Tiårets beste og viktigste spill for Eirik fra 2010-2019

Så har vi altså gått inn i et nytt tiår, noe som selvsagt har fått mesteparten av befolkningen på Tellus til å reflektere over hva vi har vært gjennom siden den 1. januar 2010. I spillverden er ikke dette akkurat lite, noe som gjør det litt utfordrende å lage en liste. Jeg er uansett av typen som både liker å reflektere, analysere og lage lister, så dere skal nå få en liste av meg også. Da jeg begynte å tenke over hvilke spill og opplevelser som har satt seg best i minne innså jeg at det ikke alltid er spillene som jeg fortsatt betrakter som ekstremt gode, men også hvilke som har formet livet mitt på andre måter. Derfor får dere her servert en liste over de beste og mest innflytelsesrike spillene fra 2010 og frem til 2020.

Mass Effect 2
I 2010 fikk vi det mange betrakter som Biowares beste spill, nemlig Mass Effect 2. Jo da, jeg hadde storkost meg med Baldur's Gate II: Shadows of Amn og Star Wars: Knights of the Old Republic før den tid, men etter å ha hørt så mye positivt om det første spillet bestemte jeg meg for å prøve ut demoen av spillet. Da ble jeg møtt av en heseblesende start som både tok pusten fra meg grafisk under en rask gåtur i verdensrommet, et kult kampsystem med både skytevåpen og superkrefter, et dialogsystem som virkelig gjorde sitt for at jeg levde meg fullt og helt inn i universet, samt en historie og verden som jeg ønsket å vite alt om. Plutselig hadde jeg kjøpt ett av mine ekstremt få samlerutgaver av et spill, og de flere titalls timene jeg brukte på spillet de påfølgende dagene gjorde sitt for at jeg alltid fulgte ekstra godt med da Bioware annonserte noe nytt.

Dette var også innflytelsesfullt for resten av spillinteressen min siden Mass Effect 2 nok er det spillet som virkelig fikk meg til å sperre opp øyne og ører hver gang jeg hører om valg som skal få konsekvenser.

The Elder Scrolls V: Skyrim
The Elder Scrolls IV: Oblivion dyttet meg over kanten til å virkelig få sansen for rollespill, mens Fallout 3 overbeviste meg om at Bethesda virkelig kunne det med humor og historie. Derfor kan du være trygg på at 11.11.11 satt som klistret på øynene mine da vi endelig fikk vite lanseringsdatoen til The Elder Scrolls V: Skyrim. Sluttresultatet skuffet ikke heller.

For med en enorm verden, på den tiden nydelig grafikk med tanke på størrelsen, mer varierte omgivelser og oppdrag i forhold til forgjengeren, et forbedret kampsystem, fantastisk musikk, noe spennende å gjøre rundt nesten hvert hjørne og drager kunne jeg lett leve med de gigantiske lagringsfilene på PlayStation 3 som etter hvert førte til at både bildeoppdateringen og lastetidene måtte lide. Etter hundrevis av timer i den ufattelige verdenen var det liten tvil om at Bethesda var det eneste selskapet som kunne nærme seg Rockstars ekspertise innen såkalte open world-spill den gang, og det er ingen tvil om at spillet skal ha æren for at vi har sett stadig flere store fantasy-spill komme siden den gang, men det er fortsatt bare et fåtall som kan måle seg med Skyrim.

The Walking Dead
Her kommer det første spillet som i hovedsak kommer på listen som følge av innflytelsen det har hatt. Personlig har jeg nemlig ikke et sterkt forhold til Telltale Games, og hadde frem til i vinter bare fullført Batman, Tales from the Borderlands og sesong to av The Walking Dead. Alle disse underholdte meg ganske bra til tross for urovekkende tekniske problemer og svakheter. Dette er jeg tydeligvis ikke alene om å synes.

Det må jo kunne sies at The Walking Dead var et av de første spillene, samme med Gone Home (jukser og inkluderer dette på listen også), som viste verden at spill også kan levere fantastiske historier fylt med følelser. Disse to viste spesielt at spill nærmest utelukkende kunne fokusere på historie og likevel lykkes. Dear Esther hadde satt døren på gløtt for konseptet, men jeg tror ærlig talt at døren ble sparket i fillebiter da zombiene brøt seg gjennom i 2012.

The Last of Us
Når vi uansett er inne på historie kommer vi ikke utenom et av verdens beste utviklerstudioer, om ikke det aller beste; Naughty Dog. Hundene hadde allerede imponert verden med Crash Bandicoot- og Jak and Daxter-spillene, men det var nok PlayStation 3-æraen som markerte de med gigantiske bokstaver på verdenskartet. Man så røyk med Uncharted: Drake's Fortune, luktet den med Uncharted 2: Among Thieves, merket varmen med Uncharted 3: Drake's Deception (noen vil si de to siste kan byttes om, men for effekt;)) og stod i full fyr med The Last of Us.

Jeg brukte to dager på å fullføre The Last of Us, for spillet slipper aldri taket. Hadde det ikke vært for skolen ville det bare tatt én dag også. Maken til karakterbygging, skuespill, historie, regi, univers, grafikk, design, musikk og lydbilde finner man kanskje en eller to ganger i tiåret, men enda sjeldnere samlet i samme produkt. Disse to personene bare måtte overleve. Hjertet slo i brystet hver gang de var i fare, stakk hver gang de døde eller opplevde noe trist, hoppet i takt med latteren da Ellie fant et pornoblad og fikk generelt oppleve alt i en av tidenes beste historier uansett medium. Når man topper det hele med finpusset gameplay hvor utfordring og tilgjengelighet er nær perfekt balansert, samleobjektene gjør et allerede interessant univsers utrolig fascinerende, et tempo som tør å roe ned på rette tidspunkt og en knallgod multiplayer er det ingen tvil om at The Last of Us er et av tidenes beste spill.

Grand Theft Auto V
Du kan også late som om det står Red Dead Redemption, for begge to har mange av de samme styrkene. Rockstar har aldri gitt slipp på det massive rampelyset de fikk på seg fra både de mest hardbarka spillerne og verden generelt etter lanseringen av GTA III. Det massive selskapet har satt en ny standard både for seg selv og resten av spillverden for hver utgivelse, og GTA V er et prakteksempel på hvorfor.

I motsetning til de aller fleste av konkurrentene gikk ikke kvantitet utover kvalitet her. Greit nok, kontrollene i spillet gjør fortsatt sitt for at de fleste tydeligvis velger å bruke auto-aimen, men utover det sitter alt som støpt. En verden full av liv fylt med detaljer og hemmeligheter folk har brukt år på å finne, den åpne strukturen er nærmest definisjonen på et sandkassespill hvor alt er lov og du kan gjøre utrolig mye forskjellig, historien byr på noen uforglemmelige sekvenser, både grafikk og fysikk kan lett måle seg med dagens spill og GTA Online oppdateres for millioner av spillere den dag i dag. Er det rart GTA V fortsatt selger som hveteboller etter en sultestreik?

Bloodborne
Demon's Souls kom da faktisk hit i 2010, men siden det blir å omgå reglene litt og oppskriften har blitt bedre siden den gang er det Bloodborne som havner på listen. Jeg har alltid vært av typen som ønsker å utfordres i spill, så hver gang et spill startes opp går turen til innstillinger for å endre vanskelighetsgraden til det høyeste eller nest høyeste om beskrivelsen eller gameplayet høres litt for drygt ut. Det slipper jeg i FromSoftwares moderne spill, for studioets fokus på finpusset gameplay, kontroller og utfordringsgrad gjør sitt for at spillene av mitt syn ikke trenger vanskelighetsgrader.

Du kan virkelig føle hver gang et slag, stikk og skudd treffer både fienden og deg selv, så hvert treff, blokkering og sidehopp er ekstremt tilfredsstillende når de kan utgjøre forskjellen på liv og død. Godfølelsen forsterkes bare av at både omgivelsene og fiendene har et design som er en perfekt blanding av mystisk, nysgjerrighetspirrende og skrekkinngytende. Første, og kanskje andre og tredje gang, du møter på noen eller noe merkes det på kropp og sjel. Er dette en av få vennlige skikkelser i spillet? Hvilke angrep kan jeg forvente? Hvordan kan jeg få inn et snikangrep før alt blir kaos? Er det en felle? Bør jeg heller redde erfaringspoengene mine og løpe tilbake til nærmeste lampe? Hvordan i alle dager skal vesle jeg klare å beseire denne bossen? Hva i alle dager advarer denne meldingen fra en annen spiller meg o...IIIIIIIIIKKKK? Atmosfæren i Bloodborne har ingen like, så selv om jeg aldri føler meg trygg går jeg stadig tilbake til disse livsfarlige stedene.

The Witcher 3: Wild Hunt
Hvor de to første spillene fra CD Projekt Red bare hadde solgt sånn helt greit tok det ikke lang tid før Geralts tredje eventyr blinket ganske kraftig på mange sin radar. Kunne virkelig dette polske studioet leve opp til lovnadene om fremragende grafikk, et heftig og dypt kampsystem, en gripende historie hvor hvert valg kunne få store konsekvenser og en verden man virkelig kunne leve seg inn? Ja, så til de grader.

Det er flere grunner til at The Witcher 3: Wild Hunt er et av spillene som har vunnet flest spillkåringer gjennom tidene. Her får vi servert en historie hvor valgene vi tar sjelden er lette, og er de det vet man aldri om de kanskje får uante konsekvenser. Flere ganger tok jeg meg selv i å tenke om jeg hadde tatt det rette valget flere timer etter å for en gangs skyld ha skrudd av spillet. Som om det ikke var nok digger mytologielskeren i meg de ulike skapningene og hvordan hver type krever ulike fremgangsmåter (i alle fall på høyeste vanskelighetsgrad). Kampsystemet er kanskje litt vel arkadeaktig for min smak, men samtidig føler jeg meg virkelig som en superhelt der jeg spinner rundt med sverdene mine og kaster ulike magiske formler. Når ting så roer seg er det tid for utforskning, for i en verden hvor alt er laget for hånd vil du både kunne finne brev, detaljer i omgivelsene og hva det måtte være som enten leder deg til nytt utstyr, spesielle fiender og/eller interessant informasjon. CD Projekt Red har vist verden at vi ikke trenger å forvente Bethesdas tekniske problemer og smålabre grafikk selv om spillene er store og byr på mange valgmuligheter.

Far Cry 3
Do you know the definition of insanity? Det skulle ikke mer enn et par sekunder av den første gameplaytraileren før Far Cry 3 ble et åpenbart kjøp for min del. Jungler og tropiske øyer har alltid fristet meg, og gleden var bare ekstra stor etter å ha storkost meg i de relativt sterile områdene i Far Cry 2 årene før. De irriterende begrensningene fra forgjerne var borte, så her handlet det bare om å gjøre akkurat som man ville i nydelige og fargerike omgivelser fylt med både dyr og folk.

Få rovdyr til å angripe mennesker på brutalt vis, snik deg inn på en intetanende sjel og stikk macheten gjennom brystet, plant en bombe på en bil og hopp ut i siste liten før du sprenger den inne i basen slik at de utrolig kule flammene gjør resten av jobben, eller bare gå berserk med et imponerende arsenal av våpen. Far Cry 2 hadde varmet opp samlemanien, og Assassin's Creed II viste tegn av Ubisofts nå velkjente fokus på rollespillelementer, men det var Far Cry 3 som stadfestet Ubisofts open world-spill som noe jeg alltid har og vil sjekke ut.

God of War
Nå er ikke denne listen rangert, men i skrivende stund føler jeg uansett at God of War er tiårets beste spill. Etter at rulleteksten hadde gått over skjermen måtte jeg bare gå meg en tur for å reflektere over hva jeg hadde opplevd de siste dagene.

En historie som fikk meg til å smile, le, få en tåre i øyekroken, tenke over mitt eget liv og familie bringes til live av fantastiske skuespillere og en presentasjon uten sidestykke. Om det er hvordan jeg ser usikkerheten i Kratos' øyne når han ønsker å hjelpe Atreus, den aldeles nydelige musikken som både kan forsterke hver eneste følelse og sette seg i trommehinnene eller hvordan kameraet som aldri kuttes uansett alltid har interessante detajer i seg. God of Wars skandinaviske eventyr er rett og slett noe som aldri slipper taket, selv flere år etter at rulleteksten gikk over skjermen.

Gameplayet skal også ha mye av æren for dette. Hvert sving eller kast med øksen føles både i hendene, ørene og øynene mens Atreus hjelper til som om en annen person faktisk ville gjort. Kampene føles brutale, men fortsatt realistiske takket være ekstraordinære animasjoner og presise kontroller. Derfor er det ikke så farlig at du møter på de samme fiendene et par ganger, spesielt siden sekvense mellom hver kamp byr på spennende utforskning, interessante detaljer, morsomme historier, fascinerende fakta og kule puzzles. God of War er enkelt sagt det beste eksemplet på hvor langt spill har kommet, og er noe jeg aldri vil glemme.

Dette er uansett bare noen av mine favoritter og mest innflytelsesrike spill fra tiåret som gikk. Da har jeg ikke engang nevnt hvordan League of Legends nærmest skal ha all æren for Twitchs suksess, Fortnite og Minecraft har brakt spillverden til flere titalls millioner personer, The Witness har fått meg til å se mønstere uansett hvor jeg enn går i verden, Pokémon Go gjorde den aldrende serien mer populær enn noen gang eller Hellblade: Senua's Sacrifice fremhevet pysisk helse. Heldigvis vet jeg at noen av skribentene våre skal skrive mer omfattende om enkelte spill, og samtidig vil jeg gjerne høre hvilke spill som virkelig satte spor hos deg mellom 2010 og 2020, så jeg håper dere deler opplevelser i kommentarfeltet.