Tales of Monkey Island

Det var nesten uvirkelig å sitte og nitrykke på F5 på Telltale Games' nettsider til langt ut i de sene nattetimer natt til 8. juli. For første gang på noe som virker som en evighet var jeg faktisk genuint oppspilt på grunn av en spillansering. Altså, jeg gleder meg til lanseringer som alle andre, men jeg har sjelden følt sånn hast med å få satt i gang med et spill som da det endelig var duket for den første delen av totalt seks som til sammen skal danne det femte kapittelet i Monkey Island-serien.

Det hele er ganske surrealistisk. For det første hadde jeg aldri sett for meg en ny og verdig oppfølger til serien. Escape from Monkey Island, det fjerde og foreløpig siste komplette Monkey Island-spillet, hadde for lengst bevist at Lucasarts var totalt ute av stand til å bygge på dette uten hjelp fra alle eventyrspill-utviklerne som forlot skuta for godt over ti år siden. For det andre ville jeg aldri i mine villeste fantasier drømt om at de skulle frivillig låne bort lisensen til andre utviklere. Det blir som om McDonald's skulle frigjøre Big Mac'en for konkurrentene sine.

Men nå har det altså skjedd; Telltale Games, med Dave Grossman (en av de originale Monkey Island-utviklerne) bak roret, har nå fått muligheten til å fortsette Guybrush Threepwoods krumspring på det karibiske hav. Og det er tydelig at de ikke har tatt lett på oppgaven.

Allerede i første scene av spillet får vi et gjensyn med Guybrush, hans kjære Elaine, erkerival og vandød/demon/zombie/spøkelsespirat LeChuck, aper, grog, og til og med planten Chuck the Plant (som har dukket opp i en rekke av Lucasarts' eventyrspill gjennom årene). Alt sammen akkompagnert av de velkjente karibiske ståltrommene vi for lengst har lært oss å forbinde med Monkey Island-spillene foran noe annet. Det ble nesten for mye av det gode for en gammel nostalgiker.

Det er også her vi først får muligheten til å teste ut det nye kontrollsystemet. Borte er muligheten til å peke hvor vi vil gå. I stedet holder du inne venstre museknapp og drar musen i retningen du vil at Guybrush skal gå. Om du i tillegg holder inne Shift-knappen eller høyre museknapp, løper han. Om du foretrekker tastatur, er det også mulig å i stedet benytte piltastene eller det nå så velkjente WASD-oppsettet. Jeg ble aldri helt fortrolig med dette systemet, og vekslet stadig mellom de forskjellige alternativene gjennom hele spillet. Jeg vil likevel tro at det fungerer perfekt med Wii-kontrollerne selv om jeg ikke har testet den versjonen. En formildende omstendighet var likevel at all interaksjon med gjenstander og mennesker nå gjennomføres med ett enkelt tastetrykk i stedet for det gamle verb-systemet.

I et forsøk på å redde Elaine og en gang for alle gjøre slutt på sin bitre fiende LeChuck, klarer Guybrush som vanlig å kløne det til. Det resulterer i å bli skylt i land alene på øya Flotsam Island med en forhekset hånd som har sin egen onde personlighet. Både LeChuck og Elaine er ute av sikte, og Guybrush har ikke annet valg enn å nok en gang sette ut på det karibiske hav for å redde sin elskede fra sin verste fiende. Å komme seg av en øy hvor alle vinder blåser mot land, viser seg derimot å være vanskeligere enn først antatt. Spesielt i en tid da propellen ennå ikke er oppfunnet.

Det er altså Flotsam Island som er dette kapittelets scenario, og øya gjemmer på en rekke gåter, problemstillinger og overraskende morsomme personligheter. Humoren i dialogen er godt gjennomført, og stemmeskuespillerne gjør en fantastisk jobb med å forsterke opplevelsen. Med nesten hele besetningen fra tidligere Monkey Island-spill på rollelisten (med unntak av LeChuck, som har fått ny stemme) og Michael Land som komponist, er det hele en fryd for øret.
Merkelig nok er det gåtene som setter den største demperen på opplevelsen. De varierer veldig i vanskelighetsgrad, og mangler til tider de usannsynlig bisarre løsningene som serien i sin tid var så kjent for. For all del, det er massevis av gullkorn underveis i spillet, og jeg lo faktisk høyt noen ganger, men jeg har lært å kunne sette spesielt høye krav til Telltale Games gjennom Sam and Max-spillene og nå sist Wallace and Gromit-episodene.

De nevnte spillseriene benytter forresten samme grafikkmotor som Launch of the Screaming Narwhal, og selv om Guybrush kanskje ser litt merkelig ut, er det svært lite å si på det visuelle. Snirklete skyer, dype jungler, akkurat passe detaljerte personer; Tales of Monkey Island er alt det Escape from Monkey island burde vært. Da får det så være at alt skjer i dagslys. Jeg savner film noir-stemningen fra de to første spillene, og jeg håper det blir gjensyn med denne i løpet av de kommende kapitlene.

Det er viktig å påpeke at at Tales of Monkey Island-episodene tilsammen utgjør én lang historie. Du vil derfor ikke få noen avslutning av hovedhistorien før sjette kapittel er ute. Om første kapittel er en indikasjon på spilletid, tror jeg det vil være en god ide å vente til et par-tre episoder er ute på markedet før man setter seg ned med det. Om du klarer å vente, da.
Om spillet ikke alltid er like konsekvent morsomt som man skulle ønske, og selv om gåtene til tider kunne fått vanskelighetsgraden sin justert, vitner dette første kapittelet om at vi kan ha noe stort i vente. Telltale har bevist gjennom Sam and Max-serien at de hører på tilbakemeldinger fra publikum når de utvikler spillene sine, og jeg føler meg ganske trygg på at neste kapittel vil rette opp i disse små barnesykdommene. Tales of Monkey Island: Launch of the Screamin Narwhal er uansett blant de desidert beste eventyr-alternativene på markedet for øyeblikket, og med tanke på at samtlige seks kapitler bare koster rundt en 200-lapp til sammen, burde det ikke være noe å lure på.