Norsk
Gamereactor
artikler
World of Warcraft: Classic

Vi har tatt en sniktitt på World of Warcraft: Classic

Kommer WoW Classic til å leve opp til forventningene, eller er det bare de nostalgia-fargede brilleglassene som holder oss for narr?

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ
World of Warcraft: Classic

Det skal ikke stikkes under en stol at jeg har sett frem til Classic en god del i det siste, kanskje med litt Tommy og Tigern-aktig "glegruing" innblandet. For mens WoW har kommet et veldig langt stykke fra originalen mange av oss husker og fremdeles elsker, har dette skjedd på både godt og vondt.
Vi har mistet mye av samfunnsfølelsen som kom med at en var begrenset til bare én server, mange av klassene har blitt endret til det nær ugjenkjennelige, men samtidig har vi fått mange betydelige forbedringer i såkalt spill-livskvalitet.

Det er de sistnevnte jeg bekymret meg mest for da jeg lastet ned demoen som en fikk sammen med årets Blizzcon-billett. For eksempel, bare det å kunne bytte "specc" enkelt og ved behov, var uhørt - du måtte ta en Hearthstone eller en griffin tilbake til en hovedstad og besøke en trener for å gjøre det!
Og apropos trenere og trening, lommeboka til figuren min husker svært godt hvor krevende det var å bli vrengt på vranga gjentatte ganger for å betale for oppgradering av ferdighetene mine etter hvert som jeg levlet opp. (Om man ikke glemte det helt da, og gikk rundt med utdaterte ferdigheter over lengre perioder. Ikke at jeg har noen erfaring med dette. *kremt*)

I demoen fikk vi lov til å leke oss i The Barrens på Horde-siden, og i Westfall for Alliansen. Man begynner på nivå 15, fordi det tross alt er en demo som mange venter i kø på å spille - og derfor får vi en liten bump opp til et nivå-område hvor de forskjellige klassene begynner å få de definerende ferdighetene sine.

Dette er en annonse:

Det første jeg legger merke til når jeg åpner spillet er at vi har blitt mektig bortskjemt på polygon-fronten i senere tid, men ikke bare er alle figurene kantete - noen er også fryktelig... ubekvemme å se på. Dvergene for eksempel, har blitt truffet ekstra hardt av stygg-hammeren, og ser ut som om de har forsøkt å tvinge seg gjennom en rute med sikkerhetsglass med ansiktet først i 50 kilometer i timen.

World of Warcraft: Classic

Men men. Jeg leker meg med det å sette opp forskjellige figurer og klasser, og innser at jeg har glemt hvor få klasse/rase-kombinasjoner vi måtte klare oss med den gang da. Det å lage en gnome-prest er umulig, og med unntaket av menneskene må de fleste klare seg med et utvalg på fire eller til nøds fem klasser.

Jeg vurderer først å gjenskape nattalv-roguen min fra fordums tid, men fjorten år med samme klasse er kanskje nok, så valget faller etter hvert på en menneske-prest ved navn Jimothan. Han blir dumpet ned i Westfall sammen med en gruppe andre spente eventyrere, og vi kan endelig begynne! Vel... Snart, iallefall. Så fort jeg har fått tuklet med innstillingene og satte opp det gode gamle grensesnittet slik jeg vil ha det.
Fem minutter passerer, men så kan vi endelig begynne - på alvor denne gangen!
En kjapp samtale med oppdragsgiverne på Sentinel Hill plasserer meg midt i oppdragsrekken om opprørerne og bandittene i Defias Brotherhood, og jeg får beskjed om å tynne ut rekkene deres. Lett som en plett! Da er det bare å følge pilen på minikartet til jeg finner korrekt fiende å drepe ooog den pilen finnes ikke, stemmer det!

Dette er en annonse:
World of Warcraft: Classic

Som tidligere nevnt; mange av de livskvalitets-forbedringene vi ellers tar for gitt i "Retail" WoW er borte - det å bli pekt i retning oppgaven du skal gjøre er en av dem. Så da måtte jeg bare løse dette problemet på gamlemåten: Ved å lese og granske teksten som følger med oppgaven. Derfra utleder jeg at om jeg går sørvestover fra tårnet på Sentinel Hill bør jeg etter hvert finne et par av disse bandittene, enkelt og greit. Etter en del knoting og leting kommer jeg etter hvert over et par slitne telt og går til verks; det å drepe banditter er enkelt nok så jeg angriper tre stykker samtidig og blir brutalt knivstukket i hjel.
For i tillegg til at det har blitt enklere å finne ut hva man skal gjøre, så har også dynamikken og tempoet endret seg det siste tiåret, fra å kjempe mot én eller to fiender samtidig kan man nå godt ta tre til fem i slengen. Slike småting er lett å glemme, men etter litt øving går dette også greit - bare veldig veldig tregt.

Her kommer det som er genialt med et godt MMO inn: En danner grupper for å bekjempe fiender og utføre oppgaver som er uoverkommelige ellers. Ja, det går teknisk sett i Retail WoW også, men det har alt blitt koblet fra det å samhandle med andre spillere. Istedenfor å se at noen sliter med en gruppe fiender, kan det hende at du ikke ser dem overhodet fordi du er faset inn i en annen dimensjon av den samme verdenen. Finner du et oppdrag du ikke klarer? Da er det bare å trykke på en knapp så finner spillet en gruppe spillere på samme oppdrag og klistrer dere sammen i en gruppe uten at dere trenger å ytre så mye som et "hallo" i forbifarten.
Men i WoW Classic så må man faktisk ta kontakt med hverandre, spørre om hjelp, og ikke minst - kjenne igjen andre spillere du så tidligere. Dette er med på å skape små bånd, bånd som jeg er sikker på at mange av dere husker eller til og med har beholdt etter hvert som spillet har fortsatt.

World of Warcraft: Classic
Bildene av deres figurer er gjengitt her med deres tillatelse

Jeg greide etter hvert å skaffe meg to samarbeidspartnere, og sammen klarte vi å gjøre kort (men ikke lett) prosess av Defias-bandittene. Ja, vi døde tidvis når vi ble overmodige, men vi børstet av oss støvet og fortsatte. Om ikke lenge ble vi ferdige, men istedenfor å gå til hvert vårt fortsatte vi å ta på oss oppdrag som en gruppe mens vi mimret om de gode gamle dagene da en sto og hang i Ironforge på leting etter flere medlemmer for å prøve en av spillets større utfordringer, slik som dungeons.

Faktisk, så hadde jeg flere interaksjoner med andre spillere - og endte opp med to nye internett-venner - på den korte tiden jeg spilte WoW Classic-demoen enn jeg har hatt i de siste tre månedene i Retail. Det er både litt kjipt, men samtidig også fint å tenke på. For magien som en gang fantes ligger der fremdeles, den som fikk oss til å logge inn kveld etter kveld i Azeroth, og den kommer til sommeren neste år.

World of Warcraft: Classic

Det er nemlig noe med det å se de samme folkene igjen i forskjellige situasjoner, og en kjenner igjen navn i chatten som skaper et spesielt samhold - noe jeg synes har gått tapt i den moderne utgaven.

Men det virker heldigvis slik at de som jobber med WoW Classic vet hva de skal gå for.
Jeg gleder meg noe enormt, selv om jeg vet det kommer til å gå utover det sosiale i det virkelige liv.

World of Warcraft: Classic

Relaterte tekster



Loading next content