Firaxis er kjente for å lage noen av verdens beste strategispill. Se bare på Civilization-serien - og XCOM: Enemy Unknown, for den saks skyld. Sistnevnte er en revitalisering av tittelen ved samme navn fra 1994, som også er et av mine favorittspill. Lever det opp til forventningene?
XCOM: Enemy Unknown er et mesterlig møte mellom strategi og action. Det tar for seg det en strategifantast leter etter. Alt fra basebygging og forskning til rollespillelementer i soldatene dine, samt interessante og utfordrende oppdrag hvor du skal drepe romvesener, eskortere vitenskapsmenn og desarmere bomber. Du får også bestemme hva slags rustning, våpen, ja til og med navnet på soldatene dine. Jeg fikk det for meg at det var morsomt å bruke navnene på oss i redaksjonen. Det var det. Æresord.
Man blir fort slukt inn i spillets strategiske elementer. En god ting, ettersom teksturene og grafikken som en helhet er ganske kjedelig. Men nå prøver ikke XCOM: Enemy Unknown å være Battlefield 3, så man bryr seg ikke om det når man virkelig kommer inn i det. Områdene er nokså variert når man reiser jordkloden rundt for å stoppe disse hersens grønne mennene. Man får oppleve både byer og skoger med nok variasjon til at det holdes interessant hele veien gjennom. Oppdragene blir også progressivt vanskeligere, noe man kan forvente fra et slikt spill. Balansen er god.
Alt gjøres fra basen din, den er lokalisert i kontinentet du velger i begynnelsen av spillet. Her bor dine soldater, ingeniører og forskere. Du kan forske på nye våpen, produsere disse og gi dem til dine soldater. Symbiose. Du har også tilgang til kartet som viser hele verden, samt et oversiktsbilde over panikken verden over. Jo høyere panikken er, jo mindre støtte gir disse landene til XCOM-prosjektet. Du må derfor være taktisk når du velger oppdrag. Om panikken blir høy nok vil landet stoppe all støtte og forlate XCOM-prosjektet, som naturligvis ikke er bra.
Når du har valgt et oppdrag vil du få en rask oppsummering av målene dine. Vanligvis er det å utrydde alle fiender på brettet. Du får full oversikt over dine soldater på startstedet, og skal - som i sjakk - bevege de på et rutefelt. Det er to felt å bevege seg i. Dersom du beveger deg innenfor det blå feltet vil du kunne gjøre én ting til etter at soldaten har kommet til destinasjonen, som for eksempel å skyte eller kaste en håndgranat. Om du beveger deg utenfor det blå feltet vil turen til denne soldaten ta slutt og du blir bragt over til soldat nummer to. Når alle dine soldater har gjort sitt, går turen videre til romvesenene.
Soldatene vil automatisk ta dekning bak gjenstander de blir stilt ved siden av. Dette kan være alt fra biler til vegger og gjerder, og man må alltid forsøke å forutse hvor fienden kommer fra slik at de ikke blir satt i fare for å bli drept. Man kan også sette snikskyttere på toppen av biler eller bygninger for å få bedre oversikt av kartet, samt for å beskytte soldater som beveger seg. Om alt skulle gå til helvete og du virkelig sliter, så kan du alltids bruk en rakettkaster som fjerner både biler, bygninger og romvesener i en gigantisk eksplosjon. Det flott med denne taktikken er at det endrer hele spillområdet.
En ting jeg merket meg er at man fort kan lese området og se hvor ting befinner seg. Dette var også noe av problemet med det gamle spillet. Selv om fiendene, og taktikken gir deg en utfordring, blir det veldig fort til at du selv klarer å forutse hva de vil gjøre bare ved å se på startposisjonen til dine soldater og hvordan det nærliggende området er. Må ærlig innrømme at jeg ikke fikk prøvd det på det aller vanskeligste med Iron Man-modusen på (Iron Man gir deg en lagringsplass og den overskrives vær gang spillet auto-lagrer), så det kan jo hende at dette er utrolig mye vanskeligere høyere oppe.
Musikken er temmelig episk og føles som noe tatt rett fra en Ridley Scott-film. Dessverre er den så overdådig at den fort blir slitsom. Ikke alle oppdragene du gjør er like storslåtte, så det føles til tider litt i overkant... Pompøst. Lydeffektene er bra, men stemmeskuespillet derimot er utrolig uinspirert. Greit nok, så snakker hovedforskeren med tysk aksent og gjør en bra jobb, men ellers har alle soldatene den samme kjedelige amerikanske stemmen. Det gir heller ikke mening når soldatene du har tilgang til kommer fra hele verden. Det er lett å bli dratt ut av spillet når både nordmenn, japanere og franskmenn alle snakker med perfekt amerikansk uttale.
XCOM: Enemy Unknown er et spill med nok dybde for alt fra fans av serien og hardbarka strategispillere, til nybegynnere. Det er et stort pluss at både PC- og konsollspillere får ta del i det. Firaxis har laget en hyllest til originalen som mange av oss husker fra barndommen. Det er et godt gjennomført og solid spill med timer på timer med moro. Et gjensyn av den gode sorten.