The Witcher 3: Wild Hunt

Polske CD Project Red har utviklet en teft for å skape engasjerende historier som utspiller seg i lamslående vakre omgivelser. De har allerede levert varene ved to anledninger, gjennom to kapitler i en rollespillserie der hver eneste avgjørelse føles naturlig, uten at man blir tvunget til noe som helt.

Studioet er opptatt av kvalitet, og det tredje spillet i The Witcher-serien viser dette fokuset tydeligere enn noen gang. Alt skal bli større, vakrere, ja rett og slett bedre. På alle mulige måter. I rene tall snakker vi faktisk om en verden som er 35 ganger større enn forrige gang. 35 ganger større! Når det er sagt sikrer ikke størrelsen et godt spill på egenhånd. Derfor lover utviklerne også en frihet vi sjelden har sett maken til, og en gjennomgående kvalitet som skal toppe de to forgjengerne. Historien skal bli mer engasjerende, og skuespillet mer overbevisende. For å hindre i overkant lange transportetapper har de dessuten lagt ned mye arbeid i et omfattende fast travel-systm, som lar deg besøke steder du har vært før på nytt.

Da vi fikk se spillet viste det seg dog at utviklingen fremdeles er i en tidlig fase. Spillet hakket fra tid til annen, og av og til dukket ting opp ut av løse luften. Ikke desto mindre er det visuelle mildt sagt imponerende, så imponerende at selv den neste konsollgenerasjonen skal slite med å holde følge med PC-versjonen. Man kan se langt ut i horisonten, teksturene er nydelige og lyseffektene er mektige. Spesielt når det nye værsystemet åpner slusene for vind og regn. På tross av en del feil er det altså snakk om et mektig skue. Spillverden i Wild Hunt ligger rett og slett an til å sette en ny standard for sjangeren. Kanskje for spill som helhet. En vidstrakt åpen verden som spirer av liv. Dette er naturligvis lovnader man har hørt tidligere, men det er vanskelig å ikke la seg rive med av den vakre grafikken. Tidvis er det som å bevege seg gjennom et levende maleri.

Når man er ute og utforsker kommer man naturlig nok over sideoppdrag. Disse sidesporene vil ikke forstyrre gangen i den overordnede historien, og de vil heller ikke bremse fremgangen, men de vil utdype plottet. Det er derfor helt og holdent opp til oss i hvor stor grad vi vil involvere oss i den, skal vi si, lokale politikken, når vi for eksempel besøker en ny landsby. Under gjennomspillingen besøkte vi en slik landsby. Der ble vi møtt av en konflikt mellom en gammel mann og en yngre jeger. Landsbyen deres ble stadig vekk angrepet av et skummelt beist fra skogen, men partene var uenige om hvordan dette skulle løses. Den gamle mannen mente skogens vesener måtte få lov til å leve fritt, selv når det var snakk om nådeløse beist som dette. Mennesker og natur må finne en måte å eksistere på sammen, mente han. Jegeren hadde på sin side en langt mer praktisk tilnærming. Vi må ta livet av beistet, det er den eneste løsningen, hevdet han. Geralt dro for å undersøke saken nærmere.

Det viste seg at vesenet var en såkalt Leshen. Et gammelt magisk vesen, som hadde knyttet sjelen sin til en av landsbyboerne. The Witcher-serien har hele tiden vært trygt plassert i fantasy-sjangeren, så den slags må man regne med. Det var uansett fånyttes å drepe beistet, fordi det ville komme til live igjen så lenge landsbyboeren var i live. Hvis man først tok livet av henne stilte saken imidlertid seg annerledes. Det hele utviklet seg derfor til et etisk dilemma. Skulle man ta livet av landsbyboeren, som attpåtil var en venninne av den morderiske jegere, og dermed redde landsbyen, eller skåne både beistet og jegerens venninne? Valget var naturligvis spillerens.

I vår tilfelle endte vi opp med å slåss mot beistet, mens en gruppe unge menn tok seg av jenta. Det var en tøff avgjørelse, men beistet var åpenbart en trussel mot landsbyen. På vei til monsteret skyet det over og vinden tiltok. Det blåste rett og slett opp til skikkelig uvær. Nok en gang imponerte spillet på den tekniske siden. Trærne svaiet i vinden, og det samme gjorde individuelle gresstrå på bakken. Når stormen omsider stilnet, etter at beistet var tatt hånd om, begynte sollyset såvidt å bryte gjennom skylaget og vegetasjonen. Atmosfæren var virkelig til å ta og føle på.

De er jaggu noen smartinger, folka fra CD Projekt. Først forklarte de at historien er spiller hovedrollen i spillet, og i sjangeren generelt. Deretter demonstrerte de et kampsystem som kunne vært hentet rett ut av et actioneventyr. Tanken var nok å poengtere at her får man både i pose og sekk. Under kampen mot Leshen-beistet gikk spillet over i slow-motion. Ikke mye, men akkurat nok til at å gjøre angrepene lettere å unngå. Bevegelsene har ikke det samme kvalitetsnivået som resten av spillet foreløpig, men man kunne likevel se at actionbiten har blitt pusset på siden forrige gang. Samtidig er det tross alt snakk om en nokså tidlig versjon av spillet her, så det er fortsatt rom for ytterligere forbedringer. Dessuten føles det nye fokuset på action, ved siden av elementene som har gjort serien så populær, som et friskt pust.

Hvis du har så mye som et snev av interesse for rollespillsjangeren burde dette være et av de øverste spillene på ønskelisten din til neste år. Mye arbeid gjenstår fremdeles, men grunnlaget er på plass. La jakten begynne!