Sea of Solitude

Livet er ikke en dans på roser, det er helt sikkert. De fleste av oss opplever en eller annen gang i livet at alt ikke er på stell, og noen ganger setter man seg fast i kjelleren, uten å se noen utvei. Det er nettopp det som har skjedd med Kay i Sea of Solitude. Hun sitter fast i de dypeste og mørkeste tankene, og klarer ikke å unnslippe. Historien er basert på CEO, forfatter og Art Director Cornelia Gepperts personlige erfaringer.

Hele Sea of Solitude er en stor metafor. Vannet representerer ensomheten og depresjonen, mens monstrene representerer Kays familie og kjæreste, men også hennes indre demoner. I løpet av spillet vil havnivået enten stige eller synke, ut ifra hvor langt ned i sin egen underbevissthet Kay befinner seg i.

Vi lærer om Kays fortid, som hennes lillebror, foreldre, og kjæresten Jack. Alle disse har, på grunn av sine mørke og triste tanker, blitt monstre med et meget mørkt utseende og med store, røde og triste øyne. De er alle veldig forskjellige, fordi de alle har forskjellige problemer. Kay selv er også et monster, og hun prøver desperat å bli et menneske igjen. Før hun kan kurere seg selv må hun kurere sin familie, og dette gjøres ved å høre på deres historier og fjerne de mørkeste tankene ved å samle dem i den oransje ryggsekken hun alltid bærer på ryggen.

I dette spillet er det mye stemmeskuespill mellom det lille utvalget av karakterer. Mesteparten av historien blir levert via dette, og mengden av det dreper litt av magien ved den mystiske atmosfæren i spillet. Spesielt Kay som aldri klarer å holde kjeft, og kommenterer alltid de mest åpenbare tingene i verdenen. Det er litt irriterende. Men dialogene mellom karakterene føles ekte, og er ofte ubehagelig å høre på (på grunn av temaet, ikke fordi det er spesielt dårlig), men jeg føler at jeg her får servert mye mer enn jeg trenger.

Det som hindrer Kay i å nå familien sin er havet, og derfor må det navigeres med den lille båten. Spillets verden er vakker, og det første jeg tenkte på da jeg så den var Rime. I denne verdenen får vi også mange steder utforske til fots, og det er mulig å utforske litt ekstra for å finne noen skjulte samleobjekter også. Musikken er også upåklagelig, den passer meget godt til spillet og er behagelig å høre på.

I vannet er det alltid et monster som lusker rundt og er ute etter å ta Kay. Hun er alltid trygg når hun befinner seg i båten, men det er dessverre slik at ikke alt kan nås via den, og da må den forlates. Ofte er det slik at man må svømme fra ett sted til et annet, og da er utfordringen å ikke bli spist av dette monsteret. Monsteret svømmer i et bestemt mønster, og det er opp til deg å passe på at det er lengst mulig unna før du kaster deg ut i vannet for å nå den andre siden. Feiler du, blir du spist.

Kay har muligheten til å kaste en magisk lyskule med hånden sin, som viser deg veien dersom du ikke vet hvor du skal. Den fungerer ikke bare som en veiviser, den kan også redde deg fra noen av monstrene du møter, for de er svake mot lys. Visse steder i spillet vil du møte på noen mindre monstre som blant annet vil jage deg, og da må du løpe og finne noe du kan belyse mens de står i nærheten for å beseire dem. Nettopp hva disse monstrene representerer ønsker jeg ikke å avsløre her, for det vil røpe en av de sterkeste delene av spillet.

Dessverre når spillets historie klimakset nokså tidlig, og resten føles ganske flatt og kjedelig i forhold. Spillet tok meg rundt 4-5 timer å fullføre, og jeg føler jeg fikk servert det utviklerne ønsket å servere i løpet av den tiden med spillet. Hadde de gjort det noe lengre, så ville det nok bare ha forverret opplevelsen.

Alt i alt var dette en fin opplevelse. Kanskje er det ikke noe for alle, men historien er godt presentert til tross for noen småhikk her og der. De skal i det minste ha noen poeng for at de gjorde et helhjertet forsøk.