The Amazing Spider-Man 2

Det forrige The Amazing Spider-Man-spillet var et 6/10-spill i min bok. En sterk 6-er til og med, såpass sterk at en 7-er ikke var helt uaktuell. Hvorfor? Fordi frihetsfølelsen, atmosfæren og de stabile mekanikkene klarte å underholde meg på tross av endel svakheter. Det føltes godt å slenge seg mellom skyskraperne i rollen som verdens kuleste superhelt. Da Utvikler Beenox begynte å friste med lekre "next gen"-bilder av oppfølgeren merket jeg derfor at forventingene begynte å vokse for The Amazing Spider-Man 2. Jeg drømte om et spill som bød på den samme gode følelsen, samtidig som resten av helheten lå på et høyere nivå.

Allerede etter en times tid med spilling kunne jeg imidlertid slå fast at jeg hadde latt drømmene mine løpe løpsk. Dessverre. Beenox har åpenbart hatt dårlig tid med produksjonen av dette spillet, og sluttproduktet er et eventyr som ikke er verdig edderkoppmannens fargesterke spandex-drakt. Ta for eksempel for deg historien, som fortelles gjennom slapt regisserte mellomsekvenser der stemmeskuespillet etter alt og dømme ble gjort med én tagning. Hele produksjonen er halvveis gjennomført og begrepet "et typisk lisensspill" plasserer seg på hjernebarken til alle som har vært uheldig nok til å spille et par slike tidligere.

Likevel er enkelte elementer bedre her enn i forgjengeren. Måten du slynger deg mellom bygningene på, føles strammere og bedre enn før. Å skyte ut et spindelvev og kaste deg ut i det som best beskrives som en blanding av Tarzans heisaturer gjennom jungelen og en heftig runde på en berg- og dalbane, føles fortsatt like bra. Det fungerer rett også slett bedre enn i forgjengeren, først og fremst fordi spindelvevet nå er nødt til å feste seg til et fysisk objekt som en nærstående bygning. Du kan ikke lenger slynge deg avgårde mens spindelvevet magisk fester seg i løse luften.

Dette er på mange måter en liten detalj, men den har mye å si for opplevelsen. Du er mer involvert i slyngingen nå, ettersom du må se opp og finne et sted å feste spindelvevet ditt. Det er litt mer krevende, men samtidig mer belønnende og morsomt. Du må regne med å bruke litt tid før du mestrer systemet optimalt (skal du opprettholde momentet fremover er du avhengig av nøyaktig timing), men når du først har lært deg hvordan det skal gjøres føler du deg som en ekte superhelt. Dessverre kan ikke det samme sies om resten av spillet.

Når det gjelder spillmekanikkene man tar ibruk for å takle spillets horder av stokk dumme fiender, har Beenox nok en gang hentet inspirasjon fra Batman: Akrham-serien. En god tanke, men et problem når hele systemet er en blåkopi av systemet Rockstady har satt sammen, som attpåtil er langt mindre presist enn kildematerialet. Det finnes ingen indikatorer som viser hvor langt unna fiendene er, og det virker å være nokså tilfeldig hvilke angrep Spidey utfører når du trykker på angrepsknappene. Ofte blir det derfor en slags gjettelek å velge hvilke type angrep du skal satse på, og til forskjell fra i Arkham-spillene blir resultatet kamper som fort føles uinspirerte og ensformige. Faktisk vil jeg påstå at de siste timene med spillet føltes som en slags straff der jeg gjorde det samme om og om igjen. En straff jeg måtte gjennom før jeg skulle få oppleve avslutningen proppet med fanservice og lekre bosskamper.

Ved siden av det tamme kampsystemet har Beenox også flettet inn et rollespillaktig element i The Amazing Spider-Man 2. Det føles utrolig malplassert og er rett og slett irriterende. Mange av mellomsekvensene er nemlig interaktive, og på samme måte som i et eventyrspill kreves det at jeg som spiller gjør aktive valg under samtaler med nøkkelpersoner i historien. Problemet er at disse valgene betyr null og niks for hva som skjer videre. Valgene påvirker hverken Peter Parker eller historien som helhet. Ikke i det hele tatt! I stedet fremstår valgene som en slags måte å hale ut spilletiden på. For å ta et eksempel fikk jeg muligheten til å velge hvordan Peter reagerer på uforskammede anklager fra Kingpin da jeg møtte underveis, men det spilte ingen rolle for handlingen hva jeg svarte. Meningsløst!

Til slutt må jeg nevne grafikken. Å slippe et spill til Playstation 4 og Xbox One, som ser ut som et spill til Xbox 360 og Playstation 3, burde vært forbudt. Det er nesten pinlig åpenbart at Beenox har benyttet seg av samme rendering-teknologi og samme figurmodeller som tidligere. De har slengt på mer moderne mapping-teknikker og dynamisk lys som en siste polish, i stedet for å faktisk benytte seg av kreftene de nye konsollene leverer. Hvis man sammenligner nivået her med for eksempel Infamous: Second Son, blir det nesten vanskelig å holde igjen lattermusklene.

Kort fortalt er The Amazing Såpider-Man 2 et typisk lisensspill. Et sjuskete, slurvete og forhastet eventyr som først og fremst er lansert for å markedsføre kinofilmen som ruller og går i disse dager.