Nå har det gått ganske mange år siden det kom et spill i Advance Wars-serien. Kanskje ikke den største serien i Nintendo sitt enorme serie-imperium, men likevel en serie mange har håpet på mer fra. Dette savnet har ført til at indiestudioet Chucklefish har fått nok, og laget et spill i Advance Wars sin ånd.
Når man setter seg ned med Wargroove for første gang tar det ikke lang tid før man oppdager hvor likt det er Advance Wars. Det er et turbasert strategispill hvor man kontrollerer en sakte voksende hær, som må ta over baser og byer for å få kontroll over kartet og til slutt beseire fienden. En stor endring fra Advance Wars som er åpenbar med en gang er at spillet ikke har en futuristisk setting, men heller en medieval-fantasy-setting. Noen vil kanskje tenke at dette gjør at det kan sammenlignes mer med Fire Emblem-serien. Det stemmer forsåvidt, men spillets gameplay ligner helt klart mer på Advance Wars, med tanke på at man styrer generiske tropper fremfor forskjellige folk med sin egen personlighet og egne meninger.
Til tross for dette har selvfølgelig spillet en historie. Man befinner seg på kontinentet Aurania, og man følger hovedsaklig Cherrystone kongedømmet. Historien begynner med at den onde Felheim-legionen infiltrerer Cherrystone og snikmyrder kongen. Dette fører til at kongens datter, Mercia tar over tronen og vil hevne sin fars død. Historien har sine dystre og seriøse øyeblikk, men er hovedsaklig preget av humor. Hovedsaklig virker det som at historien er der for å ha en grunn til å kjempe mot hverandre, det blir aldri til noe superdypt og fengslende, men det er artig å se hva som skjer underveis.
Det første jeg gjorde i spillet var å hoppe inn i spillets kampanje, og det er jeg glad for at jeg gjorde. Det er mye å lære i Wargroove, men kampanjen sørger for at man ikke blir overveldet av alt man etterhvert må mestre. Det begynner lett med sverd og spydtropper sammen med en kommandør. Men snart blir det mer og mer å bryne seg på, og det tar faktisk ikke lang tid før kampanjen blir veldig vanskelig. Selv den minste lille feiltagelse kan koste deg seieren. Dette kan skremme noen, men om man er interessert i å bli en kompetent spiller, så er det nok en god ide å prøve å lære av sine feil, isteden for å senke vanskelighetsgraden. Man kan nemlig gjøre spillet lettere, men da gjør spillet det sånn at man ikke kan få noen høyere score enn 1 av 3 stjerner på hvert brett. Dessuten tror jeg det er lurere å heller lære, og prøve en gang til.
Wargroove er rålekkert. Jeg har spilt mange indie-spill med pikselert grafikk, men Wargroove tar virkelig kaka. Det er veldig fargerikt og rett og slett bare deilig å se på. Det er tydelig at mye tid har blitt brukt til å få spillet til å bli mest mulig lekkert. Man kan spille som fire forskjellige grupper, med tre forskjellige kommandører. Disse kommandørene oser av sjarm, og alle 12 både ser og fungerer veldig forskjellig fra hverandre. Alle kommandører har tilgang på de samme troppene, men alle kommandører har unike evner. For eksempel så har Mercia mulighet til å helbrede tropper som er i nærheten av henne, mens Valder har mulighet til å mane frem sverdtropper fra hvor som helst og Greenfinger har evnen til å mane frem røtter som blokkerer veien for fiender. Kommandører bruker de spesielle evnene sine ved å lade opp sin «wargroove»(derav navnet på spillet). Denne lades opp over tid av seg selv, men det går fortere om kommandøren knerter fiender. Da hjelper det også at alle kommandører er svært sterke i kamp. Det er dog noe annet veldig viktig å huske på. Dør kommandøren din taper du kampen. Dette fører til at man må finne den rette balansen. Kommandører er svært sterke, men blir man for høy på pæra så risikerer man å miste kommandøren i kampens hete og samtidig tape hele kampen. Man har også en hjemmebase å passe på, som også fører til tap om man mister den.
Man blir etter hvert introdusert for krig både i lufta og på vann, og det er da ting virkelig blir komplisert. Wargroove kan på mange måter sammenlignes med sjakk. Hver enhet på slagmarken har en styrke og en svakhet, og det er viktig å posisjonere tropper deretter. Dette hadde blitt helt håpløst å holde styr på om alt ble introdusert samtidig, men heldigvis blir de introdusert gradvis. Og etter en del timer med spillet så føler jeg faktisk at jeg har god oversikt over både styrker og svakheter på alle de 20 forskjellige troppene man kan bruke i strid. Man må også bruke terrenget rikitig, ikke alle kan gå gjennom fjell og skog, og det må tas hensyn til. Spiller man med «fog of war»-regler kan det være lurt å sende ut noen hunder i forveien for å speide. Steller man disse hundene på fjell kan de se enda lenger frem, en kul liten touch.
Wargroove føles som en enorm pakke med innhold. Kampanjen er lang og utfordrende. Og alle kommandører har sin egen lille mini-kampanje i form av noe spillet kaller arkademodus. Spillet har flerspiller for opptil fire spillere, både lokalt og over nett. Man kan dessuten designe sine egne kart og kampanjer, og dele de over nett. Dette verktøyet er så lett å bruke at absolutt alle kan få det til. Dette gir spillet tilnærmet uendelig med innhold og jeg har allerede sett masse spennende på nettet laget av andre folk. Spillet har dessuten «cross-play» mellom Nintendo Switch, Xbox One og PC, så man kan både spille mot hverandre på tvers OG dele kart med hverandre. Sånn skal det være!
Det tok ikke lang tid før Wargroove ble sinnssykt avhengighetsskapende. Jo lenger man kommer i spillets kampanje, jo mer avansert må man tenke. Det introduseres hele tiden nye enheter på slagmarken og jeg har til tider sittet helt oppslukt av det som skjer på skjermen. Vanskelighetsgraden i spillet er noe som har vært veldig gøy å mestre, og til og med om jeg taper en 40 minutter lang strid, så får jeg lyst til å prøve igjen med en gang. Jeg ser raskt mine feil, og får umiddelbart lyst til å prøve en annen strategi. Wargroove er et veldig bra spill, og selv om det låner nesten alt fra Advance Wars-serien, så føler jeg ikke det har noe særlig å si når spillet gjør absolutt alt så godt som det gjør. Jeg skulle likevel ønske at spillet hadde litt flere originale ideer. Noen vil nok la seg frustrere i kampanjen og hvor lange noen av kampene kan bli (noen kamper kan ta godt over en time å fullføre). Og mange blir nok skuffet over den simple historien, men om du er ute etter et finpusset og avhengighetsskapende turbasert strategispill så er Wargroove et perfekt valg.