Link galopperer over det golde landskapet på sin stolte ganger Epona, mens en litt sakral melodi rulles opp i høytalerne. Han rir langs kanten av et juv - som om det skulle vært et symbol på Wii`s egen skjebne - før han forsvinner ut av bildet. Når kameraet tar han igjen, er både Link og Epona borte, og det eneste vi ser er en ulv som uler mot en mørk søyle av energi som stiger til himmels. Åh, som jeg har lengtet. Frysningene har ikke omfavnet meg på denne måten på mange år. Endelig skal jeg ut på skikkelig eventyr igjen. Endelig er jeg tilbake i Hyrule.
Zelda-serien er en av de tyngste i spillverden. I snart 20 år har det gylne triangelet vært synonymt med trippel A. Denne gangen er Hyrule i ferd med å bli konsumert av en mystisk mørk kraft som svøper hele landet i et slør av evig skygge. Under dette sløret mister menneskene sin fysiske bolig. De blir spøkelser. Ifølge legenden er det bare Den Ene som kan vandre inn i skyggen uten å bli et spøkelse. Og gjett hvem det er ...
Selvfølgelig. Du kan reise inn og ut av skyggen som du vil. Men du kan ikke beholde din menneskelige form når du blir trukket inn i mørket. Du blir et beist. En blåøyd ulv. Din oppgave er å reise inn i skyggen, vekke lys-åndene til live og fordrive mørkets krefter fra kongeriket. Wii-kontrollen fungerer som Links sverd. Vift med kontrollen, og Link angiper - så enkelt er det. Det er mange ulike angrep og kombinasjoner å velge mellom, og det tar ikke lang tid før slossingen føles like naturlig som å gå kommando. Når du etter hvert får distansevåpen som sprettert, bumerang og bue, sikter du på skjermen som du gjorde i gode gamle Duck Hunt. Enkelt, intuitivt og morsomt.
Av alle de Wii-spillene jeg har prøvd, syns jeg Zelda bruker den nye kontrollen best. Det er et avansert kontrollsystem, men det er likevel ganske enkelt å styre. Alt er bare en knapp, et rist eller en veiv unna. Men det betyr ikke at du må rydde ut av hele stua, jage kona på handletur og blende alle vinduene for å spille - det er jo ikke eyetoy dette her. Alle har sett bilder av Twilight Princess, så alle har fått med seg den store grafiske forskjellen. Denne gangen er Link flere nyanser mørkere enn han var i sukkersøte Wind Waker. Han er blitt mer voksen.
Likevel, ved første øyekast ser ikke Twilight Princess spesielt bra ut. Nå skal det sies at jeg spilte på en 50" HDTV, og det er absolutt ikke optimalt for Wii. Når vi i tillegg har Gears of War friskt i minne, så ser dette faktisk ganske utdatert ut allerede. Men om man setter seg ned litt, og ser på den fantastiske detalj-rikdommen i kongeriket Hyrule, så blir en bare bergtatt. Når du galopperer på Epona tvers over en åpen gresslette, og ser skumringen legger seg over det enorme slottet langt der fremme. Da driter i alle fall jeg i alt som heter HD. Eventyr blir ikke stort bedre enn dette likevel. Vi visste på forhånd at grafikken ikke kom til å være i nærheten av Xbox 360, men artistisk sett er det få 360-spill som kan matche dette.
Om du er litt bevandret i Hyrule fra før, så lyder hele Twilight-ideen kjent. Det hele kan minne litt om A Link to the Past, hvor man reiste mellom to parallelle univers - et lyst og et mørkt. Nintendo har imidlertid ikke bare hentet inspirasjon fra sitt glimrende SNES-spill fra 1992, spillmekanikken er hovedsaklig influert av det fabelaktige Ocarina of Time fra 98. Det er i utgangsgpunktet et kjempekomplement, for Ocarina of Time er et av tidenes beste spill spør du meg. Samtidig er det et tolv år gammelt mesterverk, og jeg hadde kanskje forventet en mer grunnleggende gameplaymessig fornyelse utover Wii-kontrollen. Enkelte aspekter i Twilight Princess virker dermed ganske nostalgiske for gamere med noen år på baken.
Hele historien fortelles for eksempel via tekst. Det kan selvsagt argumeteres for at det er farlig å legge stemmer på et spill som dette, og om plutselig prinsesse Zelda hadde fått den rustne whiskey-stemmen til Tara Reid, og Link hadde fått den cheesy røsten til Vin Disel, så hadde det ødelagt hele greiene. Likevel så føles det litt gammeldags å sitte å trykke seg gjennom side opp og side ned med dialog og historie.
Nintendo tar en sjanse med Wii. De sjanser på at folk ikke lar seg blende av 1080p og High Dynamic Range. De sjanser på at folk velger ny spillbarhet fremfor ny grafikkteknologi. Denne sjansen har de tatt før. Nintendo DS valgte en trykkfølsom skjerm fremfor en rå grafikkprosessor, og satt salgsrekorder over hele verden.
Som alle de andre spillene i serien er dette et episk eventyr av dimensjoner. Selv om jeg sitter igjen med følelsen av at presentasjonen kunne vært enda ett hakk bedre, så er det likevel noe av det beste du kan bruke pengene dine på for tiden. Nintendo disker opp med et nytt kapittel i legenden om Zelda, og det er minst like bra som vanlig. Endelig skal jeg ut på skikkelig eventyr igjen. Endelig er jeg tilbake i Hyrule.