Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 48, 2019

Det er ikke så mange ukene siden jeg satte meg ned forrige gang for å meddele hva jeg har puslet med i det siste. Imidlertid er det slik at november-/desember-skiftet er en travel tid for de fleste av oss, ikke minst for dem som fortsatt lider under den tunge byrden som kalles eksamen (eksamen preger for så vidt også min arbeidshverdag, siden jeg jobber i høgskolesystemet, men jeg slipper i det minste å sitte oppe i de sene nattetimene for å lese pensum). Da er det fint at vi kan overta for hverandre her i redaksjonen.

La oss ikke kaste bort mer tid for alle dere som må tilbake til studiene og heller burde lest noe annet enn en Gamereactor-liste (Phø, lesestoff rangeres GR > akademi > Naruto > vanlige nyheter mvh Eirik). Her er et lite innblikk i hva jeg har sett, lest og spilt i det siste, og interessant nok har alle tingene en fellesnevner.

Spilt:

Star Wars Jedi: Fallen Order

Det er unektelig en herlig følelse å sitte med et historiedrevet Star Wars-spill igjen. Vel å merke fikk vi en historiedel i Battlefront II, men den klarte dessverre å forspille sin sjanse til å fortelle en ekstra spennende historie. Historien i Jedi: Fallen Order er imidlertid ikke perfekt den heller. Med jevne mellomrom støter den på noen ujevnheter, og den overrasker heller aldri. I beste Star Wars-stil er det droidene som er de beste rollefigurene, og BD-1 er både fantastisk søt og underholdende. Det øvrige rollefigurgalleriet er litt blandet drops, og særlig hovedpersonen Cal blir litt kjedelig i lengden. Samtidig har historien noen svært godt fortalte og minneverdige øyeblikk, og særlig når man dykker dypere inn i rollefigurenes bakgrunnshistorier. Dette gjelder særlig Cal og Cere, som begge sliter med traumer som følger av jediforfølgelsene, en tematikk som både er mørkere og bedre fortalt enn en skulle forvente i en Star Wars-setting. Rollefigurene bærer hverandre godt, og samlet sett utgjør de et rollegalleri som kommer ut av det hele med beina på jorda. Noe forbedringspotensial finnes det, men i det store og det hele er dette en historie man koser seg med.

Noe av det som gjør at man koser seg ekstra med historien og spillet er at Star Wars-følelsen sitter som et skudd hele veien. Design, planeter, lyder, våpen og rollefigurer gir deg den rette stemningen man forventer av et godt Star Wars-produkt, med alt fra det konvensjonelle til det sære og spesielle. Her er en blanding av både nytt og gammelt, og Respawn skal ha ros for å ha integrert spillet godt med det utvidede Star Wars-universet, særlig elementer fra The Clone Wars-serien og de nye tegneseriene. Det audiovisuelle designet sitter som et skudd, til tross for en litt rusten grafikkmotor, og det er aldri tvil om at Respawn har gått grundig til verks for at spillet skal se og høres ut som et Star Wars-spill.

Det er ikke vanskelig å se hvor Respawn har hentet inspirasjon til spillmekanikken, og de klarer å koke det hele sammen til en svært velfungerende helhet. Det Souls-inspirerte kampsystemet er akkurat passe utfordrende, og man føler seg mektig når alt sitter. Respawn har alltid vært dyktige på å finjustere og perfeksjonere formler som andre har etablert før dem. Jeg savner imidlertid at Respawn bringer noe nytt til bordet. De har laget en velfungerende helhet, ja visst, men de mangler samtidig det lille ekstra som tar denne typen spill til neste nivå. Alt i alt er dette likevel en svært fornøyelig opplevelse, og det er deilig med et Star Wars-spill som gir assosiasjoner til gode, gamle klassikere som Star Wars Jedi Knight II: Jedi Outcast og Star Wars: Republic Commando.

Sett:

The Mandalorian

Av grunner langt utenfor min fatteevne har ikke Disney noen konkret lanseringsplan for strømmetjenesten Disney+ her i Norge. Dette til tross for at svært mange pengesterke nordmenn er svært glad i Disney og bare venter etter å kaste penger i trynet på dem hver måned for å få strømme kvalitetsunderholdning. Dermed må de av oss som ønsker å se Disney+-eksklusivt materiale ty til mer lyssky virkemidler for å få med oss serier som The Mandalorian før internett avslører hele handlingen for oss.

The Mandalorian er den første live action-serien i Star Wars-setting, og det føles unektelig spennende å følge med på eventyret om Mando fra Mandalore på hans dusørjeger-oppdrag i en tid hvor galaksen prøver å komme i balanse igjen etter Imperiets fall. Dette er et TV-prosjekt hvor den økonomiske investeringen er på plass, og både skuespillere og rekvisitter er hentet fra øverste hylle. Detaljnivået er en fryd for øyet for en Star Wars-nerd, og det er tydelig at Jon Favreau og Dave Filoni kan sakene sine på skaperfronten. At de til og med har sneket inn noen detaljer fra den beryktede og forferdelige Holiday Special er forstyrrende, urovekkende og fantastisk på en og samme tid (og får oss til å spørre om Holiday Special faktisk er kanon likevel, grøss...). Rollebesetningen er utmerket, og hvordan de for eksempel har klart å overtale Nick Nolte til å spille en urgot (du vet, de små grisene som demonterer C-3P0 i Bespin) er fortsatt utenfor min fatteevne. Space western-stilen kler serien godt og er et vakkert steg tilbake til det røffe miljøet man får et innblikk i ved en viss kantine i den første filmen. Det er rett og slett moro å få en Star Wars-serie som tar for seg noen av galaksens mørkere sider.

Med det sagt savner jeg fortsatt det lille ekstra som skal løfte serien opp fra meget bra til fantastisk. Jeg koser meg for all del med The Mandalorian, men den helt store wow-faktoren mangler fortsatt. Forhåpentligvis vil dette endre seg når vi har fått mer enn bare tre episoder av serien, og uansett koser jeg meg stort.

Star Wars: The Force Awakens og Star Wars: The Last Jedi

For å varme opp til premieren på Rise of Skywalker 18. desember bestemte jeg meg for å invitere noen venner hjem en søndag for å kjøre en dobbel filmkveld, hvor selvfølgelig de to foregående Star Wars-filmene sto på planen. Med hjemmelagde Han Solo i karbonitt-sjokolader og andre Admiral Snackbar-godsaker på menyen ble dette en hyggelig opplevelse, og det er ekstra givende å se de to filmene rett etter hverandre. Jeg står fortsatt inne for mine anmeldelser av begge filmene, som dere kan lese her på Gamereactor (her og her), så jeg trenger ikke gjenta meg selv om hva jeg synes om filmene.

Lest:

Star Wars: Darth Vader - Dark Lord of the Sith

Etter å ha pløyd gjennom Jedi: Fallen Order på én langhelg kjente jeg fortsatt på suget etter mer Star Wars-materiale. Heldigvis har jeg noen bøker og tegneserier jeg ikke har begynt på ennå, og dermed var det bare å gå til bokhylla og finne frem Darth Vader - Dark Lord of the Sith, som er den andre tegneserien i den nye kanon med Darth Vader som hovedperson. Mens den første Darth Vader-tegneserien tar for seg tidsrommet mellom Episode IV og V, forteller Dark Lord of the Sith deg historien rett etter Episode III. Her er det en helt fersk Vader som må komme til rette med sin nye tilværelse som Sith, noe som blant annet inkluderer å sette sammen sin nye lyssabel og trene opp den nyetablerte Inkvisitor-ordenen. Dette er en mørk tegneserie satt til en svært mørk tid i galaksens historie, og fortellingen skuffer ikke. Den første samleboka inkluderer seriens 12 første blad, og mersmaken er absolutt til stede.

Star Wars: Resistance Reborn

Helt siden Star Wars: Aftermath ble publisert som den første boka i den nye Star Wars-kanon, har jeg hatt som mål å lese alt som kommer av Star Wars-bøker. Det prosjektet har imidlertid stagnert litt det siste året, da jeg i stedet har valgt å prioritere og bli ferdig med gjennomgangen av The Wheel of Time-serien (et valg preget både av leselyst i møte med The Wheel of Time, men også økonomiske begrensninger som ikke tillot innkjøp av så mange nye bøker).

Nå som jeg endelig er ferdig med alle fjorten bøkene i The Wheel of Time-serien og bare gleder meg enda mer til Amazon Prime-produksjonen (castingen så langt ser vanvittig lovende ut), er tiden kommet for å lese Star Wars-bøker igjen. Først ut er Resistance Reborn, en bok som har høstet gode tilbakemeldinger og som forsøker å fortelle motstandsbevegelsens historie etter hendelsene i The Last Jedi.

Det er en motstandsbevegelse med brukket rygg, hode, skulder, kne og tå vi møter i starten av boka, og under Leias trofaste ledelse forsøker Poe og gjengen å reise rundt i galaksen på desperat jakt etter noen siste støttespillere som kan hjelpe dem med å bygge opp igjen en motstandsdyktig bevegelse som kan kjempe mot Førsteordenens herjinger i galaksen. Boka veksler fint mellom håp og fortvilelse, og klarer å sette deg inn i situasjonen til flere av rollefigurene på en god måte. Særlig spennende er det å lese om Poes følelser i kjølvannet etter The Last Jedi, hvor flere av hans valg og handlinger forårsaket store tap. Boka serverer også noen fine bonuser til deg som har lest flere av bøkene, noe som alltid er hyggelig samtidig som det sørger for at boka veves inn i en større helhet. Etter å ha lest en fjerdedel av boka virker det hele ganske lovende, skjønt lite vitner om en revolusjonerende bok så langt.

Det var det hele for denne gang. De neste dagene kommer fokuset mitt til å være rettet mot Death Stranding, som jeg er fryktelig spent på. God helg, og fortell gjerne hva du har bedrevet de siste dagene med!