Tales of Vesperia: Definitive Edition

Tales-serien har siden lanseringen av Tales of Phantasia i 1995 vært en japansk rollespillserie som sakte men sikkert har vokst i popularitet, også her til lands. Så stor var seriens momentum på et tidspunkt at Bandai Namco (eller Namco Bandai som de het den gang) bestemte seg for å lage et Tales-spill eksklusivt for Xbox 360. Dette var svært vågalt, ettersom Xbox-konsollene aldri har gjort det stort i Japan. Spillet Tales of Vesperia ble imidlertid en suksess ved lansering i 2008 (2009 her til lands), og for mange Xbox 360-eiere ble det et kjærkomment JRPG-innslag tidlig i konsollens syklus. Dette ga studioet muskler til å lage en utvidet versjon av spillet som de lanserte til PlayStation 3 på det japanske markedet, noe som styrket salget ettersom PS3 var langt mer populær enn Xbox 360 i Japan.

Den utvidede PS3-utgaven av Tales of Vesperia har imidlertid aldri blitt oversatt og lansert utenfor Japans grenser. Det har Bandai Namco bestemt seg for å gjøre noe med, noe som passer godt ettersom noe nytt Tales-spill ikke er i sikte i kjølvannet av det svært gode Tales of Berseria fra 2017. PS3 er for lengst historie, så Tales of Vesperia: Definitive Edition har fått en liten grafisk oppjustering før spillet nå er lansert på det verdensvide markedet til både PC og samtlige aktuelle konsoller, inkludert Switch.

I Tales of Vesperia tar vi turen til verdenen Terca Lumireis, en verden plaget av monstre, hvor menneskeheten er avhengige av barrierer skapt av ressursen blastia for å overleve. Blastia er en allsidig ressurs som også brukes til alt fra våpen til å pumpe vann, og det er nettopp en blastia ment til sistnevnte som blir stjålet fra de fattiges bydel i hovedstaden i starten av spillet. Den unge Yuri Lowell og hans trofaste firbeinte venn Repede begynner jakten på blastiatyven. Jakten fører dem til palasset hvor de støter på adelsjenta Estellise, som trenger Yuris hjelp til å finne Flynn, en ridder og en barndomsvenn av Yuri. Yuri, Repede og Estellise (eller Estelle som hun foretrekker å kalles) legger ut på en reise sammen for å finne både Flynn og tyven, og siden dette er et japansk rollespill fra 2000-tallet bør ingen bli overrasket over at reisen etter hvert ender opp med at hele verdens skjebne står på spill.

For ethvert japansk rollespill er persongalleriet alfa og omega for hvorvidt man skal bruke ørten timer på spillet, og her pleier de fleste Tales-spill å innfri. Tales of Vesperia er heldigvis intet unntak, og kan til gjengjeld også skilte med en av de bedre hovedpersonene i form av Yuri. Her møter vi en japansk rollespillhelt som verken er emo, grinete, jålete, overoptimistisk eller plagsom. I stedet møter vi en rett-på-sak fyr med hjertet på rett sted, men som også er villig til å dykke ned i noen svært mørke sider av seg selv for å gjøre det som er rett ut ifra sin overbevisning. Reisen i Tales of Vesperia er like mye en reise inn i Yuris psyke, og selv om den ikke kommer like høyt på lista som Velvet Crowes historie i Tales of Berseria er det fortsatt godt å se at et ti år gammelt spill har eldes såpass godt på historiefronten.

For min del er Tales-serien en noe senere oppdagelse, og selv om jeg har hatt Tales of Vesperia på lista mi ganske lenge er den definitive utgaven mitt første møte med spillet. Det er dermed ikke lett å si på stående fot hva som er nytt eller ikke, men ut ifra innholdsbeskrivelsen er det nok å ta av her som rettferdiggjør et gjensyn med spillet også for deg som spilte originalen på Xbox 360 for ti år siden. Det meste av dialogen har nå fått stemmeskuespill, og spillet lar deg dessuten velge mellom japansk og engelsk tale. Velger man engelsk må man imidlertid være forberedt på at de nye replikkene er lest inn av nye skuespillere, så hver rollefigur har to engelske stemmeskuespillere, men dette er noe man sjelden legger merke til. Dialogene har dessuten blitt flere og historien mer utvidet, og i tillegg til dette introduserer spillet en helt ny rollefigur, piratjenta Patty Fleur. Sistnevnte er et så velfungerende tillegg til spillet at jeg strever nesten med å se hvordan originalen fungerte uten henne. På toppen av dette tilbyr spillet deg også muligheten for å få Flynn med i gruppen din, noe som ikke var mulig i originalen.

Flere rollefigurer og mer historie er ikke det eneste nye spillet har å by på. Du har også noen nye lokasjoner, nye valgfrie bosser og nye minispill, inkludert et snowboardspill med hunden Repede i hovedrollen. Musikken er også finjustert, og alt av DLC som ble gitt ut til det opprinnelige spillet følger med gratis, enten i selve spillet eller som gratis nedlastbart innhold.

Mer historie og flere rollefigurer hindrer imidlertid ikke spillet fra å bli litt vel høyt på seg selv og pompøst i lengden, et ikke ukjent problem med japanske rollespill. Historien spriker etter hvert i litt vel mange retninger, og det er ikke lett å holde styr på alt når man skal forsøke å gi fancy navn på alt som har med fysikk og metafysikk å gjøre. Vi er heldigvis aldri på Final Fantasy XIII-nivå her, men noen ganger skulle jeg ønske japanske rollespillskapere kunne lagt litt mer begrensning på sin egen fantasi.

Spillet har også en tendens til å bli litt vel langsomt, gjentakende og til tider litt kjedelig, mye takket være at det meste etter hvert går på repeat. Her kan man fort savne de litt mer unike sidehistoriene, et lite oppbrudd fra de lange sekvensene med utforsking av grotter og dype skoger eller andre ting som jazzer opp stemningen noe. Kampene har en tendens til å ta mye tid, og horde på horde med monstre av middels styrke blir veldig fort slitsomt å håndtere når det er så langt mellom lagringspunktene enkelte ganger.

Selv om nyversjonen gjør seg overraskende godt på dagens konsoller, viser også spillet noen tydelige alderdomstegn. Låste kameravinkler, et lite innholdsrikt verdenskart og til tider litt stive animasjoner er alle småting som er med på å minne deg om at spillet du sitter med ikke er det nyeste i hylla. Dette behøver slettes ikke være noe negativt, og jevnt over har spillet holdt seg langt bedre enn flere andre rollespill fra samme tid, men er man vant til nyere Tales-spill er det mye som føles merkelig å gå tilbake til i dag.

Det gode er at kampsystemet i spillet er rimelig enkelt å lære, selv om spillet gjør en dårlig jobb med å sette deg ordentlig inn i dets nyanser og muligheter. Sistnevnte er heldigvis ikke noe du må, og du kommer deg fint gjennom spillet ved kun å mose på knappene for fysiske og magiske angrep. Kort fortalt foregår kampene på et tredimensjonalt sirkulært område, mens rollefiguren din beveger seg todimensjonalt i forhold til fienden du har låst siktet ditt inn på. Spillere som har følt at nyere Tales-spillene som Tales of Xillia og Tales of Berseria har hatt et litt for høyt tempo og kaotiske kamper, vil oppleve kampsystemet i Tales of Vesperia: Definitive Edition som langt mer givende og tilfredsstillende. Kampene er sjelden stressende, og man har stort sett god kontroll på hva man gjør.

Tales of Vesperia: Definitive Edition ender opp som en fin nylansering av et eldre spill, med mye nytt for gamle spillere og en fin oppussing for nye spillere. Man kommer selvfølgelig ikke bort fra at spillet viser noen alderdomstegn, men det er mye moro og kjærlighet å finne her, ikke minst i et godt og minneverdig rollefigurgalleri. Er du nysgjerrig på Tales-serien eller har sett deg litt mett på seriens retning i nyere tid, er dette et godt sted å begynne. Fans av de nyere spillene vil nok finne mer å pirke på, men også for dem er dette et rollespill vel verdt å plukke opp også i 2019.