Zelda: Ocarina of Time fyller 15 år!

Jeg husker det som om det var i går, selv om jeg ikke kan si med sikkerhet hvilken dato det var. Årstallet var i hvert fall 1999. En av naboguttene hadde fått seg et nytt spill på Nintendo 64, og under et besøk satt vi tre-fire stykker foran TV-en hans med store øyne. I et tempel fylt med vann gikk en ung helt med sverd, skjold, en blå tunika og jernstøvler rundt og kjempet mot alle slags fiender. Sammen forsøkte vi så godt vi kunne å veilede nabovennen vår gjennom tempelet (les: fortalte ham hva han gjorde feil, og hvordan vi kunne gjøre ting så mye, mye bedre enn ham om det bare var vi som spilte). Den dag i dag husker jeg at jeg gikk hjem med blandede følelser. Spillet hadde satt sitt unektelige preg på meg, men den ene kista som kartet viste at vi ikke hadde åpnet - den fant vi dessverre aldri.

Senere samme år kapitulerte endelig mine egne foreldre, og jeg fikk lov til å kjøpe min egen Nintendo 64 for hardt oppsparte penger. Samme jul fikk jeg spillet nabogutten hadde presentert meg for i julegave. Spillet skulle vise seg å bli starten på en ny epoke i livet. Et spill som, i likhet med Kristus, Star Wars og internett, markerer et tydelig skille mellom før og etter.

Nettopp derfor passer det utmerket å markere 15-årsjubileet til det som uten tvil (herved opplest og enstemmig vedtatt!) er tidenes beste spill: The Legend of Zelda: Ocarina of Time, lansert for første gang i Japan 21. november 1998.

Hva er det egentlig med dette 15 år gamle spillet som fremdeles engasjerer publikum? Hvordan kan dette spillet overgå så mange av dagens AAA-titler hva kvalitet, popularitet og kritikerros angår? Hvorfor fortsetter fansen å tviholde på spillet som om det var deres hellige gral og betraktelig bedre halvdel på en og samme tid?

I likhet med en annen 15-årsjubilant, Half-Life, er det selvsagt på grunn av en helhet som er langt mer enn bare summen av enkeltdelene. Samtidig har det også noe med hvordan enkeltdelene er skrudd sammen å gjøre.

For en ung og uerfaren spiller var The Legend of Zelda: Ocarina of Time ikke bare et spill som skilte seg ut fra Mario, Donkey Kong og Banjo-Kazooie. Det var en inngangsport til noe større. Det var spillet som viste mang en Nintendo 64-spiller at verden har ufattelig mange spennende, gripende og til tider også mørke eventyr å by på. Verden var ikke lenger bare gylne puslespillbiter, bananer eller sopp. Det var rom for så mye mer. Magiske sverd, ondskapsfulle trollmenn og gylne, hellige triangler, for eksempel.

Langt på vei kan man si at The Legend of Zelda: Ocarina of Time fungerte som en inngangsport til en mer voksen verden. En slags konfirmasjon, manndomsprøve eller myndighetserklæring, om man vil. Dette gjenspeiles dessuten i Links reise i spillet. På starten er han en ung gutt i Kokiri-skogen, og den eneste av skogens innbyggere som ikke har en personlig fe som sin følgesvenn. På finurlig vis tar spillet ikke bare Link og spilleren med på et magisk eventyr som får konsekvenser for kongeriket Hyrules fremtid, men også på en reise fra Links barndom til han står fram som en ung, men samtidig voksen kriger. Spillets bruk av tid var ikke bare en fortellerteknisk genistrek. Det var også temmelig originalt, uavhengig av medium. Dette var ikke bare Links vei inn i den voksne verden; det var vår.

Reisen gjennom Hyrule er en reise gjennom et grønt, frodig og vakkert land, som også har sine mørke og dystre sider. De åpne, grønne slettene langs Hyrule Field var vel det nærmeste vi kom open world-spilling i 1998, men først og fremst skapte det en spenning i oss. Hva venter en over neste åskam? Hva skjuler seg i horisonten? Hva er det med den merkelige skyen rundt Death Mountain? Og er den skapningen der borte snill eller sle... aaaah, slem! Definitivt slem!

Det er nettopp denne oppdagertrangen som ligger til grunn for hele Zelda-serien. Bybarn i dagens samfunn har kanskje aldri kjent gleden som oppstår når man løper ute i skog og hei, mens man lar fantasien løpe løpsk. Med Zelda-spillene får man en liten smakebit av nettopp denne tapte gleden, og aldri før hadde den vært fanget så godt som i Ocarina of Time.

Noe av årsaken til dette var den ekstra dimensjonen Ocarina of Time fikk sammenlignet med de fire forgjengerne (CDi-spillene teller IKKE!). For første gang skulle Link ta sine steg i en tredimensjonal verden, og på samme måte som Super Mario 64 hadde endret måten man tenkte plattformspill på, skulle Ocarina of Time endre oppfatningen av hvordan et eventyrspill skulle og burde utarte seg. Vi fikk sikte med sprettert og bue i førstepersonsperspektiv. Vi måtte granske vegger og gulv etter skjulte rom eller mekanismer. Og ikke minst fikk vi et kampsystem som fremdeles er forholdsvis unikt. Kampene mer intense enn før, og det såkalte Z-targeting-systemet lot deg sikte deg inn på fiendene ved å holde inne Z-knappen mens du sirklet rundt dem- hele tiden uten å ta fokus bort fra monsterene foran deg. Få spillserier har preget bransjen så mye som Zelda, og ingen spill har hevet listen for serien som Ocarina of Time. Det mener i hvert fall jeg.

Om antallet dimensjoner har noe si på de fargerike innbyggerne i Hyrule, er jeg derimot mer usikker på. Sjarmerende, varierte og minneverdige er de alle sammen uansett. Man husker menneskene man møter i Ocarina of Time, enten de er forholdsvis ubetydelige NPC-er, eller hovedpersoner i dette dramatiske eventyret. Historien blir ikke helt den samme uansett hvem man tar bort, enten det er hønepasseren som er allergisk mot høner, gravlundarbeideren Dampé eller den misunnelige kokirien Mido. Det skader selvsagt heller ikke at Ocarina of Time kartlegger mye av seriens kosmologi og mytologi, enten det gjelder rollen til de tre gudinnene Din, Farore og Nayru, eller den hellige gjenstanden Triforce som det kjempes så mye om i Zelda-serien.

I tillegg til historien og rollefigurene er musikken et element ved spillet jeg minnes med stor glede. Komponist Koji Kondo komponerte 82 musikkstykker for anledningen, og måten musikken glir inn i helheten på grenser til det legendariske. Et naturlig årsak til dette er den store rollen musikken spiller i Links eventyr, på grunn av den kongelige ocarina-fløyten han får overlevert fra prinsesse Zelda. Uten å spille sanger som Zelda's Lullaby, Saria's Song eller Requiem of Spirit kommer man ganske enkelt ikke videre i spillet. I få andre spill har musikk spilt en like stor rolle, eller blitt brukt såpass kreativt. På toppen av det hele passer alltid bakgrunnsmusikken perfekt til omgivelsene, uansett hvor man er. På samme måte som Star Wars lærte meg å verdsette filmmusikk på en helt spesiell måte, lærte Ocarina of Time meg hvilken stor rolle musikk kan ha å si for å sette den rette stemningen. En stemning som gjør at jeg den dag i dag kan nynne på en villkårlig sang fra lydsporet ved passende anledninger.

Har du lest helt ned hit, gjennom all bablingen min, tror jeg du kjenner deg igjen. Og det er ikke så rart. The Legend of Zelda: Ocarina of Time har hatt en egen evne til å trollbinde spillere på tvers av aldersgrupper, nasjonaliteter og spillsmak, en evne som få - om noe - annen spill har maktet på samme måte. Det er derfor høyst velfortjent av vi i dag tar av oss hatten og gratulerer The Legend of Zelda: Ocarina of Time med 15-årsdagen. I dag er dagen for å ta fram spillet, sette seg ned med det og minne seg selv på hvor bra det faktisk er.

Og i morgen? I morgen fortsetter Zelda-sagaen med lanseringen av 3DS-spillet The Legend of Zelda: A Link Between Worlds. Sagaen fortsetter. Eventyret fortsetter. Moroa fortsetter. La den aldri stanse...