Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Triangle Strategy

Triangle Strategy

Triangle Strategy gir den samme godfølelsen man fikk av klassiske strategiske rollespill som Final Fantasy Tactics og Tactics Ogre, til tross for enkelte svakheter.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Da Square Enix ga ut rollespillet Octopath Traveler til Switch i 2018 serverte de samtidig en stilart og presentasjonsform som fans av gamle rollespill fort kunne forelske seg i. Den grafiske stilarten fikk betegnelsen HD-2D, som kort forklart er en pikselgrafisk presentasjon med estetikken til gamle Super Nintendo-spill kombinert med høyere oppløsning og moderne lyssetting. Stilarten var en fryd for øyet for oss som har sansen for retrospill og retro-inspirerte titler av nyere dato, og heldigvis har ikke Square Enix sett seg ferdig med stilarten. For tiden jobber selskapet med nytolkninger av klassikere som Dragon Quest III og Live A Live i HD-2D-drakt, og med Triangle Strategy forsøker de å eksperimentere med nye kameravinkler og turbaserte kamper.

Triangle Strategy faller inn under betegnelsen taktisk japansk rollespill, en spillsjanger som kombinerer fokuset på persongalleri og erfaringspoeng vi kjenner fra japanske rollespill med strategiske elementer i store slag. Den mest kjente serien innenfor sjangeren er nok Nintendos Fire Emblem-serie, men du finner også andre store titler og serier som Langrisser, Sakura Wars, Valkyria Chronicles 4, Tactics Ogre: Let Us Cling Together og Final Fantasy Tactics. Det er særlig de to siste titlene, som stammer fra Square Enix' egen portefølje, som er de åpenbare inspirasjonskildene til Triangle Strategy.

Triangle Strategy

Reisen går til det fiksjonelle kontinentet Norzelia der de tre rikene Glenbrook, Aesfrost og Hyzante lenge har levd i konflikt med hverandre, hovedsakelig på grunn av kampen om viktige ressurser som jern og salt. Etter at The Saltiron War ble utkjempet for tretti år siden har landene levd noenlunde i fred med hverandre, men denne skjøre freden tar brått slutt når et gruveprosjekt drevet i fellesskap mellom de tre nasjonene avduker en stor hemmelighet. Du følger historien til den unge fyrsten Serenoa Wolffort av Glenbrook, som gjennom sitt politiske ekteskap til Frederica av Aesfrost skulle bringe inn en ny tid preget av fred og samarbeid mellom nasjonene. I stedet må Serenoa nå ta vanskelige valg i en konfliktfylt tid som kan få enorme avgjørelser for både familiens og kontinentets fremtid.

Dette er en annonse:

Den overordnede settingen og historien i A Song of Salt and Iron ... eh, unnskyld, Triangle Strategy, er både spennende og full av intriger. Dette kommer ikke minst frem gjennom valgene du som spiller må ta underveis. I motsetning til for eksempel Fire Emblem: Three Houses, der valgene man må ta ofte handler om hvilke rollefigurer man liker best, byr Triangle Strategy på reelt vanskelige valg med en rekke komplekse politiske faktorer involvert som gjør at ingen løsninger føles som den åpenbart beste. De politiske alliansene man inngår kan når som helst sprekke, og det er tydelig at utviklerne har latt seg inspirere av blant annet Game of Thrones når det kommer til historien i spillet. Valgene du tar får også følger for hvordan de ulike rollefigurene ser på deg, hvilke allierte som vil følge deg og hvem som hører på deg når du skal forsøke å overtale dem om noe. Dette betyr at historien kan ta meget forskjellige vendinger basert på valgsekvenser der rollefigurene dine skal stemme over veien videre, noe som gir en høy gjenspillingsverdi med mange spennende reiseruter.

Den overordnede historien er derimot mer interessant enn enkeltrollefigurene, for i motsetning til Fire Emblem-spillene er det vanskelig å få en sterk tilknytning til noen av rollefigurene i Triangle Strategy. De fleste koker ned til stereotyper som mangler det lille ekstra for å gjøre dem interessante, og gjennom spillets gang får jeg aldri den samme koblingen til noen av disse rollefigurene som det jeg har fått i spill som Valkyria Chronicles eller Fire Emblem: Awakening. Dessuten har spillet en enorm mengde med dialog som setter selv tålmodige JRPG-fans på prøve, særlig i begynnelsen. I løpet av spillets fem første timer fikk jeg kun spille tre enkle opplæringsslag, mens resten var dialog og en valgsekvens der jeg måtte avgjøre hvilken vei reisefølget skulle ta. Fordelingen mellom dialog og handling blir heldigvis noe bedre porsjonert etter hvert, men det er en stor fare for at mange håpefulle spillere vil falle av lasset i starten av spillet fordi det blir for mye eksposisjon og lite action.

Triangle StrategyTriangle Strategy

Når man først får bryne seg på kampene og se spillet i aksjon er det lett å trekke paralleller til Fire Emblem, men spillet ligger mye nærmere klassiske serier som Final Fantasy Tactics og Ogre Battle enn Nintendos konkurrent. Dette kommer først og fremst til syne i presentasjonen, der spillets pikselgrafikk og isometriske perspektiv er som snytt ut av den klassiske Square Enix-skolen. Her ser du slagmarken på skrått ovenfra og ned, der dine og fiendens enheter beveger seg på et sjakkbrettlignende rutenett i turbaserte slag. Nederst på skjermen har man en oversiktslinje som viser rekkefølgen de ulike enhetene skal bevege seg i, et element hentet rett fra Ogre-serien. Spillet har heller ingen såkalt permadeath, noe som betyr at du heldigvis ikke mister rollefigurene dine selv om de skulle miste all helse på slagmarken. Permadeath pleier å være fast inventar i Fire Emblem-serien, men her slipper man å tenke på dette, så man behøver ikke å straffe seg selv og begynne på nytt dersom man skulle miste en soldat eller to underveis.

Dette er en annonse:

Dette kommer godt med, for Triangle Strategy er et utfordrende spill som absolutt krever at du er i stand til å tenke taktisk og langsiktig samtidig som du har oversikt over slagmarken. Dette gjelder også for hvor du posisjonerer enhetene dine. Høyde gir deg en taktisk fordel, og det samme gjør det å angripe fienden fra flankene eller bakfra. Hvis du klarer å plassere to soldater på hver sin side av en fiende vil begge gjøre skade på fienden. Dessuten kan man bruke magi for å påvirke omgivelsene, som å føre strøm gjennom vann eller sette fyr på gress. Alt dette kan imidlertid også motstanderen gjøre, noe som betyr at man lett kan bli omringet eller havne i et bakholdsangrep hvis man ikke passer på. Nøkkelen i Triangle Strategy ligger i å holde oversikt over slagmarken, men det er lettere sagt enn gjort. Selv på normal vanskelighetsgrad byr spillet på krevende kamper, og du kommer garantert til å måtte prøve mange av kampene flere ganger. Heldigvis får du med deg både erfaringspoeng og ressurser du samler opp underveis til neste forsøk, noe som sørger for at man blir gradvis sterkere og gjør neste forsøk litt lettere. Dette sørger for at spillet har en utfordringskurve som hele tiden går oppover, men aldri så ille at man møter en uoverkommelig vegg (Elden Ring, this is not).

Triangle StrategyTriangle Strategy

For å holde oversikten hjelper det at man har friheten til å justere kameraet nokså fritt. Spillet vil alltid presentere slagmarken fra et tradisjonelt isometrisk perspektiv, men dette kan du justere underveis. Her møter vi derimot på en utfordring, for det kan virke som at HD-2D-stilen ikke er skapt for denne typen kamerapanorering. HD-2D er svært pent når kameraet viser omgivelsene fra én bestemt vinkel slik man fikk se i Octopath Traveler, men når man tukler med dette blir bildet fort både mindre vakkert og litt uoversiktlig. Bildet blir også noe blast som følger av merkelige lysinnstillinger, hvor det ikke alltid virker som at spillet tar høyde for hvor lyset kommer fra og hva slags metning lyskilden vil gi. Jeg forventer naturligvis ikke strålesporing her, men noe er det som skurrer likevel. Det er synd, for når alt sitter er spillet svært pent å se på, og takket være HD-2D-stilen får man følelsen av at man sitter og spiller et tapt og ukjent taktisk rollespill fra sjangerens gullalder.

Rent teknisk kjører spillet stort sett greit, noe som er som forventet da dette ikke er det teknisk mest krevende spillet man har lansert på Switch. Det er likevel flere ganger at ytelsen kommer til kort. Noen ganger kan fienden bruke ekstremt lang tid på å kalkulere og utføre sitt neste trekk, noe som er spesielt irriterende hvis man må spille et langt slag flere ganger. Rett som det er stuper også bildefrekvensen, noe som ble særlig tydelig på ett av brettene der man kunne sette fyr på hus for å stoppe fienden. Flammeeffekter i HD-2D ser unektelig tøffe ut, men de får tydeligvis Switchen til å knele under belastningen. I tillegg har man visse tilfeller der enkelte gjenstander glitcher inn og ut av bildet under filmsekvenser, og selv om dette ikke forekommer spesielt ofte er det likevel med på å bryte det gode grafiske inntrykket spillet vanligvis byr på. Det er også verdt å nevne at brukergrensesnittet ikke er det beste, og særlig sammenlignet med Fire Emblem-serien føler jeg Triangle Strategy mangler et optimalt knappeoppsett og grensesnitt for å gi deg den beste taktiske oversikten over slagmarken.

En viktig del av den taktiske rollespillpakken er den musikalske opplevelsen. Triangle Strategy får toner servert av Akira Senju, mest kjent for sitt arbeid med animeserien Fullmetal Alchemist: Brotherhood. På spillfronten er han derimot ikke spesielt bevandret, og det merker man ettersom musikken i Triangle Strategy ikke makter å skille seg ut i lengden. Den er på ingen måter dårlig, men lydsporet mangler samtidig det lille ekstra for å kunne hevde seg i lengden og skape den fullgode taktiske rollespillopplevelsen.

Triangle Strategy

Selv om spillet har noen tekniske svakheter og til tider litt kjedelige rollefigurer er Triangle Strategy et spill med høy underholdningsverdi som gjør det aller meste riktig. Her får man en spennende overordnet historie, tøffe valg som stiller deg på prøve og utfordrende kamper som krever at du tenker over hvert bidige trekk du foretar deg. Til tross for enkelte begrensninger som forhindrer spillet fra å nå opp til samme klassikerstatus som dets inspirasjonskilder har Triangle Strategy en taktisk dybde som gjør spillet lett å anbefale til fans av strategispill.

07 Gamereactor Norge
7 / 10
+
Gir deg en god utfordring, vanskelige valg som skaper høy gjenspillingsverdi, spennende setting, HD-2D-grafikken kler spillet stort sett godt.
-
Persongalleriet er litt svakt, et par tekniske skavanker, kronglete brukergrensesnitt, til tider veldig mye dialog, musikken mangler det lille ekstra.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

0
Triangle StrategyScore

Triangle Strategy

ANMELDELSE. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

Triangle Strategy gir den samme godfølelsen man fikk av klassiske strategiske rollespill som Final Fantasy Tactics og Tactics Ogre, til tross for enkelte svakheter.



Loading next content