Super Mario Party

Jeg skjønner nå hvorfor Super Mario Party har den tittelen det har, og ikke «Mario Party 11» som man kanskje forventet at det skulle hete før annonseringen av spillet. Dette føles nemlig som en ny start for serien, hvor det både føles som at serien går tilbake til røttene, og samtidig innoverer på flere måter enn før! Fansen har mast om å få tilbake det gode gamle Mario Party-brettspillet, hvor hver spiller beveger seg på egen hånd og samler stjerner, og etter at alle har hatt sin tur skal man spille et minispill. Vinneren av minispillet får flest mynter. Super Mario Party bringer altså denne klassiske modusen tilbake slik den en gang var, og slik jeg mener den burde være!

Jeg vil selvfølgelig begynne å snakke om den nevnte partymodusen, den er jo selve kjernen i Mario Party-opplevelsen. Her får vi servert flunkende nye brett som alle har sin egen gimmick. Jeg vil gjerne legge litt trykk på ordet gimmick, for hvert brett har mer fokus på dette enn i tidligere Mario Party-spill. Mario Party-brett har alltid hatt et tema, men det er ikke alltid det har hatt så mye å si for selve opplevelsen av brettet. I Super Mario Party har man f.eks. et brett hvor midtpunktet er King Bob-Omb. Han står midt på brettet med et tall som begynner på 5, og hver gang noen lander på et grønt felt rundt ham så teller det ned. Når telleren kommer ned til 0 så eksploderer King Bob-Omb, og alle rundt han mister en god slump med mynter. Mynter er essensielt siden det brukes både som valuta i butikker på brettet, og selvfølgelig for å kjøpe stjerner som er det man må samle for å vinne spillet.

Noen brett gir også mulighet for alternative ruter som kan gi en sjanse til å stjele stjerner fra motstandere, men da mot tre ganger så mange mynter som det koster å kjøpe en stjerne på vanlig vis. Det er mange eksempler som dette, som gjør at det alltid føles som at taktikk og ferdighet er det som har mest å si. Å spille party-modus føles rett og slett mer rettferdig enn noensinne, det er mer taktikk og ferdigheter som skal til, enn rent hell. Selvfølgelig er det mye hell også, det kommer man ikke helt unna. Et element som bringer mange tilfeldigheter til spillet er jo selvfølgelig terningen, men dette er også noe Super Mario Party fikser på elegant måte. I tillegg til en vanlig terning med 6 sider, har hver figur nemlig sin helt egen unike terning. Disse kan være så mangt, som terninger som kun har lave tall som 2 blandet inn med en 10'er. Også har man terninger som nesten kun består av 4'ere og 3'ere. Har man en gambler i magen kan man med andre ord gå for risikable taktikker. Og som et ekstra lag med dybde har man gjennom spillets gang mulighet for å få med seg følgesvenner på brettet som gir tilgang på den figurens unike terning. Blandingen av terninger blir dermed veldig unik for hver runde man spiller, og det øker gjenspillingsverdien! Noe jeg dog ikke er så fornøyd med er at det kun finnes 4 spillebrett. En trøst er at alle 4 er veldig gode Mario Party-brett, med hver sin veldig unike stil og gimmick.

Mario Party serien har jo alltid vært kjent for minispillene sine, og Super Mario Party skuffer virkelig ikke med de 80 minispillene det tilbyr. Denne gangen har minispillene et spesielt fokus på Joy-Con-funksjonalitet. Vi har jo sett motion controls i Mario Party før, men Joy-Cons har jo også en litt unik vibrerings-funksjonalitet, også kjent som «HD rumble». Blant annet finnes det et spill hvor man skal gå hver for seg, og kjenne på krukker med eikenøtter og kjenne hvilke bokser som har flest nøtter. Det er mange eksempler på slike minispill, men min favoritt er helt klart et spill hvor man konkurrerer i å steke en bit med kjøtt fortest. Her holder man Joy-Conen som om man skulle holdt en stekepanne, så må man vippe kjøttbiten over på hver side for at den skal bli helt stekt. Noe som også er litt kult i dette minispillet er at man kjenner via vibrasjon om kjøttet er ferdig stekt på en side.

Super Mario Party byr på ganske mye nytt utenom den vanlige partymodusen. Disse modusene er som følger:

«En nyoppusset 2v2-modus»

I den fornyede 2v2 party-modusen har de virkelig gjort store endringer. Man spiller på samme brett som i ordinær party-modus, men hvert par kaster terning sammen og legger sammen summen av kastet. Og man kan bevege seg fritt i et slags rutenett, isteden for en fast gangvei. Samarbeid er helt vesentlig for å lykkes, og det kan være lurt å skilles slik at så mye av brettet som mulig dekkes. Noe som er litt synd i 2v2 er at brettene er de samme som i vanlig partymodus. Det at brettene gjenbrukes er litt synd, men de får heldigvis en litt annen spillestil når man beveger seg i et rutenett.

«Musikkscene!»

Er du glad i rytmespill så har Super Mario Party faktisk en egen modus for dette også. Her brukes Joy-Con-teknologien godt ved at man må følge rytmen i diverse minispill, og rett og slett bare danse seg gjennom en serie med rytmespill for å få en høyere poengsum enn de andre. Denne modusen er et skikkelig adrenalinkick!

«Toads Rec Room»

Toads rec room byr på noen ekstra minispill som kan spilles på flere forskjellige måter, som f.eks med to Switch-skjermer som legges mot hverandre for å lage store brett. Her har man diverse puslespill, sammen med et tank-skytespill og et baseball-spill. Disse spillene er en grei avveksling, men de ble fort repeterende.

«River survival»

Hvis du er lei av å hate vennene dine i party-modusen så kan denne elvebåt-modusen være en fin avveksling. Her samarbeider nemlig alle fire spillere ved å ro sammen i samme båt nedover en lang elv. Alle har hver sin åre, og man må koordinere for å komme seg trygt gjennom diverse hindringer, for å komme i mål før tiden er ute. Et viktig tips jeg vil gi her er å spille som Goomba, bare for å se han padle med munnen! På vei ned elven kan man treffe ballonger som starter et minispill hvor alle fire spillere må samarbeide. Jo bedre man gjør det i minispillet, desto mer tid får man lagt til i hovedspillet for å øke sjansene for suksess. Det er utrolig forfriskende å faktisk gå fire stykker sammen og samarbeide om å vinne i et minispill. Klarer man å samle så mange som fire rundt denne modusen er det nok noe av det beste Super Mario Party har å by på. Er man derimot færre enn fire så mister modusen litt av sjelen sin, siden båten MÅ fylles med fire stykker. Det vil si at om man ikke er fire personer så er det selvfølgelig en spiller styrt av computeren som er med på ferden.

«Challenge road»

Hvis man har lyst til å utfordre seg selv så kan man våge seg på «Challenge road». Dette er en lang sti hvor man jobber seg fremover ved å klare forskjellige utfordringer i alle 80 minispillene Super Mario Party har å tilby! Å ta seg gjennom denne utfordringen er ikke veldig ulikt å spille minispillene på vanlig måte, men det er en fin modus å spille om man skal spille Super Mario Party alene.

Super Mario Party har gjort nesten alt rett. Party-modusen er slik den skal være og Nintendo har lagt til en del nye moduser som er artige, men som dessverre krever fire personer for å komme til sin fulle rett. Er man tre personer eller færre så er nok den ordinære party-modusen veien å gå. Det er nemlig litt nedtur å spille 2v2 eller «River survival» om man må erstatte en eller flere med kunstig intelligens. De datastyrte spillerne vet helt klart hva de driver med og gjør som regel det de skal, men det setter likevel en demper på moroa. Til tross for visse mangler så leverer Super Mario Party en skikkelig deilig pakke med moro. Det er et av de bedre Mario Party-spillene og det anbefales sterkt, men kun om du har tenkt til å spille sammen med noen. Helst tre andre.