Norsk
forspill
Watch Dogs: Legion

Watch Dogs: Legion - En siste forhåndstitt

Innen lansering har vi fått ta en siste forhåndstitt på Ubisofts neste tilskudd i Watch Dogs-serien.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Vet dere hva et «årets beste skjulte spill» er for noe? Det er et samtaletema jeg ofte kommer tilbake til med de andre i redaksjonen. Enkelt forklart er det et spill som anmeldermessig (og kanskje også logisk) sett er for mangelfullt til å være en reell kandidat når årets beste spill skal kåres, men som når det kommer til stykket er det spillet du har hatt det mest moro med gjennom de siste månedene.

I 2016 var Watch Dogs 2 et slikt spill for meg. Det var utrolig kompakt, fullt av spennende oppdrag som kunne løses på forskjellige måter, og samtidig proppfullt av åpenbare feil. Et klassisk beste skjulte spill, med andre ord, og nå kan det se ut som at Ubisoft er i ferd med å levere den samme suksessen på nytt.

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Etter en seks måneders utsettelse er Watch Dogs: Legion omsider her, og jeg brukte nylig fire timer på å spille gjennom spillets rekrutteringssystem, hackingen og den dype og kompakte åpne verdenen. Det ble raskt tydelig at Ubisoft har vært både ambisiøse og presise når det kommer til konseptets rammeverk, og Legion er muligens seriens beste spill så langt.

La oss ta et par steg tilbake. Vi snakker om et dystopisk London i en forstyrrende realistisk nærfuturistisk setting. Brexit, utviklingen i AI-teknologi, arbeidsledighet og uroligheter har ført til et samfunn kontrollert av Albion, et privat sikkerhetsselskap og en halv-militaristisk organisasjon som lover personlig trygghet på bekostning av frihet - du kjenner greia. Albion må åpenbart bli utfordret, og det er her DedSec entrer fortellingen. DedSec er hackergruppen som spilte en sentral rolle i både Watch Dogs og Watch Dogs 2. Denne gangen er du imidlertid ikke en utenforstående som ser inn, for nå spiller du først og fremst som selve organisasjonen i jakten på frihetssøkende hackere.

Oppbyggingen er verken spesielt innovativ eller særlig kreativ, men den fungerer godt som det overordnede strukturelle rammeverket som Legion forsøker å etablere. Gradvis skal du overta deler av London ved hjelp av et enormt rollefigurgalleri, som du når som helst kan utvide ved å rekruttere dem du støter på i London. Å rekruttere, gjøre opprør og bringe kampen til Albions fort utgjør kjernen av dette spillet, og selv om rekrutteringen lett kan beskrives som Legions sentrale gimmick bør den først og fremst regnes som et grunnleggende steg fremover for serien generelt.

Men poenget mitt er: Dette gjør meg ingenting, og ut ifra dine personlige preferanser bør det ikke gjøre noe for deg heller. For det første er denne utgaven av London en av de mest imponerende åpne verdener jeg har sett de siste årene, og byen feier alle andre Ubisoft-verdener av banen. Hver bakgate, hver krik og krok er proppfulle av detaljer som skiller hver bydel fra hverandre, og hvis du går ned langs en rolig gate vil du sannsynligvis komme over noe som er håndlaget og faktisk bygget av designerne. Dette er stort for Ubisoft, et selskap som har en tendens til å bygge store verdener uten noe særlig å se eller gjøre i dem.

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

For det andre var jeg på forhånd redd for at rekrutteringsmekanikken, som har vært sentral i Ubisofts markedsføringsstrategi, ville bli avsporende for den strategiske friheten som hackemulighetene har gitt til spilleren tidligere. Å løse åpne oppdrag ved hjelp av en rekke verktøy er tross alt kjennetegnet til Watch Dogs. Det var derfor en gledelig overraskelse å oppdage at denne friheten fortsatt er ivaretatt. Når du entrer et fiendtlig område kan du fortsatt veksle mellom forskjellige sikkerhetskameraer, hacke deg forbi diverse låser, ta kontroll over fiendens maskineri og få adgang til tidligere utilgjengelige områder ved hjelp av droner eller en lift. Det er en fryd å oppleve en oppfølger som bare utvider og ikke fjerner eller dummer ned populære funksjonaliteter, og det er nettopp dette Legion gjør så bra. Dette er fortsatt fullt og helt Watch Dogs, det er bare flere lag på toppen.

La oss ta et minutter og snakke litt om disse lagene. Nei, jeg har ikke spilt Watch Dogs: Legion lenge nok til å gi en grundig vurdering av om allsidigheten i oppdragsstrukturen gjenspeiler utvalget av London-beboere du kan rekruttere til kampen. Prosessen i seg selv er ganske upersonlig, ettersom du ganske enkelt går opp til en person og løser problemer for dem. Ut ifra det jeg kan si etter fire timers spilletid og fem rekrutteringsoppdrag, er dette en nyhet som forblir underholdende over lengre tid. I ett oppdrag måtte jeg hjelpe en vennlig hacker med å omdirigere organdonasjon til trengende sivile fremfor å la organene gå til militære formål, og for å klare dette måtte jeg gjennomføre flere underoppdrag. De mindre oppdragene er stort sett ganske like, som å hacke en terminal eller stjele et kjøretøy, men når de veves sammen skaper de noen uventede mønstre som holder på underholdningsverdien. Et annet oppdrag kastet meg ut i et undercover-oppdrag i et Albion-fort, hvor jeg måtte inn for å hente ut noen sensitive dokumenter. Vil allsidigheten og den ferske følelsen vedvare etter mer enn tjue timers spilletid? Det er ikke lett å si.

Watch Dogs: LegionWatch Dogs: Legion

Det er imidlertid en annen fremtredende diskusjon som oppstår når det gjelder denne spillmekanikken. Personlig var jeg bekymret for avgjørelsen om ikke å grunnfeste historien i én hovedperson. Hvis du er hele London, er ikke det det samme som å være ingen? En historie trenger et aksepunkt, og hvis du bryr deg så lite om rollefigurene du styrer, hvordan skal du da bli i stand til å bry deg? Løsningen viste seg å være nokså enkel: Jeg begynte å tenke på det hele som Pokémon. Du samler, men du plukker også ut individuelle enheter for å forme en sammensveiset gruppe - et Ocean's Eleven-lag av cockney-hackere om du vil - et rollefigurgalleri som du lærer deg å kjenne og bli glad i. Å ikke ekspandere for mye, men snarere beholde en liten gruppe med favoritter som du blir vant til å bruke, virker å være nøkkelen som løser det potensielle problemet.

Er det noen problemer å spore? Noen tekniske feil sitter fortsatt igjen, og selv om London ser aldeles nydelig ut (med ray tracing på, vel å merke) er ansiktsanimasjonene og nærdetaljene ikke like imponerende som jeg skulle ønske fra et spill klart for neste konsollgenerasjon. Legion ivaretar også seriens tradisjon om ikke å inkludere en hoppeknapp, noe som fortsatt er og blir en merkelig avgjørelse. Mens vi først er inne på spillmekanikker, er det bare å være forberedt på at det vil ta tid å få oversikt over alle systemene, mekanikkene og strategiene som spillet har å by på. Dette er ikke utelukkende positivt, for Watch Dogs: Legion flommer så mye over av innhold, mekanikker og systemer som man må forstå seg på at spillet nesten jobber mot seg selv noen ganger. Og ja, kjøringen er fortsatt ikke tilfredsstillende, men det visste du allerede.

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Relaterte tekster

Watch Dogs: LegionScore

Watch Dogs: Legion

ANMELDELSE. Skrevet av Eirik Hyldbakk Furu

Eirik synes serien startet denne generasjonen på en helt grei måte, og den avslutter generasjonen på samme vis. På godt og vondt...



Loading next content


Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.