Total War Saga: Troy - Førsteinntrykk fra kampanjemodusen

Jeg må slå fast fra starten av at jeg er ganske stor fan av hele Saga-formatet når det gjelder Total War-spillene. Denne litt mer fokuserte tilnærmingen til strategi og episke slag tillater utvikleren hos Creative Assembly (i dette tilfellet, Sofia-studioet) å virkelig grave seg dypt ned i den spesifikke tidsperioden, og bygge mekanikkene rundt de æraene for å virkelig fordype spilleren i det gitte scenariet. De er ikke for alle, dog, og etter to Warhammer-spill samt en ekspansive hovedserie satt i Roma og Kina, virker det som at seriene går sine egne veier.

Fall of the Samurai, som ble redesignet og forvandlet til et Saga-spill etterfølgende, samt Thrones of Brittania, som nærmere utforsket en historisk tidsperiode jeg er spesielt interessert i, er begge nogenlunde like, og foregår på øyer preget av uro. Total War Saga: Troy foregår dog rundt omkring på havet, i stedet for å være omringet av det, hvor Egeerhavet omringer de greske og trojanske statene, som møter hverandre i en av historiens mest legendariske og mystiske kriger.

Jeg ble ganske overrasket da jeg fant ut at det ikke kommer til å være noen sjøslag i Troy overhodet med tanke på at Egeerhavet spiller en så sentral rolle (hærer som møtes på vannet kjemper på en nærliggende øy), men det var ikke noen overraskelse at selve kampanjens kart flott ut. Det er nok en gang tid for å innrømme at jeg faller lettere for et spill hvis det har et flott kart, en flott oververden om man vil, og her har Creactive Assembly konstant klart å levere varene sine. Tror er intet unntak, og hele verdenen er dekket til med gresk ikonografi, som langsomt avsløres i det du utforsker den med dine hærer. Det hele bades i vakkert sollys, som reflekteres i vannets og byenes overflater.

Jeg startet kampanjen i det sørlige Hellas, og spilte som Menelaus, Spartas hersker. Det er totalt åtte ledere å velge mellom, og jeg kunne enten velge mellom gamle Menelaus eller Paris, prins av Troja (begge likner skuespillerne som portretterte rollene i 2004-filmen Troy regissert av Wolfgang Petersen). Mens det er åtte ledere, som hver har lokale konflikter å ta seg av, så er det ultimate målet for alle lederne å ta kontroll over hele regionen, enten gjennom total sier, eller ved å følge historiedrevne mål. Jeg kom dessverre ikke engang i nærheten av et egentlig slag om Troja, som uten tvil vil spille en avgjørende rolle i det endelige spillet, men til tross for at det er en rekke små endringer her og der, så føltes det hele veldig likt andre Total War-spill.

Min første oppgave var å forene mine egne land, og å sette en stopper for et lokalt opprør før jeg kunne overta en nærliggende by i sør. Diplomati er en del av spillets hjerte, og det blir konstant formet allianser på tvers av hele spillets verden. Under en av motstandernes turer var det en del forhandlinger frem og tilbake mellom diverse fraksjonsledere, hvor krav ble stilt før vennskap kunne formes. Det er vanskelig å si hvordan disse balansene utvikler seg utover en lang gjennomspilling, men det er dog en rekke diplomatiske muligheter tilgjengelig for deg, som hver er situert rundt spillets sentrale ressurser (mer om dem senere), men mange av de budene jeg selv mottok var direkte urealistiske, og det betød at mye av tiden ble brukt til å komme med motbud. Med så mange byer å forhandle med, er jeg redd for å måtte bruke mye tid på å fortelle andre ledere; "nei, du kan ikke få en tredjedel av maten min for ingenting i bytte".

Det kompliserte politiske landskapet betyr også at det er viktig å være forsiktig med hvem du angriper, og når du angriper, da det er veldig lett å bite over mer enn man kan tygge. Akkurat det skjedde meg. Etter å ha wrestlet litt med en lokal militsgruppe i en av byene som grenset til mitt land, seiret jeg endelig, men kort etter vendte en tidligere alliert seg mot meg, knuste hæren min, og drepte begge mine heltekarakterer...

Jeg benyttet dessuten Auto-Resolve for å gjennomføre den kampen, fordi oddsene var virkelig ikke med meg, så jeg så ikke Menelaus dø direkte, men alt var likevel litt rart. En av grunnene til at hele denne delen ikke føltes helt riktig var at de to heltekarakterene virket å være altfor kraftfulle. Menelaus kan eksempalvis skape frykt blant fiendenes soldater, og på et tidspunkt var jeg redusert til kun to helter, og de klarte faktisk, bare de to, å vinne ved bare jakte ned de redde soldatene som valgte å flykte i stedet for å slåss. Det føltes litt... billig og simpelt.

Kampene jeg hadde spilt på veien til dette punktet var dog ganske spennende, akkurat som man kan forvente av Total War-kamper. Særlig én av seieren smakte ekstra godt da jeg endelig vant etter et langt, seigt trekk, hvor jeg seiret utelukkende fordi jeg klarte å posisjonere mine resterende tropper helt riktig, og det føles helt fantastisk når man får til dette. Det er små finpussinger her og der som sikrer at det hele føles mer realistisk og responsivt enn noensinne før. Det er ikke snakk om noen stor designmessig revolusjon, men Creative Assembly har virkelig jobbet i dybden med mekanikkene, strukturene og balansen, og resultatet er et bedre spill enn tidligere kapitler - slik det skal være.

Tilbake til kampanjen, og det nye ressurssystemet som jeg må si jeg virkelig liker. I stedet for å fokusere på rendyrka rikdom, så er det nå fem forskjellige former for ressurser å ta i betraktning. Forbedringer du introduserer til dine byer gjør at de øker produksjonen, og du kan derfra videre forbedre det hele gjennom handel, og et nytt ferdighetstre. Mat er naturligvis den viktigste ressursen, men du får også bruk for tre, sten, bronse og gull, og hver av disse er avgjørende for å utvide ditt imperium.

En annen egenskap jeg liker godt er hvordan mytologien sammenbindes med den historiske perioden. ved å tilbe forskjellige guder kan du få spesielle fordeler, som kommer godt med på veien. Å spille 30 runder er ikke helt nok til å se hvor utbredt det systemet er, men etter mange tanker rundt presis hvilke guder jeg skulle tilbe, så gleder jeg meg til å se konsekvensene av de valgene. Jeg er like interessert i å se hvordan agentene, som prestinnene i dette tilfellet, vil benytte "The Divine Will of the Gods", noe jeg kun hørte om, men aldri så i aksjon. Disse agentene har også vært til stede i andre Total War-spill, men deres innflytelse og innflytelse og viktighet later til å være mer utbredt her.

Det finnes også Epic Agents i denne omgang, som lener seg mer inn i æraens mytologi. Både Gorgon, Satyr og Seer har gameplay-egenskaper direkte forbundet til dem, men ikke tro at det betyr at det er monstre med i kampene, nei, det er snarere konsepter du kan benytte til å få mer kontroll.

Det er for øyeblikket vanskelig å si hvor bra Total War Saga: Troy vil bli, da jeg ikke kom langt nok til å se konsekvensene av alle mine beslutninger, og jeg fikk heller ikke se hvordan mine langsiktige strategier ville utviklet seg. Jeg elsker dog de endringene som har blitt gjort i kampene, og det økte fokuset på diplomati og religion, så det later altså til at de gjør noe riktig her. Men vi må bare vente og se...