Super Lucky's Tale

De siste årene har vi sett flere todimensjonale og tredimensjonale plattformspill som virkelig har tatt oss tilbake til klassikerne fra 90-tallet. Her snakker vi om sjarmerende skapninger, fargerike omgivelser, presisjonskrevende utfordringer og haugevis med samleobjekter. Et spill i denne sjangeren må levere på alle disse punktene for å skille seg ut, noe Super Lucky's Tale ikke klarer.

Dette er veldig synd, for Lucky sitt nye eventyr er vakkert å se på, samtidig som verdenene er fylt med flere sjarmerende figurer. I løpet av de åtte timene det tok meg å gjøre absolutt alt spillet har å by på løp, hoppet og gravde jeg meg gjennom en bondegård, en ørken, et havneområde, og et forlatt tivoli. Hver er av disse hubområdene lar oss snakke med ulike skapninger som har et til tider småartig The Sims/Banjo Kazooie-språk, mens fiendene holder seg til selve banene man åpner opp om man har samlet inn nok firkløvere. Både animasjonene, fargene og humoren får virkelig frem godfølelsen mens man utforsker de relativt lineære områdene.

Super Lucky's Tale er altså helt klart inspirert av klassike plattformspill. Målet er å samle nok stjern...jeg mener firkløvere til å åpne opp neste bane. Hver bane inneholder fire firekløvere, og oppskriften er den samme i absolutt alle områdene. Man får èn firkløver for å bare fullføre banen, èn for å samle inn 300 mynter, èn for å samle inn bokstavene L, U, C, K og Y, og èn som krever at vi finner et hemmelig område med en spesiell utfordring. Med det i tankene blir du nok ikke overrasket over å høre at ting blir kjedelig ganske fort. Gameplayet gjør nemlig ekstremt lite for å gi oss varierte utfordringer. Greit nok, noen av de hemmelige stedene i banene og hubområdene byr på underholdende ting som å balansere en kule gjennom en hinderløype eller skyvepusslespill hvor man skal skyve statuer til riktig plass. Uheldigvis er det altfor få av disse til å gjøre en nevneverdig forskjell, så personlig kjente jeg følelsen av repetisjon virkelig slå inn litt før jeg engang hadde kommet halveis. Da passer det ekstra dårlig at spillet mangler noe som faktisk kreves i mange av utfordringene, nemlig et godt kamera og presise kontroller.

For hvem i alle dager var det som kom på den "kjempegode" ideen å kun la oss veksle mellom tre ulike vinkler i et plattformspill? Jeg hadde ikke engang spilt i ett minutt før jeg måtte sjekke om alt faktisk var som det skulle. Kameraet kan nemlig bare veksle mellom tre ulike vinkler; rett fram, omtrent 30 grader til venstre eller omtrent 30 grader til høyre. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger stakkars Lucky har stupt i døden, fått juling eller druknet som følge av at kameraet ikke er særlig villig til å vise akkurat hvor langt jeg må hoppe. Når den vesle reven på toppen av det hele plutselig finner ut at tingen man skal hoppe på ikke gir godt fotfeste, og dermed sklir ned, blir det som ellers kunne vært underholdende plattformsekvenser ganske frustrerende.

De gangene kameraet faktisk samarbeider, som er veldig sjelden utenom de få todimensjonale områdene, er banedesignet nemlig relativt godt. Noen ganger viser spillet potensialet sitt med å gi oss gøy hjernetrim og lett plattforming når det skal finnes bokstaver eller noen av de mer særegne utfordringene løses. Man skulle nesten tro det var to ulike utviklere som hadde jobbet med spillet, for forskjellen på de verste og beste sekvensene av spillet er enorm.

En rekke av de todimensjonale utfordringene viser akkurat hvor bra spillet kunne vært om kameraet og Lucky hadde vært mer samarbeidsvillig. De føles kanskje litt for lette og koreograferte, men å veksle mellom graving, hopping og løping mens flere hindringer suser forbi er til tider en virkelig fryd. Hadde disse tingene vært bedre og hyppigere brukt i de mest vanlige 3D-områdene kunne dette blitt plattformspillet Xbox One trenger.

Dessverre er det altså ikke slik. Sjarmen og tonen i spillet er virkelig på topp for de minste, så jeg tviler ikke på at Lucky kan bli en favoritt hos dem. Da er det bare så synd at de må belage seg på å se den vesle reven dø gang på gang som følge av et kranglete kamera og upresise kontroller. Samtidig er det veldig liten progresjon i spillet. Det du gjør i det første minutt er i all hovedsak det samme som du gjør like før rulleteksten går over skjermen, noe som blir kjedelig for folk i alle aldre. Uansett er det noen få godbiter spredd mellom dette, og med en relativt lav prislapp kan det være verdt å bli bedre kjent med sjarmøren i blå kappe om du virkelig er desperat etter et plattformspill til PC eller Xbox One. Alle andre kan egentlig bare bruke pengene på noen av de andre flotte plattformspillene vi har fått i år.