Tidligere generasjoners perler: Beyond Good & Evil

Bildene er tatt fra HD-utgaven av spillet fra 2011 av hensyn til dagens øyne.

I enhver konsollgenerasjon finner man spill som har et veldig lovende potensial, men som rett og slett aldri blir noen store salgsuksess. Likevel er det noe med disse spillene som skaffer dem en trofast fanskare, som i årevis etterpå trekker frem spillet ved enhver mulighet. De bruker gjerne stempelet «skjult perle», ofte med det rette.

Spillet som er gjenstand for nærmere analyse og granskning i denne utgaven av Tidligere generasjoners perler passer unektelig godt til denne beskrivelsen. Beyond Good & Evil ble utviklet og lansert av Ubisoft i 2003, et selskap vi i dag forbinder med store produksjoner og serier som gjerne kverner av seg den ene oppfølgeren etter den andre. En oppfølger til Beyond Good & Evil har vi imidlertid til gode å se, til tross for at dette ble annonsert første gang så tidlig som i 2008.

I sin samtid ble Beyond Good & Evil aldri noen kassasuksess. Spillet fikk en underrepresentert lansering til Playstation 2, Xbox og Gamecube høsten 2003, og måtte raskt se seg slått av andre og større titler i det harde julesalget, deriblant en annen Ubisoft-tittel som selskapet selv promoterte sterkt, nemlig Prince of Persia: The Sands of Time (på Gamecube-fronten tipper vi også at The Legend of Zelda: The Wind Waker stakk av med mest oppmerksomhet det året). I et marked der publikum tørstet etter teknisk imponerende spill, fortrinnsvis representert gjennom allerede etablerte serier, hadde ikke Beyond Good & Evil stort å komme med.

Likevel har spillet en trofast tilhengerskare som venter den dag i dag på oppfølgeren. Kanskje ikke så rart, for det er flere grunner til å trekke frem Beyond Good & Evil, enten man snakker om gode spill fra sjette konsollgenerasjon eller viktige spill i kampen om et mangfoldig spillmedium. Her tar vi en kikk på noen av elementene som gjør spillet så nevneverdig som det faktisk er.

Jade
La oss bare begynne med det åpenbare først som sist: Den største og viktigste grunnen til Beyond Good & Evils viktige posisjon i spillhistorien er hovedpersonen Jade. Verken mer eller mindre.

Jade, hvis etternavn er ukjent, er den kvinnelige hovedpersonen man ser på omslaget av spillet. Mange spekulerer i om ikke denne faktoren alene var en av hovedårsakene til at spillet solgte såpass dårlig. Vi skal ikke trekke noen endelige konklusjoner, men med tanke på at spillbransjen fortsatt har et stykke å gå når det gjelder fremstillingen av gode kvinnelige rollefigurer, for ikke å si gode kvinnelige hovedrollefigurer, skal ikke se bort ifra at Jade var en tøff heltinne i en tøff tid.

Hva er det som gjør at Jade skiller seg ut fra andre spillhelter og spillheltinner? Først og fremst at hun føles som et friskt og originalt bidrag i en ganske homogen bransje. Jeg hadde i barndommen en humorplakat med tittelen «Things you learn from video games». Ett av punktene på denne plakaten lød som følger: «All women are either expert fighters or completely helpless.» Morsomt, ja, men dessverre også litt for beskrivende for store deler av spillbransjen. Heldigvis dukker det noen ganger opp rollefigurer som forsøker å gjøre noe med denne standarden. April Ryan i The Longest Journey er et av de beste eksemplene. Jade fra Beyond Good & Evil er et annet.

Jade er verken en hjelpeløs prinsesse holdt fanget i et tårn av en ond fyrste med kidnappingskomplekser, eller et råskinn av en fighter som jevnlig frekventerer kampsportarenaer eller gamle ruiner fra tapte sivilisasjoner. Hun er noe så hverdagslig som en foreldreløs fotojournalist som bor sammen med andre foreldreløse barn under varetekt av filleonkel Pey'j, som er halvt menneske og halvt gris (OK, det siste er kanskje ikke fullt så hverdagslig). Hun går med fullstendig vanlige klær, har en veldig realistisk og normal kroppsfasong, og befinner seg på veldig gjennomsnittlig sted mellom fullstendig hjelpeløs og kampsportekspert - hun er ingen ekstrem slåsskjempe, men hun kan slå fra seg med en stokk når det trengs.

Jades viktigste våpen er imidlertid ikke stokken hennes, men kameraet. Jade jobber som nevnt som fotojournalist, og i dette lekne science fiction-eventyret er det Jades evner med kameraet som skal redde dagen. Hvem skulle tro at et skarpt sinn og dyktige evner i jobben du gjør til hverdags kunne være utgangspunkt for en god historie? De fleste av oss, that's who!

Jade representerer en type hovedrollefigur vi både vil og bør se mer av i spillbransjen, også anno 2016. Samtidig har Beyond Good & Evil også andre gode strenger å spille på.

Alvorlig moro
Det er noe med balansen i Beyond Good & Evil som gir det en unik følelse. På den ene siden er det et ganske useriøst spill med en lett og ledig tone. Du har en gris som onkel, du møter på stokk dumme soldater, og en av dine nærmeste medarbeidere er en hjernevasket soldat som jevnlig siterer soldathåndboka forfattet av duoen Carlson & Peters. På den andre siden skildrer spillet en dystopisk fremtid i et science fiction-univers hvor planetens innbyggere jevnlig blir kidnappet og hjernevasket av en mystisk parasittrase fra verdensrommet. Det hele føles som en slags blanding av historien i Klodenes kamp av H.G. Wells pakket inn i en koselig Banjo-Kazoozie-drakt.

Ubisoft presterte i dette spillet å finne en fin balanse mellom humor og alvor, og det er i bunn og grunn synd at verdenen i Beyond Good & Evil er såpass liten og begrenset som den er. Dette er en setting og en planet vi med glede kunne ha utforsket mer. Hvem kunne vel takket nei til mer bakgrunnshistorie om den parasittiske DomZ-rasen, flere huler å utforske eller flere meningsløse samtaler med jamaica-nesehornene som jobber på Mammago's Garage?

Beyond Good & Evil har et ytre vesen som gjør det til et forholdsvis familievennlig spill, samtidig som at det har flere dypere tematiske problemstillinger. Kanskje vi trenger flere franske spill som kan lære kidsa hva et dystopi er for noe?

Finfin blanding av eventyr, action og sniking
Men det er ikke bare på historiefronten at Beyond Good & Evil presenterer en fin blanding som kan konkurrere med den beste Twist-posen. Også når det gjelder sjangre har spillet mye å stille opp med.

I grove trekk fremstår Beyond Good & Evil som et eventyrspill hvor man går fra sted til sted og forsøker å forsere hindrene man møter på veien. I praksis får man derimot en fortelling ikke bare er preget av gode eventyrspill, men også gode snikespill. Som tidligere nevnt er Jade ingen tungvekter når det kommer til slåssing, selv om hun kan slå fra seg dersom det trengs. Det beste er derfor å unngå kampsituasjoner overhodet, noe som krever en mer snikete tilnærming til situasjonene. Her gjelder det å finne skjulte passasjer og liste seg forbi vaktene usett. Vil du ha en familievennlig versjon av Metal Gear Solid eller Deus Ex? Kanskje Beyond Good & Evil er et godt sted å begynne.

Du finner også andre underholdende elementer i Beyond Good & Evil, selv om disse utgjør en like stor del av spillet. Du kan stikke innom den lokale baren for litt god, gammeldags airhockey-gambling. Du får også fly en tur ut i verdensrommet etter hvert, men det er uten tvil kappkjøringen med luftputebåten din som er det mest underholdende sideelementet av spillet. Vanskelig, ja visst, men også moro!

Det er visse deler av spillet som på ingen måter har eldes særlig godt. Kamerastyringen var ikke god i 2003, og det er den heller ikke i dag. Musikken blir gjentakende i lengden, og som tidligere nevnt er dette et spill som med fordel kunne vært både lengre og større. Likevel er det noe med denne skjulte perlen som fortsatt gjør at den holder seg frisk og aktuell i 2003 (og det er ikke fordi perler er gjeldende valuta i spillet). Mye av æren skal radarparet Jade og Pey'j ha, og vi håper Rayman-pappa Michel Ancel snart får tiden og ressursene han trenger for å ferdigstille oppfølgeren!