Norsk
Gamereactor
series-tekster
Watchmen

Vi anmelder første sesong av Watchmen

Det er tid for å dele vår mening. Vi anmelder den første sesongen av HBOs Watchmen.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Det er ikke en liten oppgave å ta fatt i Alan Moores høyt elskede Watchmen-tegneserie, og deretter designe hva som nærmest kan beskrives som en fusjon mellom en helt ny historie i samme univers, og en direkte etterfølger til det ikoniske verket. Det var dog presis hva manusforfatteren og skaperen bak blant annet Lost og The Leftovers, Damon Lindelof, satte seg for å gjøre for en del år siden, og i år ankom Watchmen-serien på HBO. Det er derfor tid til å ta stilling, og finne ut av om han har lyktes med sin ellers relativt umulige oppgave.

HQ

Hvis du enda ikke har sett serien, så er det snakk om en kronologisk etterfølger til Alan Moores berømte tegneserie, hvor en ny fortelling i Tulsa, Oklohoma, som da også involverer maskerte skurker, blandes sammen med en mer direkte fortsettelse av de tematikkene og sentrale problemestillingene som blir fremlagt i tegneserien. Den er på sitt vis, som beskrevet i avsnittet overfor, både en helt ny fortelling, og en kronologisk etterfølger.

Watchmen

Ja, vi skriver Tulsa i 2019, Robert Redford er president, Dr. Manhattan er på Mars, og til tider faller det små interdimensjonelle blekkspruter fra himmelen, som nærmest øyeblikkelig går i oppløsning. Vi lever i en verden som kom uskadd ut av den kalde krigen (kanskje takket være Ozymandias' relativt brutale plan), men hvor enda en omfattende konflikt står for døren. Dette er oppgjøret mellom rasene om man vil, eller den voksende rasismen om man vil, som vi også ser i vår egen verden. Her følger vi en rekke nye helter, mer spesifikt Sister Night og Looking Glass, som jobber sammen med en nå maskert politistyrke for å bekjempe en uhyggelig gruppe ved navn The Seventh Cavalry, som har Rorschach-masker på, og som er ganske tydelige i deres retorikk.

Og sånn er strekene trukket opp, og parallellene mellom denne serien og Alan Moores originale verk er ganske tydelige. Ikke bare er det kronologiske og plottmessige sammenhenger, men mer avgjørende er det tematiske likheter, som gjør Lindelofs serie til en verdig fortsettelse. Begge historiene handler om både selviscenesettelse, konseptet om rettferdighet og særlig de forskjellene som er med på å så splittelse, og det er hudfarge, politisk tro eller bare tanken på hva som er rett og galt, og om målet virkelig rettferdiggjør middelet.

Dette er en annonse:
Watchmen

Og akkurat som tegneserien går serien ganske så filosofisk til verks i utviklingen av de sentrale plottstrukturene. Alan Moore var også ganske forsiktig med hvilke deler av karakterenes planer som ble eksponert for leseren når, og likeledes her folder Watchmen seg gradvist ut som en blomst. Faktisk samles alle trådene først i løpet av de siste to-tre avsnittene, og inntil da virker visse begivenheter og motivasjoner noe nær bisarre. Men nettopp denne narrative oppsetningen passer uhyggelig godt til Lindelof, som tidligere har vært effektiv med å trekke teppet vekk under seernes føtter i blant annet Lost. Dessuten eksperimenterer serien også med nettopp konseptet om kronologi, og tar oss med tilbake til 20-tallet, frem til 60-tallet, for så å belyse ny informasjon som endrer vårt forhold til 80-tallet og nåtiden samtidig. På mange måter er serien konstruert likesom den måten Dr. Manhattan forstår tid - det hele er adskilt, og samtidig - på samme tid.

Så ofte klør du deg selv litt i hodebunnen, og det er også meningen, men serien klarer konstant å holde deg tett til skjermen med fantastiske skuespillerprestasjoner over hele linjen. Regina King sparker simpelthen ræv som Sister Night, og forblir troverdig og en narrativ pekepinn gjennom hele serien. Dessuten leverer både Don Johnson, Tim Blake Nelson og Yahya Abdul-Mateen II fantastiske prestasjoner, som er enormt krevende. Vi snakker ikke her om fysisk krevende, da serien faktisk skrur mye ned for den hardpumpende action som kjennetegnet Zack Snyders filmfortolkning. Her er ingen forlengede kampscener, her er det ord og handlinger som gjør mest vondt, og det stemmer egentlig en hel del bedre overens med Moores originale versjon.

Watchmen
Dette er en annonse:

Watchmen er en fantastisk utforskning av de naturlige og unaturlige oppdelingene i vårt samfunn, og hva vi kan gjøre, og ikke skal gjøre, for å nedbryte dem, og derfor ligger både tegneserie og tv-serie så naturlig i forlengelse av hverandre. Det betyr dog dessverre ikke at serien helt unnslipper noen av de helt banale forventningene man har til en serie med ni avsnitt. Eksempelvis kommer den litt for langsomt i gang, og er ikke helt like så god til å slå sine røtter dypt nok og skape engasjement i løpet av de første to avsnittene - dog kommer den etter det etterfølgende på ganske spektakulært vis. Og dessuten må jeg ærlig innrømme at selv om Tulsa, Oklahoma rent narrativt spiller en avgjørende rolle, hvor raseopptøyene i byen i 1921 har blitt kalt "the single worst incident of racial violence in American history," så er det rent visuelt ikke et spesielt spennende sted for en serie av Watchmens kaliber å foregå. Naturligvis må den narrative forbindelse komme først, men jeg ville nok ha ønsket meg noen tårn, noe storbymelankoli, noen zeppeliner med griske slagord på i luften. Watchmen-tegneserien har et sånt interessant visuelt formspråk, og det går litt tapt i Oklahoma.

Men det ender ikke med å bety så mye, for uten å spoile noe, så skal vi ut i rommet, vi skal frem og tilbake i tiden og alt derimellom, så Watchmen står aldri stille lenge nok til at man blir lei av gode, gamle Tulsa. Det vil sikkert være noen som synes Watchmens fokus på rasekonflikter, på systematisk undertrykkelse av minoriteter og på voksende rasisme i den vestlige verden, er ubehagelig. Det er som sådan fint - det her er ikke en serie som er designet til å stryke med hårene, tvert i mot. Derutover vil det også være noen som vil være politisk uenige med seriens stillingtagen til disse emner - og det er også fint. Jeg måtte i siste ende overgi meg til Watchmen, som elegant legger seg i forlengelse av Alan Moores originale verk, og forteller en kompleks, avansert og interessant historie om tredimensjonale karakterer i en verden hvor ikke alt er som det ser ut.

09 Gamereactor Norge
9 / 10
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content