Sonic Unleashed

Etter en fantastisk lekker introsekvens hvor Dr. Eggman sprenger hele Jorda til syv store biter, har jeg så høye forhåpninger at jeg holder pusten. Sonic har blitt misbrukt av Sega i 15 år nå, og Sonic Unleashed har lenge sett ut til å bli en ny start for det blå pinnsvinet. Og bare etter noen minutter lover det svært godt.

Og de første nivåene som Sonic føles helt fremragende. Nesten alt er riktig. Det vanvittige tempoet, de veldesignede banene, den sylskarpe grafikken og den fengende musikken. Helt nydelig, og jeg tenker minst 8/10, kanskje også 9/10, hvis dette fortsetter. Men det gjør det ikke...

For i samme håndvending som Dr. Eggman sprengte jorden, skjedde det noe dramatisk med Sonic. Han ble en varulv. Eller, et varpinnsvin. Og jeg gråter. For da jeg går fra fantastiske baner i hundrevis av kilometer i timen som Sonic the Hedgehog, til kjedelige og generiske plattformsbaner med en treg og tung Sonic the Werehog, som for anledningen har fått elastiske gummiarmer, kjenner jeg det begynne å prikke i armene. Det er det like før jeg får hjerteinfarkt.

Plattformdelen, hvor du er varpinnsvin, er søppel. Det er uinspirert plattformhopping med de mest opplagte "gåtene" som finnes. Du er i et rom, og døren inn til neste område er lukket. En stor knapp midt på gulvet åpner veien videre, men døren lukkes igjen så fort du går av knappen. Fem meter bortenfor står det en stor kasse du kan skyve på. Og denne typen gåter går igjen og igjen. I et annet rom er det en grønn og en rød knapp, sammen med en grønn og en rød boks. Og stort mer avansert enn det blir det ikke...

Disse nivåene er også stappet med dårlig designede fiender som du enkelt overvinner med å hamre på X og Y, og det hele er akkompagnert av slitsom jazz. Kameraet er helt grusomt, og de gangene du faktisk hadde trengt å orientere deg litt for å klare et hopp, er kameraet låst i umulige vinkler. Denne delen av Sonic Unleasheed fortjener 2/10. Maks.

Det er ingenting å si på produksjonsverdiene her. Grafikken er lekker og musikken er for det meste ok, hvis du ser bort fra jazz-sporet når du er varpinnsvin. Strukturen kunne vært bedre, for selv om historien i og for seg er riktig episk og spennende, så er den forvirrende fortalt. Resultatet er et spill hvor mange av bestanddelene oser høy kvalitet, mens det ferdige resultatet rett og slett ikke følger opp.

Jeg tilbake i Sonic the Hedgehog sine røde joggesko igjen, og får prøve meg på en ny løpebane. Og jeg elsker det. Det er fantastisk. Lekkert, lekent og spennende, fullstappet av alternative ruter og hemmelige veier. I isverdenen løper jeg i hundrevis av kilometer i timen utfor en gigantisk klippe. Under meg er det bare blått, iskaldt vann, og akkurat idet jeg tenker at dette er en blindvei, dukker det opp en gigantisk blåhval fra dypet. Jeg løper ned ryggen og halen hans, før han hiver meg opp i luften, til neste plattform, og løpeturen kan fortsette. Det ser fantastisk ut! Jeg vil gjøre det en gang til!

Sonic Unleashed er på langt nær så dårlig som to år gamle Sonic the Hedgehog, som er noe av det aller verste jeg har spilt noensinne. Løpebrettene her er det beste som har skjedd Sonic på ti år. Problemet er at jeg tvinges til å spille 30-40 minutter som varulv-Sonic, før jeg kan spille fem-seks minutter som løpe-Sonic. Så selv om løpebanene er aldri så bra, så er plattformbanene ditto dårlig, og resultatet er en middels spillopplevelse.