Samurai Shodown (Switch)

Fra å være en relativt glemt nisjeserie til å være en av fjorårets største hits innen slåssespill virker det som Samurai Shodown sin «reboot» har resultert i stort potensiale for en oppfølger. Men før det må vi ta til takke med relanseringen på Nintendo Switch, og alt det innebærer. Nedgradert grafikk, lavere oppløsning, alt det der. Jeg tenker dere som leser denne anmeldelsen først og fremst er ute etter å vite hvordan det kjører på Switch, så vi starter der.

Det som umiddelbart utmerker seg her, i motsetning til andre Switch-ports, er hvor silkemykt det kjører. Teamet bak porteringen har helt klart prioritert at spillet skal holde en stabil bildefrekvens på 60, noe som er gull verdt i et slåssespill hvor alle knappetrykk bør reflekteres på skjermen så umiddelbart som mulig. I håndholdt modus er det noen hakk her og der, avhengig av hvor mye som skjer på skjermen samtidig. Det ser ikke så aller verst ut heller; den maleriske japanske stilen gjengis godt til tross for lav oppløsning. Noe tekst blir vannet ut i oppløsningen, som peker på at ikke altfor mye arbeid har vært satt inn i å tilpasse grafikken annet enn å nedgradere alt så effektivt som mulig. Jeg har heller ikke fått prøvd online-funksjonaliteten enda, så jeg kan ikke kommentere på kvaliteten av opplevelsen der.

Og så tilbake til anmeldelsen av spillet. Samurai Shodown er et veldig fokusert og tilsynelatende enkelt todimensjonalt slåssespill i stil av Street Fighter og King of Fighters-serien, også lagd av SNK. Du har fire knapper for angrep, beveger deg med d-paden eller analogspaken og blokkerer ved å holde bakover. Der det skiller seg ut er i bruken av våpen i kamp. Hver karakter har et våpen som utgjør tre av dine fire angrepsknapper. Man kan bli desarmert i løpet av en kamp som betydelig svekker ens angrepspotensiale. Dette skaper morsomme øyeblikk hvor den desarmerte spilleren desperat forsøker å få tilbake våpenet sitt mens motstanderen prøver sitt hardeste å forsvare området våpenet landet på. Spillet er veldig nøyaktig og timingfokusert. De fleste angrep er trege og setter deg i vesentlig ulempe hvis du bommer, for flere av spillets vanlige angrep kan skade så mye som halvparten av livet ditt. Dette fører til intense kamper og mange lange omganger på sofaen hvor du føler deg snytt fra en enkel seier.

Spillet er enormt retro på godt og vondt. Godt i at kampsystemet føles ut som et friskt pust i en sjanger som med årene er blitt mer og mer fokusert på stilige og lange komboer enn langsiktig gjennomtenkt plassering og strategi. På den vonde siden har vi mengden moduser å velge i her. Du har den klassiske arkademodusen, her kalt Story Mode, hvor man slåss gjennom kamp etter kamp og får et par scener relevant til karakteren man har valgt. Ikke en story-modus som nyere Tekken- og Mortal Kombat-spill altså, men det samme gamle vi har sett før. Du har en modus for trening, en for å spille med kompiser på sofaen og et fåtall med online-valg. Det er altså lite å gjøre her for et spill som koster 500 kroner, i alle fall når det er satt opp mot andre spill i sjangeren som har mye mer å by på for en billigere penge.

Det er vanskelig å se hvem denne lanseringen er lagd for. Blodfans har allerede kjøpt spillet på kraftigere konsoller og jeg kan ikke se for meg at dette er spillet de velger å kjøpe igjen kun for muligheten til å spille på farta. Det er ingenting her som er eksklusivt til Switch-utgaven heller. Om du ikke har prøvd det før og har lyst til å gi serien en sjanse så anbefaler jeg å finne en gjeng som er like gira på å spille det som deg, for på egenhånd skuffer denne pakken. Et virkelig bunnsolid slåssespill holdt tilbake av pakken det kommer i.