Toukiden 2

Monster Hunter-spillene har en enorm mengde fans i Japan, mens her i Europa har vi ikke vært like knyttet til serien. Kanskje skyldes det at det krever mye grinding fra spilleren, men likevel har spillene blitt stadig mer populære også her. Mange utviklere har forsøkt å gjenskape suksessen ved å overføre oppskriften til nye opplegg og så videre. God Eater 2: Rage Burst, Lord of Arcana og Toukiden-spillene er eksempler på slike, og de har gjort det med ulik suksess. Omega Force har gjort et nytt forsøk på dette med Toukiden 2, men uheldigvis er ikke innovasjon deres største styrke.

Spillet starter dårlig med at du blir kastet ut i en mørk by uten noen form for introduksjon. Byen er under angrep av de såkalte Oni, og resultatet er at den blir fullstendig ødelagt. Når kampen ser ut til å være over blir du sugd inn i en portal av en demon, og du våkner igjen ti år senere. Menneskeheten slik du kjenner den er historie, og de gjenlevende har trukket seg tilbake til sikre området. Selvsagt kan ikke alle være venner og trekke i samme retning, så det finnes også interne stridigheter å ta hensyn til.

Til tross for at du er en fremmed, blir du en del av landsbyen og får både venner og allierte. Utenfor den trygge bosetningen ligger Otherworld, et område omgitt av en giftsky, så utflukter dit betyr stor fare. Du er nødt til å forberede deg før du drar ut, og dette kan du gjøre ved å bruke sjelene til sterke personligheter (kalt Mitama). Disse er en viktig del av Toukiden 2, for selv om de virker som en litt rar greie i begynnelsen blir de etter hvert et av hovedelementene i historien.

Toukiden har en stor verden med varierte områder, og etter hvert som vi oppdager den lærer vi nye ting som hjelper oss i kampen mot Oni. Kartet byr dog på lite variasjon når det gjelder ting å gjøre, men du kan alltids slåss mot monstre for å skaffe deg materialer. Kampene fungerer veldig bra, men det er mest takket være effektive, datastyrte lagkamerater. De tar seg faktisk av det meste, og det er kun i møte med de sterkeste demonene at du må hjelpe til.

Monsterdesignet minner om gresk mytologi med skapninger som kimære, men likevel er designet stort sett uinspirert og dårlig implementert. Ingen av demonene var spesielt imponerende, og animasjonene deres stikker seg ut som ekstra ille. Heldigvis har Omega Force lykkes med å lag nye bosser til hver kamp, og det er alltid hyggelig å slippe resirkulering på denne fronten. Dessverre faller kampsystemet gjennom, og det som var av potensial forsvinner sammen med det.

Omega Force lykkes altså ikke med å levere en god monsterslakt, men på sitt beste kan Toukiden 2 kalles for en lunken brawler. Det kjedelige og gjentagende kampsystemet overskygger dessuten at spillet har en mengde ulike våpen, som hver seg har ulike bruksområder. I nesten hver eneste kamp gjør lagkompisene dine det meste av jobben, og når de har lagt den store fienden i bakken kan du gå bort og angripe. Skulle fienden reise seg igjen, er det bare å gjenta prosessen til du har vunnet.

Akkurat som i Monster Hunter-spillene skal du kutte av kroppsdeler og putte dem i sekken. Dette må gjøres raskt, så det lønner seg å få lagkompisene til å hjelpe (fungerer også med andre spillere online). Monstrene du møter gror dessuten ut de avkuttede lemmene etter en stund, og derfor er det viktig at du gjør mye skade på kort tid slik at monsteret blir permanent immobilisert.

En viktig ingrediens i spillet er Toukiden 2 er den såkalte Demon Hand. Dette er en maskin som gjør det mulig for deg å overvinne Oni, og den blir derfor en essensielle brikke etter hvert. I teorien skal den fungere slik at du kan trekke deg mot bestemte kroppsdeler på monstrene og dele ut mye skade, men i praksis fungerer den så dårlig at det sjelden den er spesielt effektiv. Ved sikting må man nemlig bruke begge spakene, og det er dermed ikke mulig å forflytte seg samtidig - noe som gjør det vrient å følge et bevegelig mål.

Hver klasse har tre angrep som kan forsterkes eller kombineres, men når alt kommer til alt er det ikke så nøye hvilken teknikk du vil bruke mot monstrene. Det er nemlig vill knappetrykking som er den enkleste og beste løsningen. Du har også active skills og passive egenskaper som skal gi dybde til kampsystemet, men fraværet av utfordring gjør at man ikke trenger å tenke noe på hvordan best utnytte dem. Mange av disse angrepene treffer heller ikke målet med kameraet aktivert hvis figuren din har hodet i feil retning, eller har feil avstand til målet. Dette er bare noen av designfeilene, og de blir veldig avgjørende i et spill der det aller meste handler om kamp.

Det Toukiden 2 imidlertid gjør veldig bra, er å koke ned Monster Hunter-oppskriften til noe enklere å forstå og spille. Capcom skal ha oss til å grinde i en liten evighet for hver eneste ting man trenger, mens Omega Force har tonet dette vesentlig ned. Man har eksempelvis en gjenstand som kan erstatte andre, og dette sparer deg for mye grinding. Tenk bare hvor mange timer vi kunne ha spart i Monster Hunter Generations.

Tilpasning er en stor del av dette spillet, og figurskaperen er helt utsøkt. Her finner vi eksempelvis 70 ulike hårsveiser og mer enn 50 neser. Vi skulle bare ønske at utvikleren hadde vært like varierte i tilnærmingen til verdenen og dens innbyggere. NPC-enes ansikter gjør absolutt jobben, og det samme kan vi si om dialogen de leverer. Dessverre er gameplay og presentasjon under snittet.

Kjente og gjentagende oppdrag sammen med under middels gameplay-mekanikker og historie gjør Toukiden 2 til en veldig kjedelig opplevelse. Spillet lykkes kun delvis med å gjenskape Monster Hunter-oppskriften, og det er synd å se at Omega Force ikke får til alt like bra. Her er det flere gode ideer, men det er ikke nok.