Vi fikk spille The Last of Us: Part II i tre timer

"We are making the biggest game we've ever done in Naughty Dog's history."

Slik lyder den ambisiøse åpningen fra regissør Neil Druckmann på denne aller første presentasjonen for pressen av The Last of Us: Part II, som ble avholdt i Los Angeles denne uken. Det var en relativt kort presentasjon, og det var den fordi han godt visste at pressen, akkurat som mange entusiaster verden over, egentlig bare gjerne ville holde kontrolleren, og faktisk spille spillet. Etter 16 måneders komplett stillhet om utviklingen, så er det vel i grunnen heller ikke så rart.

Han fortalte oss at dette er en historie om både kjærlighet og rendyrket hat, hvor det sistnevnte har vært den sentrale følelsen som har vært i fokus i de trailerne vi har sett. Kjærligheten har ikke vært å spore på den måten, men Druckmann poengterte at man kan glimte den i de andre tematikkene, som vrede og viktigst av alt - hevn. Behovet for hevn blir beskrevet som en "universal sannhet" av Druckmann, men han fortalte oss ikke helt spesifikt hva Ellie søker hevn for, selv om trailerne tilsynelatende hinter til de begivenhetene som setter i gang hennes hevntokt.

I Los Angeles fikk vi bryne oss på to demoer, og den første viser en typisk dag i Ellies liv. Hun er nemlig en del av et sikkert samfunn i Wyoming, som hun kaller for hjem, og den nå 19 år gamle kvinnen er på patrulje med Dina, kvinnen som hun kysset under den berømte E3-traileren.

Vi kastet oss på hesteryggen og utforsket det snødekte landskapet på vei ut på patrulje, og det var med en gang tydelig at Naughty Dog er blant de aller beste til å levere vidunderlig grafikk. Uncharted 4: A Thief's End viste oss hvor detaljerte spillene deres faktisk kan se ut, og dette følger samme tendens, alt fra fotavtrykkene i snøen til de minste detaljene i den komplekse lyssettingen. Det er et cinematisk eventyr og skikkelig lekkert å se på, det er helt sikkert.

Det gjelder også for animasjonene, da alle ansiktsanimasjonene har blitt laget med en utrolig sans for detaljer, som gir en utrolig realistisk presentasjon av karakterene. Men grafikk er ingenting uten dramaturgi, men heldigvis er skuespillerpresentasjonene meget gode, spesielt i denne delen med Dina, hvor vi fikk lov til å dykke dypere ned i deres forhold, og hva som bragte dem sammen, som vi fikk se et lite glimt av i State of Play-traileren.

Men ikke alt på denne patruljen gikk som smurt, da vi møtte på noen infiserte, som ga mulighet for å demonstrere hvordan mekanikkene fungerer. Hvis du har spilt det originale The Last of Us, så vil Part II føles gjenkjennelig fra starten av, altså en blanding av begrenset ammunisjon med strategisk distrahering av diverse fiender. Du kan dessuten lage grunnleggende verktøy ved å samle opp skrot på din vei, som fort kan gi deg ekstra muligheter når fiendene flokkes rundt deg.

Vi valgte å distrahere ved å kaste en tom flaske, og deretter snek vi oss på vårt mål og nøytraliserte dette uten en lyd. Den strategien kan du bruke med mennesker og vanlige infiserte, men det blir en del vanskeligere med de farlige Clickers, som denne gangen er enda mer forstyrrende med sine lyder og spasmebevegelser på grunn av den forbedrede grafikken, og du må være ekstra forsiktig når du sniker deg bak ryggen deres. Bare det å bevege seg på huk er ikke nok, da du også må snike deg sakte for å ikke bli hørt - noe som gjør det til litt av en tålmodighetsprøve.

Selve kampsystemet bærer vekt og har mye kraft, og det er et vanskelig spill å spille. Å forbli usett er en absolutt nødvendighet, særlig hvis du ikke har noe ammunisjon, for blir du sett av fiendene, så blir det fort uhyre kaotisk. Vi ble offer for Clickers mer enn en gang, som gjør det hele enda mer tilfredsstillende når du klarer å rydde et rom for fiender ved bruk av sniking og strategisk sans... eller bare skyter deg gjennom alt som er med hagle om det er din foretrukne metode.

Dette gjelder også de menneskelige fiendene vi møtte i den andre demonstrasjonen, som tok oss til Seattle sammen med Tommy. The Wolves er en fremmedfiendtlig gruppe som kontrollerer området, og de liker så sannelig ikke at Ellie er i området, og vi la merke til at det konstant var patruljerende vakter som var ute etter oss, og de hadde til og med hunder med seg, som gjorde det vanskelig å forbli usett.

Å gå opp mot disse menneskelige fiendene var ganske annerledes sammenliknet med det vi hadde møtt hittil - disse var tungt bevæpnede alle sammen, og det satte våre evner på prøve atter en gang. Å uskadeliggjøre hundene er en absolutt nødvendighet, da de fort legger merke til deg hvis du kommer for nærme. Ikke bare det, skulle du bli oppdaget, så er de både raskere og mer voldelige enn mennesker.

Derfor er det så bra at Naughty Dog har laget mange relativt åpne områder, som kan brukes til din fordel i kamp, for det å ha mer plass gir dem flere taktiske muligheter. Det er masser av bygninger å utforske hvor enn du er, og disse kan gi deg muligheter for å gjemme deg, men også for å unnslippe en fysisk overlegen fiende. Å hoppe ut av et vindu for å unngå døden er nødvendig fra tid til annen, og høyden kan også brukes for å overraske en intetanende fiende. Kampene er utrolig dynamiske, og du har stort sett like mange muligheter som fantasien tillater.

Eksempelvis fant vi oss selv i en situasjon hvor vi hadde lite liv og ikke spesielt mye ressurser tilgjengelig, så som et desperat siste forsøk grep vi tak i en av fiendene og brukte ham som skjold mens vi brukte våre siste skudd på de to fiendene i nærheten. Det er en variasjon og dynamikk som ikke var tilstede i originalen, så det handler ikke bare om å kaste flasker og snike oss bak ryggen til fiendene lenger. Man kan til og med utnytte høyt gress for å gjemme seg, og nå er det mulig å dukke unna i kamp med L1.

I den andre demoen var Ellie en del mer isolert enn da hun var med Dina, og hun bevegde seg gjennom overgrodde forsteder alene mens Wolves jaktet på både henne og Tommy. Det er en distinkt følelse av sårbarhet, som forsterkes av mangelen på ressurser, og det er tydelig at Ellie har blitt tøffere og er klar for hva som venter henne.

Vi fant også masser av eksempler på historier fortalt gjennom miljøet. Grafitti, forlatte tekster og samleobjekter kaster mer lys på denne desperate verdenen, og det er tydelig at Naughty Dog ønsker å belønne de som utforsker og tar seg tid til å lytte til spillets verden og de historiene den har å fortelle. Vi snakket med en annen journalist som hadde en helt annen opplevelse enn oss, for han valgte andre veier gjennom spillets relativt brede og åpne baner, så du har all grunn til å være nysgjerrig og utforske litt ekstra.

Så hva lærte vi om spillet i løpet av disse to demoene? Aller først fikk vi en bedre idé om hvem Ellie har blitt. Hun er ikke det barnet vi møtte i det første spillet; denne versjonen er hardkokt, herdet av verdenens brutalitet, men hun har ikke mistet menneskeligheten. Hennes interaksjoner med Dina var utrolig troverdige og spennende å observere, men på den andre siden er hennes brutalitet overfor dem som står i veien for henne et ekstra lag av nyanse, som vi ikke kan vente med å se mer av. Hvordan kommer disse to sidene av henne til å fungere?

Vi vil også nevne det fantastiske lydbildet. Da vi hadde på oss headset kunne vi identifisere fiender i nærheten fra deres fottrinn og stemmer. Og om vi befant oss i samme rom som en Clicker måtte vi fokusere på å drepe dem da deres lyder overdøvet alle andre trusler i området.

På noen måter er The Last of Us: Part II likt det første spillet, men Naughty Dog har tilføyet en rekke tweaks her og der, som ikke bare forbedrer den mekaniske opplevelsen, men som også trekker historien i nye retninger. Det hele er en del mørkere i denne omgangen, og Ellie har potensiale til å bli en av studioets beste protagonister hittil. Da gjenstår det bare å se hvordan det hele blir når spillet lanseres den 21. februar 2020 på PlayStation 4.