Norsk
Gamereactor
artikler

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 8, 2021

Vi setter i gang med lørdagshjørnet igjen etter en lang pause. Peter er først ut, og her er hva han har syslet med i det siste.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Mange har nok brukt mange timer i den digitale verden det siste året. Det har i hvert fall jeg. Jeg har vært opptatt av å få spilt så mye som mulig nå som det er så vanskelig å være sosial. Det har ført til at jeg bl.a. har fått 18 nye platina-trofeer på PSN det siste året. Jeg har spilt veldig mye, og store deler av tiden har blitt brukt på å prøve å finne så mange co-op-opplevelser som mulig. Da jeg og en kompis plutselig følte vi gikk tom for spill å spille sammen, så slo det meg at det går jo an å spille Demon's Souls sammen (jeg kommer tilbake til dette). Souls-spillene har egentlig ikke vært min greie. Jeg kjøpte Dark Souls i 2011 på grunn av all hypen rundt det. Det var en interessant opplevelse, men som mange sier er ditt første Souls-spill det som blir vanskeligst. Bare å komme gjennom Undead Burg ble et skikkelig helvete. Jeg merket jeg ble bedre og bedre jo mer jeg spilte, men fikk til slutt nok like etter jeg kom til Anor Londo. Etter det holdt jeg meg stort sett unna Souls-spillene og tenkte de ikke var noe for meg. Etter remaken til Demon's Souls ble avslørt fikk jeg dog lyst til å prøve meg på et Souls-spill igjen. Som et av de store utgivelsene på PS5 ga det bare mening å gi denne serien en sjanse igjen. Særlig når man er en av de ganske heldige som faktisk eier denne svært ettertraktede maskinen.

Jeg bega meg ut på Demon's Souls på egenhånd i første omgang. Og det slo meg ganske raskt at dette spillet er en del lettere enn Dark Souls, så lenge man tar ting litt sakte. Demon's Souls er det perfekte nybegynnerspillet for Souls-serien, så lenge man gjør litt research på forhånd. «Tendency-systemet» er noe mange klør seg i hodet av. Man har black tendency og white tendency. Black gjør at fiender blir sterkere, men gir flere sjeler. Det fører også til at nye fiender i området ved navn black phantoms. Man får mer og mer black tendency desto mer man dør i menneskeform i et område. Ønsker du mer white tendency må du drepe en boss (også kjent som en demon) i området. White tendency gjør at fiender blir svakere, men gir færre sjeler. Om du har lyst til å komme deg gjennom spillet for første gang anbefales det å gå for white tendency. Da er det viktig at man aldri dør i menneskeform, man må derfor komme seg gjennom spillet i sjeleform, som også betyr at man må komme seg gjennom med halvert helse. Dette høres verre ut enn det er. Med litt investering i helse når man levler opp og en magisk ring skal det gå fint. Jeg anbefaler å undersøke litt nærmere om dette ble uklart. Bare man har dette systemet i bakhodet mens man spiller, er Demon's Souls rimelig greit å komme seg gjennom selv for den mest uerfarne.

Jeg storkoste meg, og kunne til slutt endelig si at jeg hadde runna et Souls-spill. Faktisk likte jeg spillet så godt at jeg ble fristet til å gå for platina-trofeet i spillet. Dette krever minst 3 gjennomspillinger, og det kan jo bli litt kjedelig. Men ikke om man spiller i co-op! Jeg tror mange glemmer co-op aspektet i Souls-spillene. Hele denne «git gud»-mentaliteten har på mange måter gjort at det å presse seg gjennom på egen hånd virker som eneste måte å spille. Jeg tror dermed mange glemmer at de er helt fullverdige co-op-opplevelser. Jeg som ikke har spilt disse spillene sammen med noen før, ble helt oppslukt av denne opplevelsen. Det ble som en helt ny erfaring å komme gjennom på nytt fordi man gjorde det sammen med noen. Det ble kanskje litt for lett til tider, men det sluttet aldri å være gøy. Miljøene man besøker, og bossene man bekjemper er fortsatt like morsomme neste gang man opplever de. Og faren for invasjon av fremmede spillere krydrer spillgleden betraktelig. Vi kom oss gjennom de to ekstra gjennomspillingene som måtte til, og platina-trofeet var i boks!

Vi ble litt hekta etter Demon's Souls, og bestemte oss for å gå løs på Dark Souls 3 og Bloodborne like etter. Dette er vesentlig vanskeligere spill med bosser som er så nådeløse at man må prøve seg et titalls ganger for å lykkes. Vi bestemte oss dermed for å spille gjennom dem sammen fra første stund. De mest hardbarka Souls-puristene vil kanskje si det blir helt feil, og at det blir for lett. De kan ta seg en bolle. Vi har hatt det sinnssykt moro med både Dark Souls 3 og Bloodborne på denne måten, og om du er som oss som ikke orker å dø på en boss 37 ganger før det endelig sitter, så kan vi varmt anbefale denne måten å oppleve spillene på. Når det er nevnt så utvikler man jo fortsatt ferdighetene sine på denne måten. Jeg har prøvd å spille noen vanskelige bosser på egen hånd etter vi var ferdig, og jeg har helt klart forbedret meg kraftig siden vi begynte. Da kan det jo bli aktuelt å prøve å spille gjennom på egen hånd senere.

Dette er en annonse:

Helt til slutt har jeg noen spørsmål til dere lesere:
Hva har dere spilt eller sett på i det siste?
Hva er deres forhold til Soulsborne?

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 8, 2021


Loading next content