The Spiderwick Chronicles

Møt tvillingene Jared og Simon og storesøster Mallory. Faren deres er en uhederlig ekling som har forlatt mamma Helen, og derfor har familien flyttet inn i det gamle huset etter merkelige onkel Arthur Spiderwick. Tvillingene finner onkelens skjulte arbeidsrom og boken han skrev om tusser og troll. For eventyrvesener finnes nemlig ikke bare inne i onkels hode. De er virkelige. De er bare usynlige.

Noen av goblinene og feene er snille, men mange er slemme, og det er disse som vil ha boken til onkel Arthur for enhver pris. Men de må ikke få tak i den - da vil de innta huset og spise hele familien.

Spillet begynner med klossete, påklistrede scener fra filmen før du blir dumpet inn i plottet den første kvelden i onkel Arthurs gamle, skranglete hus. Noen lette og greie opplæringsgåter gjør deg kjent med tvillingene, huset og spillsystemet. Her er slåssing, skyting, løsing av oppgaver, oppsamling av ulike gjenstander og oppgradering av angrep og våpen. Godt variert, altså.

Kontrollene er overraskende gode. De er kvikke og følsomme og gjør det lett å spille. En del av funksjonene, som hopping og klatring, er automatiske, men det fungerer også bra. Slossingen er latterlig enkel, men det er bra for et spill som er så myntet på barn som dette. Kampsystemet blir likevel for langdrygt. For å samle opp helse og spesialangrep må du fange ulike feer. Det gjør du ved å male feene på tid, noe som etter hvert blir irriterende repetitivt.

Mens du spiller, skifter du mellom de tre søsknene og en snill hjelpegoblin. Spillet følger handlingen i filmen og bestemmer når du må skifte rollefigur. Dette gir variasjon og muligheten til å få se ulike sider ved huset og Spiderwick-verdenen.

Dessverre har ikke spillskaperne vært like heldige med grafikken. Den ser ut som om den egentlig hører hjemme på en konsoll fra forrige generasjon. Fargene er brune og høstkjedelige, og teksturene er intetsigende og er vanskelige å få øye på. Ikke engang lyseffektene, som de fleste tretten-på-dusinet-spill pleier å fikse sånn noenlunde greit, er spesielt bra. Det er så vidt de orker å skape litt farge på skjermen.

Spillutviklerne har etter alle filmlisensens regler brukt musikk og stemmer fra filmen. Det er ikke så dumt. Musikken klarer å gi et lite snev av eventyrstemning, og skuespillerne inkluderer en av de dyktigste barnestjernene for tiden, britiske Freddie Highmore, kjent fra Det Gyldne Kompasset og Charlie og Sjokoladefabrikken.

Spill som er basert på filmer (som igjen er basert på bøker) er sjelden bra. De er som regel ikke mer enn middelmådige og forglemmelige. The Spiderwick Chronicles klarer heller ikke kunststykket, og er under middels på alle måter.

Det mislykkes også i det som kunne ha vært dens sterke side, nemlig å skape eventyrstemning og atmosfære. Her finnes ingen magi eller fortellerglede.