Vi har tilbragt tre timer med Doom Eternal

Da vår tre timer lange økt med det lenge ventede Doom Eternal var ferdig, var det nesten så arrangørene måtte rive oss vekk fra stasjonen vi spilte fra. Tre timer høres kanskje rikelig ut, men de 180 minuttene vi fikk tilbringe med id Softwares nye skytespill bare fløy avsted, og derfor kan ikke 20. mars komme fort nok. Dette var en uferdig versjon av spillet, ja, men vårt inntrykk er likevel at dette spillet slår forgjengeren på alle måter.

Doom 2016 var rebooten serien trengte, og vi moret oss mye med å trampe ned og skyte oss gjennom alt som helvetet kunne kaste etter oss. En absolutt storslått kampanje ble akkompagnert av en solid multiplayer-del, som gradvis ble bedre etter lanseringen. Men det mest forfriskende i 2016 var å se et lineært singleplayer-skytespill i en tid hvor de fleste store utgiverne hadde fokus på online-publikumet.

Akkurat som de fleste etterfølgere sikter Doom Eternal etter å gjøre alt bedre enn sin forgjenger, og regissør Marty Stratton var i et selvsikkert humør da vi møtte ham i London, hvor han proklamerte at jo lengre du spiller, jo bedre blir det. Studioet anser spillet for å være et "kamppuslespill" i den forstand at du inngår i en dans med døden, hvor du roterer brikkene rundt for å få ting til å stemme. Det samme gjaldt Doom 2016, og i Eternal er det også en rekke sentrale systemer som driver spillopplevelsen fremover. Hvis du begynner å gå tom for en bestemt ressurs, så er ideen at du ikke må gjemme deg og plukke opp nye fra bakken, men i stedet tar du bare hva du trenger fra fiendene, og det gjør du ved å drepe dem på grusomme måter. Ammunisjon får du fra fiender når du sager dem opp med motorsag, helsepoeng får du av Glory Kills, og fiender som dør av flammer gir deg armor points. Det er et solid system som motiverer en til å spille aggressivt.

I den demoen vi tidligere hadde spilt fikk vi servert en bestemt del av spillet, men denne gangen fikk vi sette oss ned med en kraftig PC, og fikk lov til å spille fra starten av kampanjen. Vi klarte kun å gjennomføre to oppdrag i det tidsrommet, mest fordi at det faktisk var ganske underholdende, også til tross for vanskelighetsgraden som var låst til "Hurt Me Plenty". Tiden gikk også fort fordi vi aktivt valgte å utforske hver eneste bane i søken etter hemmeligheter. Det foregår mye i Doom Eternal, og Strattons beskrivelse av at det er gøy på utsiden og smart på innsiden passet glimrende.

Det her er ikke et simpelt korridorbasert skytespill overfylt av groteske demoner, men en brutal ballet av prosjektiler, hvor du konstant belønnes for aggressivitet og kreativ problemløsning. Glory Kill-systemet, hvor en fiende blinker i det deres helsemåler nesten er tom som lar deg utføre en brutal henrettelse, er spennende og intense, men er også risikabelt, da disse mulighetene ofte krever at du bryter din ballettsekvens for å få avgjørende ressurser.

Våpnene er selvfølgelig hjertet av hele opplevelsen, og erfarne fans har allerede et solid kjennskap til det arsenalet spillet vil tilby. Hvert eneste våpen har alternative avfyringsmekanismer, som du gradvis låser opp mens du spiller, og også ved å gjennomføre spesielle begivenheter, som du får poeng for. Vi valgte å gå for en Sticky Grenade Launcher som alternativ mekanisme på haglen vår, og når store grupper av fiender dukket opp avfyrte vi en granat midt i gruppen, for så å raskt bytte tilbake for å følge opp med et hagleregn. En annen favoritt var tilføyelsen av miniraketter på vår Heavy Cannon. Det er en rekke måter å oppgradere hvert eneste våpen på, og vi kan ikke vente med å utforske dette aspektet av spillet, da kontrollene føltes som en fantastisk balanse mellom tunge og responsive.

Men det er også mer å låse opp enn bare våpenoppgraderinger. Runer kan eksempelvis oppdages når du utforsker verdenen, og disse kan tilknyttes din Doom Slayer for å forbedre sjansene dine i kamp. Disse runene tillater deg å gjøre ting som å sakke ned tiden når du er døden nær, eller å kunne utføre Glory Kills fra en større distanse. Det ser ut til å være tre plasser til disse runene. Så kan man også finne de såkalte "Sentinel Crystals", som lar deg tilpasse deg selv til å gjøre én taktikk mer effektiv, som for eksempel at du får mer ammunisjon ved å bruke motorsagen.

Selve demonene du skal kjempe mot er grusomme, og de ser fantastiske ut. Id Software har alltid klart å skape storslåtte og fryktinngytende fiender i Doom-serien, og det ser ikke ut til at Eternal viker fra denne tradisjonen overhodet. Stratton forklarte hvordan PC-utgaven vi spilte var blitt satt ned til samme nivå som vi kan forvente av PlayStation 4 Pro- og Xbox One X-utgavene av spillet, selv om han også fikk innført at PS4- og Xbox One-utgaven er tett på. Selv om vi ikke kan verifisere dette på egenhånd, så var vi imponerte over å spille i både 1440p og 1080p, som vi skrudde ned til senere i økten.

En stor del av opplevelsen er det visuelle uttrykket, særlig når det kommer til å drepe demoner. Det ser ut til å være et utall av forskjellige animasjoner her, og alle fiendene vi møtte reagerte realistisk på våre bevegelser og taktikker. Det mest imponerende var dog det nye destruksjonssystemet. Systemet lar deg skyte demoner i fillebiter, og du kan gradvis se den fysiske skaden de tar etter hvert som kampen pågår. Det er ikke bare en visuell effekt heller, for demonene blir gradvis mindre effektive i kamp jo mer du skader dem. Det første du bør gjøre når du møter en Revenant eller en Archnotron er å fjerne deres primære våpen. Derfor sikter du spesifikt på armene deres, og etter hvert vil du se armene falle av, som tvinger dem i nærkamp. Å sikte på fiendenes svake punkter bør være en prioritet, og gjør kampene mer dynamiske. Det må også sies at lastetidene på PC virkelig er raske, så om du dør er du tilbake i aksjon med en gang.

Bevegelse og flyt er naturligvis også et stort fokus, og det er satt av ekstra mye energi til å sørge for at du har flere mekanikker i denne omgangen. Du har dobbelthopp, mulighet for å klatre og du kan også gripe tak i kanter nå, som gir mulighet for diverse platformersekvenser. Men det bør også nevnes at nettopp det med å gripe tak i kanter, og hoppe rundt for å finne hemmeligheter var det som imponerte oss minst med hele opplevelsen, for det føltes ikke like flytende som bevegelsesmønstrene i kamp. Vi vet ikke helt om vi føler at disse platforming-elementene hører hjemme i Doom Eternal. Dog satte vi pris på selve utforskingen av omgivelsene, og id Software har pakket hvert område med masser av hemmeligheter.

Disse hemmelighetene utbygger blant annet historien, og som i Doom fra 2016, fremstår den overraskende dyp. Du støter konstant på små narrative detaljer, som gjør historien mer robust, og dertil kommer det også cutscenes. Dog, hvis du bare synes dette er distraheringer, så kan du også bare nøye deg med å skyte på alt som beveger seg.

Basert på våre tre timer med Doom Eternal, så blir det en intens oppfølger, som utbygger formelen, gir oss flere mekanikker å leke med og mer varierte områder. Som vi skrev i starten måtte vi nesten rives vekk fra PC-en når økten var over, og det skyldes rett og slett at vi ble så godt underholdt. Id Software sier selv at dette er deres beste spill noensinne. For oss er det enda for tidlig å si det med sikkerhet, men vi krysser fingrene.