Norsk
Gamereactor
forspill
The Division 2

The Division 2: Vi spilte historien alene og Endgame co-op

Eirik tok enda en tur for å prøve The Division 2. Denne gangen fikk han prøve de første timene alene før han slo seg sammen med andre i endgame.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Ubisoft har snakket mye om hvor mye bedre endgame-delen av The Division 2 vil være enn originalen, noe jeg kan forstå etter å ha spilt et par timer av det. Det jeg derimot ikke forstår er hvorfor de ikke har snakket mer om noen av de andre flotte endringene som har blitt gjort i spillet generelt. Kanskje ønsket de å overraske oss, for det ble i alle fall jeg da jeg tok turen til Paris for å prøve tre timer av historiedelen og to timer med endgame.

The Division 2

I midten av januar kunne jeg dele inntrykkene mine av det nye Dark Zones- og Conflicts-systemet, men et av de vanligste spørsmålene jeg har fått i ettertid er om det er gøy å spille alene. Derfor valgte jeg å ignorere rådet fra utviklerne om å slå meg sammen med andre journalister, og bega meg heller ut på mine egne eventyr. Et valg jeg aldri angret på.

En av grunnene til dette er at Washington er fylt med mye mer liv og variasjon enn Manhattan. Tankene gikk rett til I am Legend da jeg møtte på en flokk hjort som bare gikk rolig rundt og gresset på de små stråene som hadde smøget seg mellom sprekkene i asfalten. Det varte dog ikke lenge, for en gruppe overlevende kom traskende i jakt på mat og drikke. Å se disse realistisk animerte dyrene og andre personer som kunne ta vare på seg selv høres kanskje ikke så veldig imponerende ut, men verdenen er fylt med lignende, mindre detaljer som virkelig utgjør en stor forskjell. The Division 2 føles ikke som en arkadeaktige videospillverden, men en realistisk fremstilling av hvordan en storby faktisk ville vært etter en slik katastrofal hendelse, og det gjør ting mye mer underholdende.

Dette er en annonse:
The Division 2

Nå skal det gjentas at jeg bare spilte de tre første timene av historien, men den ga meg virkelig inntrykk av det er mye mer variasjon i verdenen denne gangen. Du vil ikke komme borti de samme to slemmingene som har et gissel på kne eller som gjennomsøker et lik gang på gang. Å ta kontroll over et radiotårn, eliminere medlemmer fra en av de fire gruppene i et område, møte på tilfeldige fiender med ulike agendaer og samle ressurser for å oppgradere basene mine er bare noe av det jeg fant på mellom oppdrag.

HQ

Hovedmålet er uansett å redde Washington fra totalt kaos, så noen historieoppdrag måtte gjøres. Siden dette var starten på spillet handlet de aller fleste oppdragene om å finne savnede agenter, aktivere forsvarsverk og lignende. Du har hørt det før. Det du kanskje ikke har opplevd før er variasjonen i hvert oppdrag. De første oppdragene introduserte meg ikke bare for nye fiender som en robothund med en mitraljøse på ryggen, selvmordsbomberne jeg nevnte forrige gang og fiender med granatkastere som vil tvinge oss ut av dekning, men også ulike omgivelser og temposkifter. Et av de beste eksemplene på dette var endgame-oppdraget som tok laget mitt til Smithsonian National Air and Space Museum. Dere som har vært der forstår nok hvordan dette blir meget variert. Her løp og skjøt vi oss gjennom månelandingen, et auditorium, store haller fylt med fly både i lufta og bakken og frodige utendørsområder. Fascinerende både visuelt og gameplaymessig.

Dette er en annonse:

Dessverre gjør dette det også bare ekstra skuffende at selve historien og figurene fortsatt ikke virker som noe å skrive hjem om. Å ha en stum hovedfigur og B-filmaktige karakterer som er like interessante som å se maling tørke når det regner hjelper ikke akkurat på syltynne begrunnelser for å gjøre enkelte av tingene du blir satt til. De fleste av filmsekvensene jeg så gikk som regel slik: karakteren min kommer stille inn i rommet, oppdragsgiveren med store arr, solbriller eller noe annet som skriker "Husk meg!" gir meg en såpass kort og løs beskrivelse av oppdraget at jeg tror de fikk det via en tweet, jeg sier ingen ting, den andre personen sier "go get them, tiger", "now go save our city" eller en annen #motiverende setning. Tre timer med dette, og jeg husker fortsatt ikke navnet på en eneste person eller har en anelse om hvordan de er på fritiden. Den gode nyheten er at gameplayet veier mer enn opp for dette.

The Division 2The Division 2The Division 2

Når du oppnår maksnivå, level 30, åpner du opp såkalte "Specialisations". Disse er enkelt sagt klasser med unike våpen og ferdigheter. Survivalist er healer-klassen med sin spesielle armbrøst som kan skyte ulike piler, deriblant eksplosive som kan fungere som miner. Sharpshooter-klassen er på sin side, som du sikkert forstår, langdistanse-soldaten med den femtikalibers skarpskytterriflen sin. Personlig valgte jeg Demolitionist på grunn av chem launcher-en med sine ulike valgmuligheter. Den lot meg tvinge fiender ut i det åpne ved å lobbe granater i nærheten av dem, immobilisere fiender med stivnende skum og en rekke andre ting som var nyttig å ha i ulike situasjoner. Ikke at det bare er disse spesialvåpnene som føles bra. Den ene haglen jeg fant var så sterk at de seigeste fiendene falt på kne da jeg skjøt dem i føttene, mens rekylen fra automatriflen vibrerte tilfredsstillende da jeg traff kjempen med minigunen i ammunisjonsbeltet slik at både hun og vennene hennes ble omsvøpt av flammer . Hvert våpen føltes bra, og det var gøy å prøve ut alt.

The Division 2

Utprøving må nok også til når du kommer til endgame, for da introduserer Black Tusk-gruppen med sitt imponerende våpenarsenal og taktiske tankegang. Heldigvis betyr denne ekstra utfordringen også bedre belønninger i form av bedre loot. Du trenger ikke å bryne deg på de samarbeidsfokuserte endgame-oppdragene for å få fingrene i bedre utstyr heller.

For selv om de fleste endgameoppdrag er ment for minst tre eller fire spillere (åtte i raidet som skal komme noen uker etter lansering) har Ubisoft også inkludert noen aktiviteter som er mye lettere å fullføre alene for bedre loot. Min favoritt ble raskt Control Points; baseområder kontrollert av en faksjon hvor du må drepe de fleste av de 8+ fiendene slik at en ny gruppe fiender ledet av en eller to elite-fiender kommer for å gi en skikkelig utfordring. Jeg døde flere ganger da jeg prøvde en av disse alene, men da jeg endelig lyktes var det verdt det. Da jeg fikk kontroll over området kom nemlig noen vennligsinnede overlevende og åpnet en dør inn til et rom fylt med loot-kasser. En av disse vil også fylles opp med jevne mellomrom, så se på det som en evig belønning for å gjøre Washington til en tryggere plass å være.

The Division 2

En av de få nevneverdige bekymringene jeg har så langt når det gjelder gameplayet er at nærmest alle oppdrag og aktiviteter handler om å drepe horder av fiender. De nye fiendetypene gjør sitt for at det ikke blir like monotont som i The Division, men jeg skulle uansett gjerne sett noen andre typer utfordringer. Kanskje noen puzzle-aktige sekvenser i samme stil som Prepper Stashes fra Fra Cry 5 eller noe. Utviklerne sier at raidene kanskje vil ha noe slikt, så jeg håper det er sant og at noe lignende vil komme til andre deler av spillet også.

The Division 2 var nemlig en fryd å spille utenom denne repetisjonen. Å gå rundt i Washington mens naturen, dyrelivet og våre kjære medborgere gjør sitt for at verdenen føltes ekte og dynamisk gjorde sitt for innlevelsen min. Både animasjonene og lyddesignet har blitt tatt til nye høyder siden originalen, og det samme gjelder kampsystemet. Rekylen i våpnene jeg testet var nærmest perfekt balansert, mens kontrollene var akkurat så følsomme som jeg hadde håpet. Slikt kommer godt med når Black Tusk-gruppen, vanskeligere oppdrag med bedre loot, raids og en rekke andre spennende endringer som venter i endgame gir meg lyst til å bare sprinte meg gjennom den tilsynelatende kjedelig historien for å oppleve alt spillet har å tilby. Jeg skal bare jakte ned den dusøren, overta noen Control Points, gå på leting etter samleobjekter, jage noen av gruppene ut av byen, oppgrade basene, ta noen vakre bilder i Photo Mode, finne bedre utstyr og skyte noen dyr for moro skyld først...

The Division 2

Relaterte tekster



Loading next content