Thief

Jeg hadde gledet meg veldig til å få innta rollen som Garrett, og da Namco Bandai stakk innom Oslo skulle jeg endelig få min sniktitt på revitaliseringen av mestertyvens eventyr.

Tradisjon tro fikk vi en presentasjon om hva vi kunne vente oss i spillet, men der jeg satt med spillets menyskjerm rett ved min side fikk jeg ikke med meg stort av det som ble sagt fra scenen. Jeg hørte noe om politikk og en ny Garrett, men jeg hadde kommet for å spille. Heldigvis skulle vi få nok av tid til nettopp det.

Mitt første møte med Garrett var en anelse ambivalent. Han er selvgod, på kanten til å være litt klysete, og jeg har litt problemer med å føle for fyren. Vi klatrer rundt langs vegger og på hustak i det han anser som hjembyen sin, og det tar en liten stund før det virkelig slår meg - kontrollene er fantastiske. Jeg tenker ikke over hvor lett vi kommuniserer, Garrett og jeg, og det er først når jeg skal bruke Playstation 4-kontrollerens touch-flate vi ikke er like synkroniserte. Dette adresserer jeg ganske umiddelbart til PR-ansvarlig på stedet, og han bedyrer at Eidos Montreal har satt inn store ressurser på at dette skal utbedres. Jeg puster lettet ut og fortsetter tyveriene.

Det er vanskelig å ikke tenke på Dishonored der jeg sitter. Selvfølgelig kom Thief-spillene før Dishonored, men det er Arkane Studios snikespill som sitter friskest i minnet. Designet i disse spillene minner egentlig veldig lite om hverandre, men samtidig ganske mye. Forvirret? Det er jeg også. Vi kan jo starte med å si at det visuelle, den oljemaleriaktige stilen fra Dishonored ikke er å spore her. Det handler mer om brettdesignet. Kanskje er det den gamle byen som gjør likheten så tydelig, men i grunn er det muligheten for å forsere områder både under bakken og på hustak som gir meg Dishonored-følelsen.

Men det får være nok om Dishonored. Garrett har sin egen måte å gjøre ting på, og det ser ut til å være et oppslukende eventyr som venter oss. Det er vanskelig å si så altfor mye om kvaliteten på historien foreløpig, men jeg føler meg ganske sikker på at gameplayet vil ta seg av brorparten av underholdningen. Her finner du de fleste verktøyene du trenger for å komme deg frem via skyggene, og skulle det mangle skygger kan du alltids fyre av en vannpil som slukker opplysende fakler. Slik oppførsel krever selvfølgelig at ikke alle vaktene er spesielt oppvakte, men noe annet ville nok blitt litt for vanskelig.

Godeste Garrett besitter også noen mørke krefter av det litt mer overnaturlige slaget. Jeg har ikke tenkt til å avsløre hvordan han ender opp med å ha disse, for noe av gleden får ligge i å oppleve historien på egen hånd. Jeg kan derimot si såpass at det finnes ulike interesser i byen og at Garrett befinner seg et sted i midten. En slags fri agent, men med en egen, overordnet agenda.

Dette åpner for at du kan ta på deg en rekke oppdrag mens du prøver å nå Garretts personlige mål for reisen. Ut ifra demoen jeg fikk spille virker det stort sett som om oppdragene går ut på å stjele (duh) verdifulle gjenstander eller informasjon. Dette ser også ut til å lede Garrett innom flere ledetråder som kan forklare hva som har hendt, og hva som er i ferd med å skje. I det hele tatt virker oppdragene mer sammensatt enn jeg først fikk inntrykk av. Med Garretts mange verktøy og overnaturlige egenskaper kan jeg planlegge en rute forbi vaktene, distrahere dem eller i verste fall nedkjempe dem en etter en. Sistnevnte er veldig brysomt, og selv om det er en mulig innfallsvinkel vil jeg ikke anbefale noen å spille Thief fordi det er et kult actionspill. Poenget er at det finnes mange veier til Rom, og det er du som bestemmer hvilken vei du til ta.

Gameplayet skinner nemlig sterkest når jeg sniker gjennom skyggene med relativt høy puls. Jeg vil alltid ha full pott i den forstand at jeg ikke vil bli sett, noe som viser seg å bli en utfordring når man bare har noen timer med et spill som krever list. Uansett får jeg nok ro til å komme meg et stykke på veien, og det er forbausende hvor lite gjentagende Thief føles. Miljøene og valgfriheten skal få mye av æren, men litt må også tilskrives selv følelsen av å være Garrett. Kontrollen (igjen) sitter som støpt, og jeg føler at jeg er til stede i byen - ikke sammen med Garrett, men som Garrett. Jeg titter rundt en hindring eller et hjørne, og jeg støtter meg med digitale hender. Jeg løper over hustak, hopper inn vinduer, unngår møblement og dørkarmer før jeg hopper ut på taket igjen.

Kontrollen og flyten er herlig, og jeg gleder meg til å få fullføre eventyret. Foreløpig får Thief to tomler opp fra denne redaktøren, og jeg er spent på hva Eidos Montreal kan diske opp med når spillet slippes i sin ferdige form 28. februar.