Shazam!

Helt siden DC begynte med sitt samlede filmunivers i 2013 med Man of Steel, har det vært tydelig at de har slitt med å kopiere Marvel-filmenes suksess. Enkelte av filmene har for all del klart å underholde, men etter å ha sendt alle de største heltene (og skurkene) til lerretet kan man fortsatt se at DC sliter med å henge med på notene til konkurrenten. Så hva gjør DC nå som de største heltene er tatt? Sender inn den mindre kjente Shazam og lager en superheltfilm med fokus på lun og god humor. Fungerer det? Langt på vei, ja.

Superhelten Shazam er også kjent under navnet Captain Marvel, men som vi alle vet er det en annen superheltfilm som går under dette navnet. Både Marvel- og DC-tegneserieuniverset har nemlig en superhelt med navnet Captain Marvel, selv om DC til orientering var først ute (strengt tatt var Fawcett Comics først ute, men etter å ha tapt et søksmål fra DC i 1953 solgte de Captain Marvel-lisensen sin til DC i 1972). For å unngå forvirring og eventuelle problemer med Marvel har DC i nyere tid valgt å døpe helten sin om til Shazam, det magiske ordet som forvandler den unge Billy Batson til en superhelt. Det er med andre ord ikke et stort kompromiss fra DCs side å markedsføre filmen under Shazam-navnet.

I Shazam! møter vi den unge og foreldreløse Billy Batson (Asher Angel), som i jakten på sin biologiske mor vandrer rotløst fra fosterhjem til fosterhjem. Idet han havner i konflikt med noen skolebøller blir Billy plutselig fraktet til trollmennenes mystiske verden, hvor en skjeggete og mystisk trollmann (Djimon Hounsou) søker en som kan påta seg rollen som rettferdighetens forkjemper for å bevare verden fra de syv dødssyndene. Ved å si det magiske ordet Shazam blir den unge tenåringen Billy forvandlet til en stor og sterk superhelt (spilt av Zachary Levi), uten at verken personlighet eller mental kapasitet blir endret. Shazam får imidlertid ikke lang tid på å bli kjent med kreftene sine før han må ta opp kampen mot den onde Dr. Sivana (Mark Strong).

At Billy fortsatt er en ung tenåring innvendig når han forvandles til Shazam, åpner for en hel del pussige og komiske situasjoner. Dette er den primære drivkraften til filmen, og heldigvis fungerer det overraskende godt hele veien gjennom. Zachary Levis tolkning av Shazam-rollefiguren er oppriktig morsom gjennom hele filmen, og man kjøper virkelig filmens premiss om ung-gutt-i-voksen-kropp takket være festlig skuespill og komiske situasjoner. Ved hjelp av kløktig regi blir de humoristiske sekvensene aldri dratt for langt ut heller. DC har dermed lykkes godt i å lage den første ordentlige superhelt-komedien i nyere multivershistorie, og det kler både DC og Shazam! svært godt. Man kan alltids argumentere for at andre superheltfilmer også er superheltkomedier, slik som Thor: Ragnarok, men Shazam! føles mer som en god komedie med superheltelementer på kjøpet snarere enn motsatt vei.

Filmens største salgsargument er imidlertid at den føles som en helhjertet og lun superheltfilm, noe som er et stykke unna de mørke filmene DC-filmuniverset ble innledet med. For all del, jeg likte godt den mørke tonen i Batman v Superman: Dawn of Justice (filmens problemer er knyttet til helt andre ting), men Shazam! gir meg noe av den samme gode superheltfilm-følelsen man får av de gamle Superman-filmene med Christopher Reeve på 1970-tallet (en følelse som blir ekstra understreket av filmens siste scene). Filmens underliggende tematikk om familiens rolle og betydning i våre liv er med på å gjøre filmen tilgjengelig for flere, og det føles godt å se en superheltfilm som ikke overanstrenger seg med å være kul, edgy eller ekstremt mørk. Med unntak av et par skumle effekter er Shazam! dermed en superheltfilm som passer for de aller fleste i familien, noe man gjerne kan savne i dagens superheltfilmlandskap. Det er ikke nødvendig at alle filmer legger seg på denne linjen, men jeg kan sette pris på at Shazam! velger denne linjen.

Med alle filmens kvaliteter til tross er dette fortsatt en opprinnelseshistoriefilm, med alle de svakhetene det medfører. Filmen bruker lang tid på å komme i gang, og de første 30-45 blir dermed noe langdryge. Filmens skurk bærer også preg av dette, og Dr. Sivana i Mark Strongs skikkelse føles som en særdeles generisk og lite engasjerende superskurk. Filmen imponerer heller ikke alltid når det kommer til de digitale spesialeffektene, som noen ganger kan se ut som de er hentet direkte ut av forrige tiår eller mer. Her har Marvel alltid ligget flere hestehoder foran, og DC klarer ikke å innhente dem denne gangen heller.

DC-tegneseriefan som jeg er til tross, har jeg svært lite forhold til Shazam utover de gangene han har dukket opp i diverse crossover-serier, som f.eks. Final Crisis. Dermed gikk jeg filmen i møte uten noen særlige forventninger. Jeg var derimot både glad og fornøyd etter filmfremvisningen. Shazam! er en lun superheltfilm man ler godt av opptil flere ganger, og assosiasjonene man får til eldre superheltfilmer er bare med på å gjøre filmen sterkere. Verken Aquaman eller Shazam! fremstår som tidenes beste superheltfilmer, men de har begge hatt sine meritter som gjør at jeg har litt mer tro på DC-filmuniverset nå enn jeg hadde for et halvt år siden. Det varmer DC-tegneserieentusiastens hjerte.