Starcraft II: Legacy of the Void

Legacy of the Void er det siste kapitlet i Starcraft II-sagaen, og endelig kommer vi til rasen jeg har ventet på siden den opprinnelige lanseringen i 2010. Protoss har alltid vært min favoritt, og jeg har hatt en følelse av at Blizzard ville spare det beste til sist. Det er noe episk over den desperate kampen til Protoss. Alle rasene slåss for å redde galaksen fra Amon og hybridene, men Protoss slåss også for å gjenvinne hjemplaneten sin og redde en kultur på randen av utryddelse. Jeg opplever det som mye mer ekte og troverdig, og det er derfor jeg holder pusten idet jeg starter opp kampanjen til Starcraft II: Legacy of the Void.

Blizzard sparer ikke på kruttet og starter avslutningen til Starcraft II-trilogien med et brak. Uten Kerrigans Zerg-monstre som en konstant trussel, har Protoss maktet å samle en armada for å ta tilbake hjemplaneten sin. I løpet av første oppdrag får vi være med å styre en invasjon og jeg føler meg mektig idet mine hærer av Protoss valser over nærmest forsvarsløse Zerg. Det er noe veldig Battlestar Galactica eller Quarian-atig over Protoss-rasen slik vi møter den i Legacy of the Void. De er et forvist folkeslag som reiser mellom stjernene i en gigantisk flåte, med drømmer om å gjenerobre sitt gamle hjem. Hovedpersonen i kampanjen er Artanis, som er Protoss-folkets karismatiske og sympatiske leder. Der Jim Raynor er en impulsiv cowbow, og Sarah Kerrigan er hevngjerrig og nådeløs, fremstår Artanis fornuftig og taktisk. Han vurderer sine valg nøye og har alltid sitt folks beste som hovedmotivasjon. Jeg liker å spille som Protoss i Legacy of the Void fordi det føles som om jeg beveger meg mot noe stort og viktig.

I selve oppdragene gir dessuten alltid oppgavene foran deg mening. Det er aldri snakk om poengløse hente- eller vokteoppdrag, men målrettede og taktiske oppgaver som ofte gir reelle fordeler. Både med tanke på veien videre og innad i oppdraget. Starcraft-spillene har alltid vært gode på å bygge opp oppdragene sine, og gi en følelse av viktighet. Starcraft II: Legacy of the Void er intet unntak.

Historien til treveiskonflikten i Starcraft-universet avsluttes storslått i Legacy of the Void, med filosofiske undertoner og episke overtoner. Den fjerne og vage trusselen som Amon og hybridene representerte i de to forrige spillene, er nå nærme og ekte, og midt oppi det hele prøver Artanis å gjøre det han føler er best for folket sitt. Men hva er egentlig det beste? Å sikre en fremtid for ett folkeslag, eller for alle folkeslag i hele galaksen? Filmsnuttene mellom oppdragene er vakre og voldsomme i Legacy of the Void, slik vi er blitt vant til i Starcraft II-serien Det er noe filmatisk over hele opplevelsen, særlig når denne interne striden til Artanis legges til i blandingen. Jeg har aldri følt at gameplayet klarer å leve helt opp til filmsnuttene, men jeg blir likevel revet med.

Det beste med Starcraft II er nemlig designet og gameplayet, med den balanserte maktfordelingen og dyptgående strategi. Dette videreføres i Legacy of the Void med det samme polerte gameplayet krydret med nye egenskaper i enspillerkampanjen. Disse stammer fra Artanis sitt kommandoskip, the Spear of Adun. Muligheten til å kalle inn en pylon hvor som helst, eller å kalle inn bombardering fra verdensrommet, gir nye og uante muligheter i kamp. Min favoritttaktikk med Protoss har alltid vært å bygge masse Warp Gates, og så teleportere inn store mengder Zealots bak fiendens linjer. Denne strategien er blitt ekstra effektiv i Legacy of the Void, ettersom man ikke trenger å sende en probe i forkant lenger for å bygge en pylon man kan warpe til.

Starcraft II-serien har alltid vært kjent for sin sterke flerspillerdel. I Sør-Korea ble profesjonelle Starcraft-turninering vist på TV som e-sport mange år før hverken Dota 2 eller League of Legends eksisterte. Blizzard og Starcraft har hele tiden vært hyllet for å ha så balansert gameplay at det er spillerens ferdigheter og taktikker som avgjør kampene, og ikke flaks eller overmektige enheter. Med Legacy of the Void viser likevel Blizzard at de ikke er redde for å finpusse på den allerede velfungerende formelen. Blant det som er nytt finner vi en samarbeidsmodus hvor man kan spille med en venn, samt en 1v1-modus kalt Archon Mode. Det er også en håndfull nye enheter, som alle fungerer godt.

Visuelt ser jeg derimot ikke noen store forskjeller mellom dette og de to foregående spillene, men det gjør meg lite. Jeg kan se at teksturene og modellen begynner å bli litt gamle selv på ultra-innstillinger, men Blizzard har alltid vært foran konkurrentene sine når det gjelder animasjoner og karakterdesign. Alt sammen holder seg overraskende godt. Lydsporet er samtidig magisk, og som i alle Starcraft-spill er stemmeskuespillet og dialogene til å få gåsehud av.

Konklusjonen er derfor enkel. Hvis du likte de to første Starcraft II-kapitlene er det ingen grunn til å stå over den episke avslutningen. Blizzard har brukt fem år på å finpusse formelen, og har med Starcraft II: Legacy of the Void kommet nære å perfeksjonere den. Gameplayet, brettdesignet, historien og flerspillerdelen vil gi deg timevis med moro, selv om det ikke er blitt gjort noen banebrytende endringer i oppskriften. Det eneste jeg savner er litt visuelle oppdateringer og et mer navigerbart brukergrensesnitt i menyene. Samtidig er det er ikke her jeg tilbringer mesteparten av spilletiden min. Jeg har nemlig en krig å vinne. My life for Aiur!