Saboteur

Paris. Ikke bare er det verdens mest besøkte by - det er også der handlingen til Pandemics nye spill foregår. Det er nok mange spillere som sukker høylytt når jeg forteller historien i Saboteur er satt til andre verdenskrig. Det er klart at når vi spilt igjennom andre verdenskrig som heltmodige og patriotiske soldater et utall ganger, når man til slutt et punkt der man ikke lenger syntes det er så kult å krabbe i gjørme langs tyske forsvarslinjer eller snikskyte intetanende soldater fra isønderbombede bygninger i hamrende regnevær.

Men dette har Pandemic allerede tenkt på, så vi blir ikke presentert for en patriotisk soldat som kjemper for fedrelandet og gråter en skvett over familien som venter der hjemme. Møt Sean Devlin, en irsk racerbilsjåfør som befinner seg helt på grensen mellom det vågale og dumdristige. Men når supernaziskurken Kurt Dierker snur livet til Sean fullstendig på hodet, våkner den illsinte iren i ham. Han setter ut på en personlig vendetta for å knuse nazi-Kurt og alle vennene hans. Selv om Sean ikke er politisk motivert, får han venner hos den britiske etterretningstjenesten og den franske motstandsbevegelsen som kjemper mot okkupasjonen av Paris.

Den oppmerksomme leser har kanskje lagt merke til at mange av skjermbildene er gråtonet, og kun blod, naziflagg og eksplosjoner farger opp hverdagen.

- Du kan ikke bare plassere en gjeng med nazister i en fargerik by og forvente at okkupasjonsfølelsen kommer av seg selv. Vi ønsket å gi følelsen av et okkupert Paris der alt liv er sugd ut av byen, sier Tom French, Saboteurs sjefsdesigner.

Fargemangelen er dog ikke kun for å skape stemning. I områdene som er gråe vil man oppleve at det er flere nazi-soldater enn andre steder og folk preges tungt av okkupasjonsmakten. Fullfører man oppdrag som svekker nazistene i et område - vil ikke bare bydelen bli mettet av farger, man vil også se at håpet og lysten til å kjempe har steget betraktelig, og motstandsbevegelsens hjelp vil være mer markant. Jeg føler likevel at gråtonene gjør at man mister noe av dybdefølelsen, og det krever litt ekstra konsentrasjon for å snike seg rolig gjennom bevoktede områder.

Man kan selv velge hvordan man vil angripe oppdraget. Om man vil snike seg inn før helvete slippes løs, er det en mulighet, og antagelig den enkleste veien. Og skulle man bli oppdaget, betyr det ikke nødvendigvis at oppdraget er mislykket. Man kan klare å skape mye kaos med strategi nummer to, nemlig å la gønnerne spy bly i alle retninger. Det er absolutt mulig å benytte seg av denne metoden, og kommer man til et punkt hvor man for eksempel alltid blir drept av en snikskyter, er dette et av spillene som tillater deg å bruke kunnskapen om hans plassering i neste forsøk. For om du da sprenger tårnet han sitter i, vil han ikke lenger være et problem når du setter igang på oppdraget. Det er en befrielse å kunne endre på betingelsene i et oppdrag når ting blir for tøft.

Pandemics Paris føles veldig omfattende, men Tom French påpeker at det aldri var planen å lage en nøyaktig gjengivelse av den franske hovedstaden.

- Det viktigste var å fange den unike stemingen i Paris, sier han. Vi ønsket at hvert eneste kvartal skulle by på noe til spillerne, og derfor er det tonnevis av ting i byen som kan utforskes og oppdages.

Sean er også velsignet med en rekke egenskaper som kommer godt med i kampen mot nazistene. For det første trenger man ikke stadig vekk passe på at Sean søker dekning under skuddvekslinger - dette er han smart nok til å klare selv. I tillegg kan han klatre på stort sett alle ting som ser ut som om man kan bestige. Ja, det er mulig å klatre opp i toppen av Eiffeltårnet og speide utover Paris. Dette er faktisk slik man ser fremgangen sin, for jo mer fargerik byen er, jo nærmere er seieren over okkupasjonsmakten. Vi fikk bare prøve et par oppdrag i Paris, men det var lett å legge merke til Mercenaries-røttene Pandemic har bak seg, både når det kom til kontroller og design.

- Ja, det vil vel være å lyve å si at Mercenaries ikke har påvirket utviklingen. Men når det er sagt, har det vært et mye tyngre fokus på historie fremfor ødeleggelsen vi kjenner fra Merceneries-serien, forteller French.

Jeg klarer heller ikke helt bli kvitt fornemmelsen av at Saboteur minner urovekkende mye på et annet spill utgitt i år - et spill hvor man som elektrisk superhelt klatrer opp vegger, hvor man brukte diffushet og mørke omgivelser som et tegn på at området man var i ikke var "befridd". I tillegg går spillet omtrent i samme hastighet som Infamous, noe som gjør spillet mer actionfylt fremfor realistisk.
I Saboteur har man benyttet mange historiske referanser, men det hele er gjennomført med god kunstnerisk frihet. For eksempel benytter nazistene luftskip for å sende styrker til et område hvor du er oppdaget, og til tross for at bruken av luftskip ble avviklet før nazistene okkuperte Paris, fungerer det ganske bra i spillet.

Men selv om Pandemic har gjort mye for å fange Paris' stemning og i utgangspunktet klart å sette sammen et velfungerende spill, så føles det ikke så veldig originalt. Grafikken føles ikke helt på par med for eksempel Uncharted 2, og animasjonene virker til tider kunstige. Det er dog spennende å kunne gyve løs på oppdragene slik man selv ønsker, og åpne byer er alltid moro å utforske. Jeg håper virkelig at handlingen i Saboteur står i stil til alle ressursene Pandemic har lagt i den, og at vi får presentert en spennende historie som binder de mange oppdragene sammen, og ikke bare fungerer som en gimmick.