Vi anmelder første episode av Halo-serien

Selv om vi har sett talløse dårlige filmversjoner av forskjellige spillunivers opp gjennom årene har vi også sett tegn til at det tunge skylaget er i ferd med å sprekke. Om ikke annet har produksjoner som Sonic the Hedgehog, Detective Pikachu og Castlevania-serien på Netflix bevist at det nå finnes manusforfattere, produsenter og regissører som er villige til å ta en nærmere kikk på kildematerialet før de forvandler dem til store blockbustere.

Serier har blitt spesielt populære, og Halo kommer nesten til å bli starten på et stort skyll av IP-er som skal tolkes av Netflix, HBO og andre tungvektere i klassen. Her har vi Halo, en serie som har vært under utvikling i lang tid og som har virket som et nokså konfliktfylt prosjekt i en årrekke. Men nå er den altså her, og med bare en knapp uke igjen til premieren er det på tide å finne ut av om Halo fortsetter den lettere positive trenden eller om vi nok en gang blir servert en stinkbombe.

Først av alt er det viktig å merke seg at Halo faktisk bryter med den ellers vanlige kontinuiteten i universet. Serien har som mål å tolke de samme hendelsene, men utover det har den fått frie narrative tøyler slik at spesifikke hendelser kan fremstå annerledes, rollefigurer kan forandre seg og nye trusler kan oppstå. Alt i alt virker det som at folkene bak serien står helt frie til å forme universet til å passe til et annet format. Det er en god avgjørelse, for hvem vil vel egentlig se en 1/1-gjenfortelling av den samme historien? I stedet er Halo-serien en veldig, veldig annerledes tolkning av de samme kjernekaraktertrekkene. Det er en Halo-ring der ute, Covenant er fortsatt en trussel mot menneskehetens sikkerhet, Dr. Halsey former fortsatt supersoldaten John 117, også kjent som Master Chief. På dette området er alt det samme, og det er ingen grunn til å tro at serien fremover til stikke kjepper i hjulene utover å mikse litt her og der. Om ikke annet må jeg applaudere motet deres, for det gjør scenene hakket mer spennende for deg når du ikke er helt sikker på hva som kommer til å skje.

Vi møter Chief, Cortana, Keyes og alle de andre store navnene før planeten Reachs fall, før Covenant virkelig viser seg frem som den store trusselen de ender opp med å bli, og før Halo-ringene og Forerunner-gjenstander generelt blir etablert allmennkunnskap. Den første seksjonen handler delvis om Covenant, men også om de menneskelige opprørerne som gjør opprør mot UNSC og det vanlige hierarkiet. I den midterste delen av episoden ser vi Master Chief utføre ordre samtidig som han stiller spørsmålstegn ved stadig mer av det han ser rundt seg og hierarkiet som råder.

Heldigvis er skuespillet i den første episoden godt gjennomført fra start til slutt, og da særlig takket være Natascha McElhone som leverer en utmerket fremførelse av Halsey som oser akkurat den kombinasjonen av ambisjon og kynisme som gjør rollefiguren så spennende. Pablo Schreiber gjør også sitt beste og leverer en tilfredsstillende presentasjon selv om hjelmen ikke tas av (ennå). Poenget her er at ingen er direkte dårlige, selv om serien naturligvis tenderer til å lene seg i retning av mer såpeoperainspirert science fiction til tider. Heldigvis faller den ikke i de verste fallgruvene.

Alt i alt er den første episoden ganske god på å få det hele i gang, og den bruker ikke for mye tid på å etablere regler, fraksjoner og en bakgrunn, så det er ikke et absolutt krav at man har dyp kjennskap til universet på forhånd. Nei, den er ikke en mesterlig produksjon, men den er ganske effektivt satt sammen alt tatt i betraktning.

Det som derimot ikke er like godt gjennomført er actionsekvensene og den medfølgende CG-animasjonen. Jeg har ikke inntrykk av at serien har blitt fremskyndet eller at budsjettet er lite, og jeg sitter fortsatt ikke med et slikt inntrykk. Men én ting er sikkert, og det er at actionsekvensene som stort sett finner sted i begynnelsen av den første episoden er temmelig langtekkelige. Det er slettes ikke fordi de er objektivt dårlig satt opp, men heller fordi folkene bak serien har prøvd en rekke forskjellige metoder for å overføre spillenes adrenalinrush til TV-serieformatet, en overføring som egentlig ikke virker. For eksempel finners det flere førstepersonsekvenser som egentlig ikke gjør noe spesielt, og det må også nevnes at alle Brutes som Master Chief og kompani kjemper mot er ganske dårlig gjengitt, helt nede på et nivå som får dem til å se ut som gamle stand-ins fra Halo 5: Guardians.

Dette er naturligvis bekymringsverdig med tanke på at både Covenant og de spesialeffektdrevne scenene må og bør være en del av en science fiction-serie som Halo, men det er samtidig ikke nødvendig å ta sorgene på forskudd. Action spiller en relativt liten rolle i løpet av den første episoden, og de viktigste brikkene som kommer til å sette preget på sesongen blir plassert ut på brettet.

Det hele er litt ujevnt og det er absolutt avgjørende at serien klarer å være konsistent gjennom hele første sesong, men så langt er den langt ifra søppel. Det er en relativt respektfull tolkning av Bungies (og senere 343s) storslåtte univers, og det i seg selv er grunn nok til å glede seg.