Spill med ufortjent rykte: Zelda II: The Adventure of Link

The Legend of Zelda-serien trenger neppe noen introduksjon, men det er stadig ett spill som blir sett ned på. "Alle" mener at seriens andre spill er for vanskelig og/eller et direkte dårlig spill. Av en eller annen grunn har dette vokst til å bli såpass populært å mene at det nærmest har blitt en sannhet. Urettferdig, synes jeg.

Og la meg være klinkende klar. Det er lov å mene at Zelda II er et dårlig spill, og det er for all del lov å mene at det er for vanskelig. Men jeg synes i det minste at meningen forutsetter at man har gitt det et ærlig forsøk. Jeg kan ta feil, men det later ikke til at det er mange som har gjort nettopp det.

Sett i etterkant er selvfølgelig Adventure of Link et veldig annerledes og snodig spill, og jeg skjønner hvorfor dette er seriens sorte får. Zelda-mester Shigeru Miyamoto har selv uttalt at han i senere tid føler at verket kanskje ikke akkurat er hans beste, og jeg skal ikke nødvendigvis si meg uenig i det. Er det mitt favoritt-Zelda? Absolutt ikke, men jeg synes overhodet ikke at det er blant de svakeste heller.

Originalt sluppet til Famicom Disk System tidlig 1987, før det traff butikkhyllene her hjemme i NES-form høsten i 1988. Nintendo prøvde på noe helt i nytt, og lot serien flørte lett med RPG-sjangeren. Erfaringspoeng, ekstraliv og tilfeldige kamper ble forsøkt med vekslende hell, og er elementer vi aldri har fått se igjen i ettertid. Koji Kondo, som komponerte omtrent alt av Zelda-musikk fram til og med Twilight Princess, ble skiftet ut midlertidig med Akito Nakatsuka. Legg på det faktum at Link brått befinner seg i et side-scroller-univers han sjeldent har besøkt igjen, og fremmedgjøringen er kanskje komplett.

I hvert fall for de av oss som har spilt Zelda-spillene som kom i etterkant.

Nintendo gikk tilbake til suksessoppskriften fra 1986 da de snekret sammen A Link to the Past tre år etter Zelda II. Dette spillet har siden stått støtt som fundament for omtrent alt som har dukket opp i ettertid. Og da er det kanskje heller ikke merkelig at toeren er det rare spillet som føles annerledes og fremmed, og som gjerne blir avfeid og utelatt.

Men la oss reise tilbake til 1988 igjen. Adventure of Link solgte over fire millioner eksemplarer, ble kåret til årets spill av Nintendo Power og fikk jevnt over gode tilbakemeldinger i spillmediene. Det høstet solide karakterer fra Famitsu og Play Magazine, og ble stående som noe originalt og unikt.

I 2020 er kanskje ikke Zelda II stort annet enn et fortidsminne, det har jeg full forståelse for. Men er det ikke ganske urettferdig å avfeie det som en gang var et bra spill bare fordi det skiller seg ut blant resten av spillene i serien? Jeg må spørre. Det er som jeg pleier å si om Nintendo DS-utgavene Phantom Hourglass og Spirit Tracks: Det er to gode DS-spill, men de er ikke spesielt gode til å være Zelda. Og selv om Zelda-opplevelsen kanskje ikke er like sterk som ved f.eks. Majora's Mask, er de fremdeles helt ålreite, og gode innslag i DS-biblioteket.

Jeg kan fint skjønne at NES ikke er det viktigste på folks agenda, pluss minus 35 år etter at den først kom. Men hvorfor i alle dager skal et av konsollens aller beste spill ha et så dårlig rykte?

Et av de vanligste argumentene er at Zelda II: Adventure of Link er for vanskelig. Og jada, det er tidvis ganske utfordrende. Jeg opplever riktignok at de aller fleste som klager på at det er Blood Souls 2, gir seg lenge før spillet faktisk blir vanskelig. De siste palassene passer fint til beskrivelsen, men de færreste gidder å henge med så lenge. Litt kryptisk er det av og til, men hvilket NES-spill var vel ikke det? Castlevania II, jeg ser på deg...

Som alle andre vanskelige spill dreier det seg bare om å lære kontrollen å kjenne, og å lære seg en del mønstre som gjentar seg gjennom spillet.

Om du virkelig har lyst til å se et nådeløst og kryptisk Zelda-spill, vil jeg heller peke videre til originale The Legend of Zelda. Etter å ha banket sluttbossen starter spillet på nytt (det såkalte second quest), og dette er noe av det mer urettferdige og håpløse jeg har vært borti. Som en anektdote kan det nevnes at man starter rett på andreoppdraget dersom man bruker ZELDA som navn på lagringsfilen, og jeg tør ikke tenke på hvor mange stakkarer som gikk rett i den fella første gang de spilte dette spillet på 80-tallet, lenge før Link var et vanlig navn i husholdningen.

For all del, Adventure of Link er ikke noe mesterverk sett i ettertid, men jeg synes oppriktig talt at det har fått et ufortjent negativt rykte. Jeg håper at et par av dere som har lest helt ned hit får lyst til å fyre opp Nintendo Switch Online og gi det en hederlig sjanse. Håpet mitt er å kunne gjenreise litt av spillets ettermæle. Om man forsøker å se spillet for hva det var og er i riktig kontekst, har jeg tro på at flere kan se det samme som meg: Et ganske så ålreit spill som fremdeles er spillbart, til tross for at det kommer fra en konsollgenerasjon som snart er antikk.

Og synes du fremdeles at Zelda II er skrot etter å ha gitt det et par runder, er det naturligvis greit det også.