The Whispered World

Møt Sadwick, verdens mest depressive og patetiske klovn og sisterangs underholder i verdens minste omreisende familiesirkus. Storebror Ben er større, sterkere og mer talentfull, og bidrar stort til Sadwicks elendige selvbilde ved å stadig vekk understreke dette faktum, mens deres senile bestefar holder seg til matlagingen. Sammen reiser de tre rundt i verden på jakt etter nye publikum å opptre for.

Sadwicks beste - og eneste - venn er derfor kjæledeggen Spot. Spot er et slags merkelig larvelignende vesen som lærer seg å endre form etter å ha blitt utsatt for handlinger som stort sett havner i kategorien dyremishandling. Disse formene kan så brukes i løpet av spillets gang til å løse diverse gåter. Akkurat som i A Boy and his Blob.

Ikke bare er Sadwick trist, han mangler totalt motivasjonen til å føre familiearven videre i sirkuset, og lengter etter noe større og gjevere. Han tar derfor sine rutinemessige mareritt om verdens undergang som et tegn på at han er ment for viktigere ting, og ramler raskt inn i et handlingsforløp som utvikler seg til litt mer episke proporsjoner enn først antatt.

Og episk beskriver mer enn bare historieforløpet. Grafikken er intet annet enn fantastisk. 2D-bakgrunnene er blant de peneste jeg har sett i noe eventyrspill, og de er tillagt akkurat nok småanimasjoner til at de føles nogenlunde levende. Det legges aldri skjul på at Miyazakis Studio Ghibli-filmer er den store inspirasjonskilden for figurdesignet, og selv om det til tider kan bli litt vel likt, er det et velkomment tilskudd til den vakre verdenen Marco Hüllen har skapt for oss. Men jeg skulle gjerne sett mer arbeid lagt inn i mellomsekvensene og ikke minst de merkelig hakkende figuranimasjonene i selve spillet. At leppene ikke i det hele tatt forholder seg til ordene som blir uttalt føles også litt gammeldags i dette herrens år 2010. Men dette er bare småplukk, visuelt leverer The Whispered World i verdensklasse. For sjangeren, vel og merke.

Stemmeskuespillet er derimot en blandet affære. Dialogen i seg selv er til tider mesterlig, og jeg tok meg selv i å flire flere ganger i løpet av spillets gang. Sadwicks depressive betraktninger er ofte veldig på kornet, og det er tydelig at Daedalic Entertainment er store fans av de gamle klassikerne og har lagt mye energi i å skrive dialogtrær. Men den sutrete stemmen til Sadwick (en slags depressiv Adam Sandler) blir litt mye i lengden, og da nye rollefigurer senere i spillet meldte seg på, var jeg flere ganger fristet til å skru av stemmer i lydoppsettet. Til tider fremføres den velskrevne dialogen så oppstykket og staccato at man skulle tro at de prøvde seg på en klein parodi av Captain Kirk. Heldigvis blir lydbildet trukket betraktelig opp av den fabelaktige stemningsmusikken i bakgrunnen, som aldri blir masete eller påtrengende, og dermed fungerer perfekt i denne typen spill.

The Whispered World er et pek og klikk-spill, og det av den ultra-konservative sorten. I god, gammel, tysk eventyrspilltradisjon er det nesten som å reise tilbake i tid til slutten av 90-tallet når spillet starter. Det har for lengst gått opp for meg at pek og klikk-fansen er spillbransjens Amish-folk, men det er alltid like forbløffende å se hvor lite fornyelse sjangeren nyter hos de tradisjonelle utviklerne. Man skal riktignok ikke prøve å reparere noe som allerede virker, men det hadde vært fint om alle de frustrerende elementene ved sjangeren kunne bli behandlet litt mindre som relikvier og litt mer som hovedgrunnene til at man nesten må bli med i en sekt for å møte noen som deler interessen for eventyrspill i disse dager.

For det er like frustrerende å sitte fast i timesvis fordi jeg glemte å finkjemme en av de mange spillskjermene for aktive piksler. Det skal ikke forekomme i spill som kommer i 2010. I en blogg eventyrguru og Monkey Island-skaper Ron Gilbert har kalt Grumpy Gamer nevner han pikseljakt som et av de mest tilbakestående spillbarhetselementene fra de gamle eventyrspillene. Og jeg er enig med ham. Det er noe som hører hjemme i en tid da det var greit at spill seigpinte spillerne, straffet dem altfor hardt for småfeil og stort sett bare prøvde å komme opp med nye måter å vise fingeren til fansen.

Men den tiden er over nå. Vi forventer et helt annet tempo i spillingen i disse dager, og med løsningen på internett et lite Alt-TAB unna har vi ikke lenger tålmodigheten til å sitte fast i timer av gangen. Og så altfor ofte opplevde jeg å sitte fast i gåter jeg ikke visste var der, og rett som det var endte jeg opp med å løse dem før jeg visste om dem. Nok et enormt irriterende element fra de gamle spillene.

Kanskje det er fordi konsollspillene i såpass stor grad har overtatt styringen på hvordan spill legges opp, eller kanskje det er nevnte gamefaqs-tilgang som har tatt luften ut av ballongen. Mulig det er at datamaskinen er et arbeidsverktøy for meg nå, og at jeg ikke er like komfortabel ved å sette meg ned foran dataskjermen hjemme etter nok en dag med overtid på jobben. Eller er det rett og slett fordi vi har kommet oss videre? At pek og klikk-spill i sin 15 år gamle form ikke lenger er nok til å slukke tørsten hos en ivrig nostalgiker?

Det er vanskelig å si. På den andre siden av skalaen finner vi Telltale Games som gjør hva de kan for å tilpasse og fornye sjangeren for de nye spillerne, noe jeg setter enormt stor pris på. Jeg ga riktignok første episode av Sam & Max: The Devil's Playhouse 7/10, men dette er en serie jeg unektelig kommer til å spille hver smitt og smule av. Jeg tror det i beste fall er svært lenge til jeg gidder å sette meg ned med et tradisjonelt pek og klikk-spill igjen. Som det nettopp ble påpekt for meg virker det som om The Whispered World er utviklet av genuine fans av sjangeren, og de har replikert 90-tallseventyrspillet til fingerspissene. Men de som lagde spillene de er inspirert av, har for lengst beveget seg videre. Det er som 14-åringer som spiller Hair Metal.

The Whispered World er kort sagt et ypperlig eventyrspill for de som har vært fryst ned siden 1997 og tint opp i dag morges. Det er et spill for fansen, men jeg tviler på at andre enn eventyrpurister med nostalgibriller med Cola-bunntykkelse vil sette skikkelig pris på det. For meg er det dråpen som endelig får meg til å innse at jeg nok er mer forelsket i minnene fra en svunnen tid enn den faktiske spillbarheten. Selv om et knippe klassikere holder mål den dag i dag, er jeg glad det ikke lages oppfølgere med det første.