Norsk
Gamereactor
artikler

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 9, 2022

Atter en lørdag. Kristian har spilt Elden Ring, og gjort seg noen tanker om det typiske ved FromSoftware-spillet.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Så var det endelig her, det seneste storverket til bransjemasochistene FromSoftware. Det sies at Elden Ring er kulminasjonen av alt FromSoft har foretatt seg hittil, og det tror jeg på. Det er kontrollknusende vanskelig på grensen til det absurde, og samtidig vakkert og interessant. Men med kulminasjon er det likevel litt å pakke ut; anerkjennelse av vanen og hva som kommer etterpå. Sagt på en annen måte er dette altså toppen av hva FromSoft har gjort seg flinke på siden Demon's Souls, men det reiser samtidig spørsmålet om dette er alt de kan.

I skrivende stund har jeg kanskje spilt bortimot tretti timer av Elden Ring, eller 'bittelitt,' så kanskje utelukker det meg fra å si noe håndfast og konsekvent, men jeg drister meg til noen bemerkninger likevel.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 9, 2022Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 9, 2022

Et klassisk kjennemerke på FromSoftware-spillene, og noe jeg alltid har likt, er bruk av 'fabelen,' en fortellertradisjon med opphav i antikken. Med 'fabelen' menes alt som har hendt utenfor fortellingen før du trer inn i den. Alt det utrolige, de store krigene eller slagene mellom gudene er nå et fordums minne, og det som er igjen er noe du er satt på saken å finne ut av eller avlive.

Dette er en annonse:

Finne ut av er kanskje det operative ordet, for man søker jo å forstå hvorfor det alltid henger folk fra galger overalt, hvorfor noen er korsfestet og så brent levende, eller hvorfor en gigantisk skilpadde er pave - nei, jeg fant ikke på dette. Sett slik er FromSoft-spillene på mange måter detektivfortellinger, der du slås vegg i mellom på let etter svar. Gud vet når alt dette skjedde, for det er også en sedvane at forholdet mellom fortid og nåtid er noe uklart, om ikke meningsløst eller ubetydelig. Det som er mest interessant er ikke når, men hva, hvem og hvordan.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 9, 2022

Tidligere spurte jeg om dette var 'alt de kunne,' men det var ikke meningen å underdrive eller nedverdige innsatsen som legges i disse spillene. Det krever en viss kreativ ånd å navngi en fiende «Herulf, Som Holder Hertugen i Henda Mens Han Bæsjer» og samtidig få tjue YouTube-kanaler til å gå denne karakteren i sømmene. Og det er jo spennende, i sær når det går på kontekstspor i miljøet som atter forsterker detektivsammenligningen, i stedet for den smått trette rotingen i ryggsekken etter en gaffel som kan fortelle noe om utenrikspolitikken til muldvarpfolket.

Med hver tittel later alt å være på sin vante plass bare med andre navn. Sagt litt mer kynisk, så er manuset bare kjørt gjennom søk-og-erstatt-funksjonen. Nå samler du inn 'runes' i stedet for 'souls,' og for å oppgradere våpen bruker du ikke 'titanite shard' eller 'large titanite shard,' men 'smithing stone' eller 'smithing stone 2.' Dette er jo noe man bet seg merke i allerede under Bloodborne. Verden omkring er taus, navigeres gjennom enten på instinkt eller andre spilleres hjelp, og man hviler ved et bål, en statue eller lanterne - hvis interne univers gjør en varierende grad av innsats på å forklare opphavet til - og alt av fiender kommer tilbake.

Dette er en annonse:
Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 9, 2022Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 9, 2022

Det er kanskje ikke kontroversielt å hevde at FromSoftware-spillenes to store unntak er Sekiro: Shadows Die Twice og Bloodborne. Ett spill stiller med en faktisk karakter, og det andre forholder seg til en bestemt måte å spille på. Så langt Elden Ring tillater er det ikke mer moro enn man lager selv, og dermed smålig å hevde at vi er tilbake i Dark Souls' sverd-og-skjold-territorium. Utvalget av typer utvilsomt til stede, og jeg, en bluferdig Cleric av vane valgte selvsagt Confessor. Jeg ble derimot litt mutt da jeg fant en evne som lot meg kaste tordenspyd som hadde sitt opphav i en eldgammel konflikt med drager, og da demret det at tiden er flat sirkel, eller ring om du vil.

Ikke misforstå, for jeg prøver ikke på noen måte å si at Elden Ring er i det samme nabolag som kjedelig, og i hvert fall ikke uinspirert. Ofte lar jeg plottet dra sin kos for å utforske en interessant flekk, fordi noe av det kuleste med hvordan FromSoftware tegner er å dekode hva i alle dager det er man faktisk ser på. Det som slår mer rot nå er om ikke spillene, som hittil har vært kroneksempelet på utfordrende, nå begynner å bli generiske. Den åpne verdenen til tross, så er vanene innarbeidet. De har gjort dette mange ganger før - vi har gjort dette mange ganger før.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 9, 2022

For hvor skal man ellers gå etter den åpne verdenen? Jeg skal ikke gå så langt som å si at FromSoftware har for mye integritet til å ikke gjøre dette igjen. De lagde tross lineære action-eventyr i tretten år før det kom hit, og Dark Souls-serien har om ikke annet utspilt universets sykliske natur. Derimot håper og tror jeg at de i hvert fall har integritet nok til å ikke kjøre konseptet så langt ned i bakken at det ikke minner om annet enn fabrikkproduksjon, ulikt noen andre jeg kunne Ubisoft - jeg mener 'nevne.'



Loading next content