Test: Ipod Nano 16 GB

For Apple har det tydeligvis blitt en trend å gjøre små ting større. Kanskje har de innsett at ikke størrelsen teller, eller kanskje de har innsett at folk digger større skjermer. Iphone 5 har fått ei ekstra remse skjermplass for applikasjoner, det samme har Ipod Touch, og da måtte lillebror Nano selvfølgelig få en utvidelse han også.

Til forskjell fra forrige generasjons Nano, passer ikke denne lenger som klokke på håndleddet. Men, med nok godvilje og de bredeste håndleddene som noen sinne har eksistert på denne jord, kan du muligens få den til å passe. Dersom du ikke har håndledd skalert etter en afrikansk savanneelefant, må du nok nøye deg med å plassere den i lomma.

Det i seg selv går helt fint. For Ipod Nano er virkelig tynn og liten. Bare ikke la deg lure av navnet, den er ikke en nanometer. Faktisk er det bare et metaforisk virkemiddel Apple tar i bruk for å gi størrelsesassosiasjoner til forbrukeren. Egentlig er den 76 000 000 nanometer høy, og 39 000 000 nanometer bred, noe som til en forståelig lengde blir 7,6 cm ganger 3,9 cm. Et godt antall nanometer, et lite antall centimeter. I praksis betyr dette at jeg ikke merker at den er i lommen min, selv i kompani med en smarttelefon eller en tjukk lommebok.

Det som er dumt med mp3-spillere, er at jo mindre de blir, jo mindre blir lagringsplassen også. Ipod Nano begrenser seg til 16 gigabyte, noe som i seg selv er ganske mye til å være i en så liten spiller. For min del betød det at jeg fylte opp mp3-spilleren med den digitale samlingen ganske raskt. Den er derfor stappfull på 1370 låter i vanlig mp3-kvalitet, noe som ikke nærmer seg mitt musikkbehov.

Er du en musikkelsker som hører på altfor mye musikk, vil jeg heller anbefale Ipod Touch (32 eller 64 gigabyte) eller Ipod Classic som har 160 (!) gigabyte med lagringsplass. Dersom du har en smalere musikksmak og en kompakt digital musikksamling, er dette derimot mp3-spilleren for deg.

Foruten liten størrelse og 16 gigabyte lagringsplass, kan junior rutte med 30 timers batterilevetid, noe som faktisk er 10 timer mindre enn storebroren Touch. Dette merkes, for selv om jeg ikke trenger å dra frem ladekontakten hver eneste dag, er det likevel merkelig at denne som ikke er like teknisk avansert bruker opp batteriet så mye raskere.

Forøvrig kommer Apple med en ny generasjons datakabel. En såkalt Lightning-kabel. Det er en smart overgang fra den store usb-kabelen, men dessverre gjør den alle de gamle kablene dine ubrukelige. Til og med dockingstasjoner blir gjort avleggs. Så med mindre du punger ut for en overgang (som Apple selvfølgelig selger medvillig for noen hundrelapper), blir også denne gjort unyttelig.

Du kan også benytte Nano til både skritteller, radio, bildefremviser, podcaster og til å se filmer. Hvem som gidder å se filmer på denne er for meg et mysterium. Jeg kan ikke se for meg noen sitte i full entusiasme og se den nyeste episoden av The Walking Dead på en skjerm som tilsvarer å se film på kino en kilometer unna lerretet. Spesielt når skjermen ikke har god oppløsning eller bildekvalitet. Jeg synes det er grusomt nok å se serier og filmer på den bærbare PCen min. Å se på en Ipod Nano, ville for meg være tortur.

Jeg har også lyst til å føre en generell appell mot iTunes, som vi er nødt til å bruke for å benytte oss av musikkavspillerne. Ikke bare begrenser det oss å koble spilleren mot ulike datamaskiner, men pågrunn av iTunes sin avgrensede formatmangfold kan jeg heller ikke nyte musikksamlingen min i ukomprimert herlighet. Den ligger nemlig lagret i flac-format på pcen, et format iTunes ikke støtter. Dermed er jeg nødt til å konvertere alle flac-filene mine til Apples eget ukomprimerte lydformat - alac. En lang og smertefull prosess som innebærer bruk av software jeg helst skulle vært foruten, og som selvfølgelig kun fungerer på Mac. iTunes og Ipod et helvete for oss audiofile.

Medfølgende til Nano kommer også et sett med Apples redesignede ørepropper. Men som en klok mann en gang sa, så kan man ikke bruke de medfølgende proppene om man vil ha god lyd. Dette er ikke noe unntak. For selv om de er hakket bedre enn forrige generasjon, blir de ubehagelige i lengden, i tillegg til at lydkvaliteten tilsvarer noe man finner i billigkroken på Clas Ohlson. Skal man ha ordentlig lyd, må man kjøpe den selv. Bare ikke skaff deg noen kolossale Beats-hodetelefoner som det stakkars lydkortet ikke klarer å dra.

Jeg testet Nano med mine egne Bose AE2i, et sett hodetelefoner som er spesialdesignet for Apples produkter. Selv om klarheten i lyden ikke kan nå opp til for eksempel Macen min, er Nano likevel en liten røver. Den spiller høyere enn min Ipod Classic, og lyden føles også renere. Hvis man ønsker at hodetelefonene dine skal knele og hørselen din trygle om å skru ned, så kan du det også. Men da selvfølgelig på bekostning av lydkvalitet og renhet.

Alt i alt er Nano en kjekk liten duppeditt. For min del oppfyller ikke lagringsplassen alle mine behov, og med 16 gigabyte er jeg nødt til å fylle den med det beste. Og det kan også være bra på sin måte. Skjermkvaliteten er så som så - ingenting i forhold til Ipod Touch, og jeg finner det uforståelig at det i det hele tatt er en funksjon for å se film. Til en pris på 1300 kroner, kan den imidlertidig virke litt dyr, noe den forsåvidt er også. Men, det er Apple, og da vet du hva man får av funksjonalitet og byggekvalitet.