Switchblade

Januar er en svært stille måned som vi alle vet, og vanligvis er dette en periode man tildeler fjorårets backlog. For meg er det nå jeg begir meg ut på nyttårsforsøket mitt; å prøve sjangere jeg har tidligere har gitt besøksforbud. Jeg starter da spillåret 2019 med kjøretøys-MOBA'et Switchblade.

I fremtiden har samfunnets holdning til miljøvern nådd et nytt lavmål. Et ødelagt tankskip strandet på Island er hverken en miljøkatastrofe eller industriskandale, men heller grunnlag for at hundretusener av mennesker skal samles for å se en gruppe utvalgte folk uten pensjonsplan eller ambisjoner om å bli eldre enn tredve sprenge hverandre i lufta til stående applaus. Det er i hvert fall bakgrunnen for dette slik jeg forstår det, for det er ikke stort annet som forklarer hvorfor denne motorsporten tok av akkurat i det et tankskip gikk til grunne på Island. Overraskende nok forsøker litt av in-game-teksten å fylle inn tomrommene, da ved å gi kjøretøyene en bakgrunnshistorie som antyder at vi befinner oss noen år i fremtiden, men det er ikke spesielt spennende lesing.

Spillet stiller også med en tynn character creator, men den er svært overfladisk og går ikke i særlig detalj. Jeg gjorde likevel det beste ut av det, og siden dette er et slags racingspill hvor man kræsjer og sprenger hverandre i lufta var det bare ett menneske jeg følte passet bak rattet i denne sporten.

Hvis du har spilt hvilket som helst MOBA bør ikke dette være for ukjent. Hvert lag stiller med fem medlemmer, og målet er å følge troppene dine til motstanderens leir, som da knuser skjoldene og gir deg muligheten til å tømme hele arsenalet ditt i basen deres. Hver base er omringet av forskjellige tårn, og disse må ødelegges slik at troppene dine kommer seg forbi og kan ødelegge kjernen i motstanderens base.

Kontrollene er overraskende enkle å få i hendene, og kjøretøyene er svært enkle å manøvrere. Før jeg ante ordet av det hoppet jeg mellom «healer,» «tank» og «fighter»-klassene uten nevneverdige vanskeligheter, og et hesblesende høyt tempo gav følelsen av at jeg spilte ut rehabiliteringsscenen i Idiocracy. «Scout» er en klasse jeg har fått inntrykket av er best egnet for å kommunisere over headset, og dersom man ikke har det er den veldig overflødig, ettersom den er ment for rask manøvrering og nettopp speiding.

Før hver runde velger man to kjøretøy, og disse kan man skifte mellom mens matchen foregår. Dette er dog ikke uten konsekvenser, ettersom kjøretøyet du bytter med kommer flyvende i et slags "dropship," og kan skytes ned av andre spillere. Jeg endte aldri opp med å bruke det, og det er fordi kjøretøyet jeg valgte endte opp med å knuse alt som våget å se skjevt på meg.

Switchblade har nettopå kommet ut av early access, og har samtidig gått over til en free to play-modell. Dette betyr at spillet i utgangspunktet stiller med et begrenset utvalg av kjøretøy, og det er dette man som ny spiller har å jobbe etter. Enten kan du jobbe deg til det fullstendige utvalget av kjøretøy og skins, eller så kan du betale for spillets valuta som du bruker til å kjøpe dette.

Hadde det vært flere moduser og flere baner å spille på hadde jeg ikke brydd meg noe særlig, men i sin nåværende tilstand blir spillet veldig gammelt veldig fort. Det hjelper heller ikke på saken at spillet er svært lett, og jeg var veldig nysgjerrig på hvorfor.
Hvorvidt slike spill er balansert er jo alltids noe man kan lure på, og dette var noe jeg spurte meg selv om ganske ofte da jeg omsider fant et kjøretøy jeg foretrakk og meide ned motstandere i hopetall uten å dø. Dette var selvsagt veid opp med noen tidvis rutinerte lagkamerater, men jeg fant det likevel vanskelig å tro at jeg hadde mestret hele greia på en time.

Rarere skulle det bli. Ofte kunne jeg finne motstanderne mine stangende i en fjellvegg som om de var en velfungerende Roomba, men skadefryden min ble kortlevd da jeg så at lagkameratene mine gjorde det samme. De gangene oddsene ikke var i vår favør hoppet jeg ut av matchen for å prøve på nytt, og det var da jeg opplevde at matchmaking-prosessen hadde fått sin enorme ventetid betraktelig redusert.

Det som først tok åtte minutter ble plutselig kortet ned til ett, og i disse matchene spilte jeg alltid med de samme folka - time etter time, dag etter dag. Jeg forsøkte da å forlate en runde akkurat i det den begynte, og startet matchmakingen på nytt, men resultatet var det samme. Det var de samme spillerne. Tanken slo meg at jeg kanskje spilte mot bots - datastyrte fiender - men dette ga ikke mening ettersom brukernavnene deres stadig dukket opp i chatten, hvor de egget hverandre opp med hvert sitt «get rekt» og «noob,» fremtidens primitive kamprop ment for å psyke ut fienden. Jeg prøvde å oppnå kontakt med disse basale vesnene, først gjennom fredserklæring, men dette gikk ubemerket hen.

Videre forsøkte jeg å etablere hvorvidt mine motstandere - og lagkamerater - i det hele tatt var mennesker. Først gjennom grunnleggende eksistensielle spørsmål forbeholdt når vi besøkes av romvesen, og senere fornærmelser egnet for den intergalaktiske krigføringen som vil bli ført mot oss når de finner ut om Mars Attacks og Independence Day. Selv dette ble ignorert, men det var bevis nok for meg, og jeg konkluderte med at dette var bots programmert til å etterligne den gjengse spillers oppførsel. Slik jeg forstår det stiller For Honor også med bots dersom det ikke lagene er fulltallige, men de prøver i hvert fall ikke å etterligne menneskelig oppførsel. Kanskje er det ikke mye å bli opprørt over, men at Switchblade prøver å overbevise meg om at dette er folk gjennom to-stavelsesfornærmelser degraderte spillet fra «helt ålreit» til «litt patetisk.»

I sin nåværende tilstand blir Switchblade gammelt etter et par timer, og kunne hatt nytte av flere moduser og nivåer for å forhindre dette. Jeg tviler på at «Smite med biler» er premisset som kommer til å skape eksplosjoner i MOBA-sjangeren, men for hva det er verdt hadde jeg det veldig gøy med Switchblade til jeg oppdaget at jeg var det eneste mennesket i verden som spilte det.