Tales of Xillia

Namco har tydeligvis store planer for tiden med Tales-serien, som er deres største bidrag på JRPG-markedet. I fjor fikk vi servert Tales of Graces F til PS3, og til neste år får vi servert både Tales of Xillia 2 og en samlepakke med de to Tales of Symphonia-spillene i HD. Ikke en dårlig helomvending når Namco for noen år siden beskrev vestlige lanseringer av Tales-spill som uinteressant.

Hyppige utgivelser er imidlertid ingen garanti for kvalitet. Da jeg anmeldte Tales of Graces F i fjor, var det flere punkter som trakk spillet ned. Likevel var det tydelig at spillet gjorde noe riktig, for det vekket en mer-smak i meg. På mange måter kan jeg slå fast at Tales of Xillia, det første rene PS3-spillet i serien, er det spillet jeg egentlig forventet meg i fjor.

Handlingsforløpet utspiller seg i en verden kalt Rieze Maxia, hvor ånder og mennesker lever i en symbiotisk balanse med hverandre. Øverst blant åndene står de fire store, og over dem igjen står åndenes herre, Maxwell, som har blitt inkarnert i form av ungjenta Milla. Milla kalles til handling da hun oppdager at et menneskelig våpen kalt Kresniks lanse dreper åndene, som dermed truer verdensharmonien. Idet hun i starten av spillet forsøker å sette en stopper for våpenet mister hun kreftene sine, og må alliere seg i den videre kampen med den unge legestudenten Jude Mathis, et offer for eksperimentene knyttet til Kresniks lanse.

Som i japanske rollespill flest er det verdens skjebne som står på spill, og med deg på laget har du alle de klassiske figurene: Den tilbakelente leiesoldaten med noe å skjule, barndomsvenninna som skjuler følelsene sine ved hjelp at et hyperaktivt humør, og den lille goth-jenta, bare for å nevne noe. Selv om typene kunne vært noe mer originale, er det likevel sjelden jeg tenker over det. Alle personene du får med deg på laget er lette å like (med unntak av en liten flyvende tøydott), og dynamikken dem imellom kommer godt frem. Skit-sekvensene, som i Tales-spillene er små frivillige dialogøyeblikk, skal ha mye av æren for dette. I Tales of Xillia har skit-sekvensene mye humor og sjarm, og er med på å løfte den generelle tonen i spillet til et lystig nivå.

Og mens vi snakker om toner: Spillmusikken til serieveteran Motoi Sakuraba er slettes ikke verst. Det gir til tider assosiasjoner til noen av hans andre verk som Golden Sun eller Kid Icarus: Uprising, uten at det på noen måter er negativt. I tillegg har Namco lært etter det horrible stemmeskuespillarbeidet i Tales of Graces F, og om enn ikke perfekt er det engelske lydsporet langt mer levelig denne gangen (selv om de gjerne kunne inkludert det originale japanske).

Det skader heller ikke at selv om historien begynner i det noe forutsigbare slaget, tar den også noen uventede vendinger etterhvert, noe vi slettes ikke klager på i en klisjéfylt sjanger. Noe av det som også bidrar til å gjøre historiefortellingen spennende, er at man i begynnelsen av spillet kan velge å følge Milla eller Judes historie. De store linjene er stort sett de samme, men det hender at de to personene gjør forskjellige ting og snakker med forskjellige mennesker når de tar en pause for dagen. Resultatet er at mens noen kanskje vil huske Tales of Xillia som Judes spill, vil andre tenke på det som Millas historie. Spennende og velfungerende grep.

Er det ikke dialog og historie som tar opp tiden din, er det nok fordi du er ute og vandrer i den store verden. I motsetning til Tales of Vesperia - hvor man så omgivelsene fra et verdenskartperspektiv - og Tales of Graces F - hvor bevegelsesfriheten var noe begrenset - går man i Tales of Xillia rundt i store omgivelser med full tredimensjonal bevegelsesfrihet. Verden er stor og innholdsmettet, og man får assosiasjoner til eldre rollespill som Final Fantasy XII der man går rundt og utforsker verden, noe som slettes ikke er negativt. Man bør ta seg tid til å utforske verden. Ikke fordi man behøver å trene seg så voldsomt opp, men fordi man kan komme over sjeldne skatter og gode skit-sekvenser jo mer man leter.

Det er også ute i den store verden at man kjemper mot monstre og andre uhumskheter. Som i Tales-spill flest kjemper man i sanntid innenfor et sirkulært område, hvor man kan bevege seg fritt. Nytt i spillet er muligheten til å koble to og to av figurene dine sammen, slik at de kan utføre kraftige kombinasjonsangrep. Ellers skal Tales of Xillia ha ros for å ta hensyn både til dem som ønsker å detaljstyre kampene og dem som gjerne overlater deler av kontrollen til datastyrte figurer. Og skulle du ha venner på besøk, hvorfor ikke overlate kontrollen til dem? Opptil fire spillere kan samarbeide i kampene, og systemet får meg til å lure på hvorfor ikke flere JRPG har et tilsvarende system.

Med unntak av disse tilskuddene, er det et kjent og trygt JRPG vi snakker om. Selv om presentasjonen er respektabel, skulle jeg likevel ønske litt flere nyvinninger og originalitet. Jeg savner grepene som tar spillet ut av båsen og virkelig presenterer det som det gode spillet det er.

En annen svakhet er det visuelle. Selv om Tales of Xillia ser langt bedre ut enn Tales of Graces F, merker man fremdeles at spillet opprinnelig er en 2011-lansering. Tales-serien har dessuten lenge hatt en plastikkaktig visuell stil over det ellers animeinspirerte uttrykket, og Xillia er intet unntak. Selv om dette langt på vei handler om smak og behag, skulle jeg ønske at serien etterhvert kunne kjøre en mer velpolert og gjennomført animestil slik man har sett i spill som Valkyria Chronicles, Ni no Kuni: Wrath of the White Witch eller sommerens mer ukjente Time and Eternity.

Det meste av dette er likevel småplukk, og totalt sett kan man trygt konkludere at Tales of Xillia erklærer serien for friskmeldt og sterkt tilbake. Man får et JRPG som lett kan plukkes opp av både veteraner og nykomlinger, og burde være et selvskrevet valg for sjangerentusiaster. I konkurranse med Persona 4 Golden og Ni no Kuni: Wrath of the White Witch stiller Tales of Xillia muligens noe svakere, men dette skyldes heller sterke konkurrenter enn et mangelfullt spill i seg selv.