The Witch and the Hundred Knight 2

The Witch and the Hundred Knight 2 er utviklet av Nippon Ichi Software og er en oppfølger til PS3-spillet med samme navn. Med unntak av et gjensyn med et par figurer, har spillene lite med hverandre å gjøre. Spillet finner sted i en verden ved navn Kevala. Her herjer det en sykdom kalt Hexensyndrome, en sykdom som rammer barn under 10 år. Hexensyndrome gjør at et tredje øye dukker opp i pannen på de som rammes og når øyet åpnes, skapes barnet om til en heks. I en landsby langt borte, bor Amalie med sin søster Milm. Begge foreldrene ble drept av hekser og Amalie er derfor fast bestemt på å bli en Holy Valkyrie, en gruppe mennesker som lever for å utrydde heksene og finne en kur mot sykdommen som maner dem frem. Men en dag forsvinner Milm fra landsbyen. Da hun kommer tilbake, er hun dekket av gjørme og med det tredje øyet festet i pannen...

The Witch and the Hundred Knight 2 har en historie som i utgangspunktet ikke er så aller verst. Den ødelegges derimot stort av fryktelig langtekkelig historieformidling. I likhet med NIS' mer kjente serie Disgaea, foregår alle dialoger og mellomsekvenser gjennom statisk grafikk. Det kan man også finne i spill som Fire Emblem og de fleste visuelle romaner. Generelt sett har jeg ikke mye imot slikt design. Men etter å ha spilt andre rollespill, som f.eks. fjorårets Xenoblade Chronicles 2, et spill med helanimerte mellomsekvenser, er det ikke veldig appellerende heller. Hovedproblemet er nok derimot mengden. Det er nemlig fryktelig mange mellomsekvenser med enormt mye tekst i dette spillet og ofte er det som blir sagt også lite relevant eller rett og slett ganske uinteressant. Det er mulig å både spole frem og hoppe over dialogene, men skal du derimot sitte og få med deg alt som blir sagt, må du trykke deg frem for hver tekstboks som dukker opp. Det går nemlig ikke automatisk...

Spillet ser også kanskje uskyldig ut, grunnet den animelignende stilen, men det er faktisk ganske vulgært. Her slenges det ut det ene banneordet etter det andre, samt kvinnelige figurer som går rundt og informerer om hvor spretne puppene deres er. Ut av det blå kan en kvinnelig hovedfigur også få spørsmål om hun er "jomfru" og da kan man begynne å lure på hva spillet egentlig prøver å formidle, eller hvem målgruppen er.

Nye personer introduseres i hytt og gevær, slik at det er vanskelig å spore særlig med figurutvikling. Det er i grunn ytterst få interessante personligheter i dette spillet, kanskje med unntak av den oppofrende Amalie og en transformert, menneskelignende ravn kalt Huginnmunin, som slenger ut noen gullkorn i ny og ne.

Innimellom alle snakkingen er det heldigvis mulig å spille litt også. Det gjøres gjennom å styre en liten, snål figur kalt Hundred Knight. Hundred Knight er en dukke som er vekket til live av heksene og som blir Amalie's følgesvenn på reisen. Gameplayet består i all hovedsak av navigering gjennom "dungeons" eller nivåer, hvor du tar ned fiender gjennom et actionbasert kampsystem. Hundred Knight kan bytte mellom ulike former, våpen, rulle og ta i bruk forskjellige evner. Du kan ha fire evner tilgjengelig til enhver tid, som utnyttes ved å trykke på R1, samt en av fargeknappene på kontrolleren. Klarer du å rulle unna et monster akkurat når det er i ferd med å angripe, løser du ut en effekt kalt: "Mythical Dodge". Det stopper tiden i noen sekunder og gir deg et lite rom til å hakke løs på fienden. Dette systemet ga meg heftige tilbakeblikk til fjorårets YS VIII: Lacrimosa of Dana. Det er nok mest fordi det faktisk er nøyaktig det samme systemet du finner i det spillet. Nå skal det sies at NIS var med på å gi ut YS VIII og å "låne" litt fra sitt eget spill er vel ingen stor synd i seg selv. Men her har de da jaggu ikke lagt skjul på det heller.

Selv om The Witch and the Hundred Knight 2 låner mye, har det noen mer unike spillmekanikker også. Dessverre er mye av det både lite brukervennlig og dårlig forklart. Hundred Knight bruker energi kalt "GigaCals" for alt han gjør. Måleren starter på 100 hver gang du fornyer den, noe som stort sett kan gjøres ved hvert lagringspunkt i spillet. GigaCals brukes f.eks. til å helbrede deg selv, eller ta i bruk spesialevnene som nevnt tidligere. Å dø vil også kutte en solid mengde med GigaCals fra beholderen. Sakte, men sikkert synker GigaCals ned til 0, hvor du da vil gjøre betydelig mindre skade, samt gradvis miste helse helt til du faller om. Å holde på i et område for lenge uten å besøke et lagringspunkt, er med andre ord ikke å anbefale.

Hundred Knight har heller ingen klassisk "ryggsekk" å lagre ting han plukker opp i. Det legges i "magesekken" hans, hvor det vil ligge helt til du enten er helt ferdig med en dungeon, eller velger å reise tilbake til slottet ditt via et lagringspunkt. Først da får du virkelig eierskap over tingene du har samlet. Hver gang du dør mister du en eller flere ting fra magesekken, og dør du når GigaCals har nådd bunnpunktet, vil du miste absolutt alt som ligger der. I slottet har du mulighet til å forsterke våpnene du får tak i, ved å mikse dem sammen med andre ting i en gryte. Her er det heldigvis lett å se hva man bør legge i gryta for å oppnå best resultat, men selve oversikten over hvilke våpen og utstyr du bærer på, er rotete som fy. Utover i spillet vil man også få tilgang til en "ønskebank", hvor man kan kjøpe diverse ting for "mana" som samles opp gjennom hele spillet. Det festlige er at muligheten til å endre vanskelighetsgraden i spillet, dukker opp i denne ønskebanken. Det koster til gjengjeld ikke mana å skifte mellom vanskelighetsgradene, men hvorfor i all verden det alternativet ligger her og ikke under innstillingene som det vanligvis pleier å gjøre, kan man jo lure på.
Spillet har heller ingen "lock-on" på fiender, så vær forberedt på at kameraet vil gjøre deg svimmel.

Kronglete spilldesign kunne nok beskrevet dette spillet godt, men det er et stikkord som definitivt passer mye bedre: ensformighet, ensformighet og enda mer ensformighet. Utenom all bablingen som foregår, er nemlig ikke spillet særlig morsomt å spille heller. Egentlig gjør du stort sett ikke annet enn å trave gjennom dungeons, med et svært snevert nivådesign. Mange av nivåene ser omtrent identiske ut og monsterdesignet er heller ikke særlig imponerende. Ikke vet jeg om utvikleren har tatt i bruk saks og lim, men følelsen av å gjøre det samme om og om igjen, har sjeldent vært sterkere.

Etter hver dungeon kommer man heldigvis kommer frem til bossene. De har alle ulike angrepsmønstre, slik at man endelig kan ta i bruk alt av evner som Hundred Knight innehar. Her må man både angripe og smette unna, noe som i hvert fall øker underholdningsverdien en smule. Deretter er det tilbake til mer snakking og vandring gjennom grusomt kjedelige nivåer igjen. Og det er i all hovedsak det spillet går ut på. Det er godt mulig jeg var trøtt etter en lang dag på jobb, men jeg holdt på å sovne opptil flere ganger under gjennomspillingen. Og mot slutten løp jeg forbi alle fiender og spolte gjennom store mengder med tekst, i ren protest.

Fordelingen mellom historie og gameplay, er så skjev at den får tårnet i Pisa til å se rett ut.

Det er i grunn vanskelig å anbefale The Witch and the Hundred Knight 2 til noen som helst. Spesielt fordi det finnes så mange spill i sjangeren som er mye bedre, selv fra denne utvikleren. Det finnes lyspunkter i dette spillet, men de er dessverre i fåtall. Langdryge dialoger gjør historien til et gjesp og figurene bidrar heller ikke stort. Fordelingen mellom historie og gameplay, er også så skjev at den får tårnet i Pisa til å se rett ut. Spillet har en relativt flott grafikkstil og tidvis fengende lydspor, men det hjelper lite når helheten er like repeterende som en kassett som har surret seg fast i kassettspilleren. Spillet både låner og finner på selv, uten at det er med på å trekke pilen i mer positiv retning. Ser man bort ifra at et typisk actionbasert, "attack & dodge"-kampsystem ofte er ganske artig, samt at du faktisk kan tilpasse Hundred Knight en god del, kan resten av spillet oppsummeres som en ensformig og nokså kjedelig affære.