Lo Wang er en Shadow Warrior, en selvgod samurai-til-leie som lever for å samle tegneserier og drepe ting. Når han blir sent av sin arbeidsgiver, Zilla Corporations, for å kjøpe et legendarisk sverd går ting bokstavelig talt til helvete. Demoner strømmer frem og brenner og dreper alt de kommer over. Lo Wang allierer seg med en bannlyst demon, og starter en blodig jakt på sverdet - men først og fremst må han hjem og sjekke tegneseriesamlingen sin.
Reinkarnasjonen av Shadow Warrior, utviklet av Flying Wild Hog, prøver veldig hardt å gjenskape stemningen i det originale spillet, og selv om de treffer blink på mange områder, ender de som oftest opp med å prøve for hardt. Mye av slapstick-humoren er så teit at jeg halvveis forventer å se demoner skli på bananskall eller få en pai i fjeset. Kaniner som har seg og slappe replikker gjør lite inntrykk på smilebåndene, men så plutselig kommer et lite stikk av den gamle humoren og gjør det godt igjen. Mitt først møte med en rabiat demonkanin var for eksempel noe av det mest hektiske og morsomste i hele spillet.
Flying Wild Hogs forsøk på å gjenfortelle historien om Lo Wang er klønete og komplett unødvendig. Historien var aldri den mest sentrale delen av Shadow Warrior, og å inkludere lange dialoger og begrunnelser for hvorfor Lo Wang skal finne det magiske sverdet og redde verden er å misbruke ressurser i mine øyne. Shadow Warrior var gøy fordi det ikke tok seg selv for seriøst, stereotypene var overdrevne og vitsene satt løst. Det nye Shadow Warrior tar i for mye og kommer ofte til kort.
Som forventet er styrken til Shadow Warrior spillmekanikken, og det kommer veldig godt ut av sammenligning med andre skytespill. Man kan bære ti våpen samtidig, man må finne helsepakker for å få tilbake liv, man løper usannsynlig fort og antall fiender på skjermen overgås kun av antall kuler og unødvendige eksplosjoner. Det er forfriskende urealistisk - akkurat slik skytespill pleide å være i gode gamle dager. Retrofølelsen toppes av at banene er krydret med hemmeligheter, fortune cookies og easter eggs til fansen.
Det beste med hele opplevelsen er å slåss med katana. Lo Wang har et utvalg av kombinasjoner som lar ham partere demoner på kreative og brutale måter, i tillegg til ulike demoniske krefter som man lærer seg etter hvert. Shadow Warrior byr på et helt enkelt nivåsystem som lar Lo Wang oppgradere og lære nye ferdigheter.
Erfaringspoeng får man ved å finne hemmeligheter og ved å drepe et mangfold av fiender på så blodige og varierte måter som mulig. Det er få ting i Shadow Warrior som er like tilfredsstillende som å se en demon som skal til å gå berserk, en tilstand som gjør dem ekstremt farlig, for så å sprinte bort og kløyve den på tvers.
Den visuelle stilen er såklart kraftig oppgradert fra opphavet, mesteparten av tiden i hvert fall, og byr oss på det nivået av visuelt godteri som vi forventer av nåværende generasjon. Jeg er mer imponert av brettdesignet som får dem til å fremstå som store samtidig som de er lineære ved å dirigere spilleren rundt og sirkle tilbake til tidligere områder. Omgivelsene er overdrevet med sykkelvogner overlesset med fyrverkeri, kirsebærtrær, terrakottakrigere og alt annet man forventer av asiatiske symboler og stereotyper. I likhet med det originale Shadow Warrior går spillet så langt i generaliseringen at det er umulig å ta det seriøst.
Selv om Shadow Warrior er gøy å spille er det ikke uten dårlige designvalg. Den første bosskampen var nemlig en tålmodighetsprøve. Evigvarende helse er et produkt av gammeldagse spill, men åpenbare svake punkter som bare blir sårbare av og til er en uting som moderne spill har innført. Med fire svake punkt som må tvinges frem med et stort antall kuler, og separat helse for hvert svake punkt som tappes i museskritt, tar det evigheter å gjøre fremskritt. Når det tar en god halvtime å beseire en boss, har noen gjort noe alvorlig feil.
Kort oppsummert er Shadow Warrior en underholdende, lettspist suppe av dårlige vitser og storslåtte halshugginger. Mellom historiebitene er spillet utrolig gøy, og jeg storkoste meg med å kappe av kroppsdeler, kaste sticky-bombs og dele ut hjerteinfarkt ved å klemme på demonhjerter. Selve historien kunne de spart seg for. Jeg trengte ikke noen velbegrunnet motivasjon for å ville drepe demoner. I det første spillet var det nok å vite at din tidligere arbeidsgiver ville ta over verden ved hjelp av mørke krefter, og deretter drepe seg gjennom spillet til man kom til sistebossen.
Som sagt er uansett ikke historien det viktigste med Shadow Warrior. Det går tilbake til røttene av det som var gøy med skytespill, og serverer god spillmekanikk i en humoristisk pakke. Dette her er ikke spillet for de som vil at skytespill skal være realistisk, eller som ikke tåler synet av blod. Shadow Warrior er for de som liker å se hoder rulle, som syns at biler bør eksplodere bare man ser stygt på dem og som ikke har noe problem med at helten har et mellomstort arsenal i ryggsekken.