Norsk
Gamereactor
artikler

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 6

Lørdagshjørnet er tilbake! Forrige gang var det Tommy som rapporterte om hva han hadde holdt på med, denne gangen er det Silje sin tur.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Nå på starten av året går det litt tregt på spillfronten. Det har ikke kommet noen nye spill som har interessert meg noe særlig, så jeg har brukt anledningen til å prøve å gjøre noe med backloggen min. Som forresten er en helt tragisk stor backlogg... Her er hva jeg har syslet med i det siste:

Shadow of the Colossus

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 6

I 2005 (2006 i Europa) kom Shadow of the Colossus ut på PlayStation 2, seks år senere kom The Ico & Shadow of the Colossus Collection ut på PlayStation 3, og det var da jeg fikk anledning til å endelig sjekke ut Shadow of the Colossus. Jeg endte med å elske spillet, det var fantastisk og jeg var helt målløs. Det la seg fort blant mine topp fem favorittspill på den tida. Jeg var helt betatt av spill med åpne verdener, og selv om det ikke akkurat er så mye å finne på i Shadow of the Colossus' åpne verden, kunne jeg sitte i timesvis og utforske de vakre, mystiske områdene spillet hadde å by på. Også har jeg en svakhet for store bosser, og Shadow of the Colossus handler jo stort sett om å beseire store kjemper som befinner seg rundt omkring i den mystiske verdenen.

Syv år senere, i 2018, fikk spillet en remake av Bluepoint Games, og det er ikke før nå at jeg har tatt meg tid til å spille denne nyversjonen av et av mine favorittspill noensinne. Og hva er mitt inntrykk? Vel...

Dette er en annonse:

Shadow of the Colossus-remaken føles akkurat som originalen og HD-versjonen, på godt og vondt. Problemet jeg hadde med spillet i 2011 var at hesten Agro var helt forferdelig å styre. Det var som å prøve å ri en klump med sirup, da kontrollene føltes ekstremt tunge, og det burde ikke ha vært et stort problem å gjøre noe med dette i remaken. Men det er sikkert noen som likte sirup-Agro også, så det er mitt problem. Det samme gjelder vel egentlig fysikken i spillet generelt, for Wander er ikke spesielt lett å kontrollere han heller, men han er en fryd å kontrollere i forhold til hesten. Jeg skulle med andre ord ønske at det ble gjort litt mer med fysikken i spillet, for den som er der nå føles rimelig utdatert.

Et kjempepluss i remaken er dog grafikken. Den er helt nydelig, og dette har de fått til uten at det går utover billedoppdateringen, som er stabil til enhver tid. Her har Bluepoint også valgt å inkludere en fotomodus, som gjør det enda mer fristende å utforske verdenen og prøve å finne de beste motivene å ta bilde av.

Kingdom Hearts-serien

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 6
Dette er en annonse:

Jeg har i mange år prøvd å sette meg inn i Kingdom Hearts-serien, men jeg har aldri kommet meg igjennom det første spillet, før nå. Og det er det mange grunner til...

Kingdom Hearts er et spill jeg har veldig lyst til å like, da det på papiret er et perfekt spill for meg. Men det er dessverre mye som ødelegger. Historien i serien er jo et kapittel for seg sjøl, for den stiller vel egentlig flere spørsmål enn den svarer. Så den har jeg ikke så store forventninger til, og det er greit, for jeg er her for Disney-øyeblikkene. Men det er noe som skurrer, noe som gjør at jeg ikke klarer å nyte spillet. For eksempel spawner det altfor mange fiender overalt. Det går ikke an å utforske verden i det hele tatt uten å bli overøst av fiender. Det blir mest irriterende i trange områder, som Neverland-nivået hvor man befinner seg på et skip med små rom. Når man skal hoppe rundt og prøve få en flyt i kampen mens kameraet får anfall, så er det nesten så jeg får anfall også.

Jeg er ganske sikker på at jeg spilte spillet "feil" også, for det virket som at bossene hadde altfor mye liv i forhold til hvor mye skade jeg kunne dele ut. Det var nok dumt av meg å unngå spawn-bonanzaen gjennom brettene, så jeg kan takke meg selv. Etter mye frustrasjon slo jeg endelig den altfor lange sistebossen. Det får da være måte på hvor langt man kan dra ting. Men det er Sqaure Enix, så jeg burde ikke være så overrasket egentlig. Jeg kommer nok ikke til å spille igjennom det første spillet i serien igjen, og sier meg fornøyd med den ene turbulente gjennomspillingen.

Musikken er i hvert fall god.

Men så begynte jeg på RE: Chain of Memories, spillet som jeg har inntrykk av at KH-fansen liker minst. Og jeg digger det. Her må man faktisk tenke gjennom hva man gjør i slåsskampene, og være litt strategisk. Det introduserer nemlig et kortbasert kampsystem, hvor man får tilpasse sine egne decks. Når det kommer til utforskingen av verdenen, så får man ved hver dør velge et kort som vil påvirke hva du finner i neste rom. Spillet fungerer på en måte som en såkalt "dungeon crawler", og det fungerer virkelig for meg i hvert fall. Jeg har kun spilt det i tre timer hittil, og har fortsatt mye igjen. Jeg gleder meg til å se hvordan spillet blir lenger inn.

Det finnes fortsatt et lite håp for at jeg ender opp med å like serien. Det vil tiden vise.

Hva har du spilt, sett, lest eller lyttet til i det siste?



Loading next content