Redaksjonens Lørdagshjørne - Uke 47

Som så ofte før er det mye repetisjon da det kommer til mine spillvaner. Det går gjerne i de samme spillene om og om igjen, og da i hovedsak sport og bil. Men ett nytt spill har fått unormalt mye tid på skjermen min den siste tiden, og hadde du sagt til meg for et halvt år siden at jeg skulle spilt nesten et døgn med Call of Duty: Modern Warfare hadde jeg nok mest sannsynlig ledd av deg. Utover det har jeg sett et par filmer jeg skulle sett lenge, og jeg har oppdaget en ny verden (for meg, men du som leser dette kjenner nok bedre til det).

Call of Duty: Modern Warfare
Battlefield-serien har alltid vært å foretrekke for meg fremfor Call of Duty. Dette i hovedsak fordi jeg har likt strategi fremfor «run and gun», men også fordi jeg har likt måten Battlefield har oppført seg i sammenligning mellom spillene.

Jeg hadde nok fortsatt holdt meg til Battlefield-serien hadde det ikke vært for at Dice gjorde noe jeg mener var en stor feil ved slippet av Battlefield V. Ikke misforstå, jeg liker BF V godt jeg, og bruker noen timer på det også, men min personlige mening er at de fint kunne kommet med en moderne krig mellom utgivelsene av Battlefield 1 og Battlefield V. Jeg liker gamle våpen meget godt, men innimellom vil jeg gjerne ha tilgang på lasersikte, nattsyn og generelt nyere teknologi. Det gir Call of Duty: Modern Warfare meg, til de grader også.

Det har ikke vært mange Call of Duty spill som har funnet veien til harddisken min de senere årene, og det blir derfor feil av meg å si at årets utgave er så mye bedre enn forrige versjon for eksempel. Det jeg derimot kan si er at jeg liker denne utgaven langt bedre enn jeg har likt spillserien tidligere, og mye av det ligger i hvordan spilleren beveger seg. Å sprinte korte distanser, men samtidig ikke løpe i 100-meterfart over 3000 meter distanse er en befrielse. Selv om det er frustrerende de gangene noen har aktivert «dead silence» med kniven i hånden, og løper fra alt og alle i ren Forrest Gump-stil samtidig som de er like dødelige som Edwards Saksehånd på en dårlig dag. Heldigvis er ikke dette noe jeg kommer borti så altfor ofte.

At jeg også kan velge mellom å spille mot kun andre som spiller på PlayStation, eller om jeg vil spille sammen med vennene mine på PC eller Xbox er også et stort pluss for spillet. Jeg er rimelig alene i vennegjengen som sverger til spill på konsoll, så det å ha muligheten til å spille sammen med mine PC-venner er absolutt en av grunnene til at jeg nå har tilbragt flere timer på denne versjonen enn noen andre Call of Duty-utgaver.

Fast & Furious presents: Hobbs and Shaw
Serien med raske biler, store muskler, vakre kvinner og overdreven action har alltid fenget meg. Med unntak av Fast & Furious 8, og til dels Tokyo Drift, har alle filmene fenget meg veldig, og jeg storkoser meg med biler som flyr og store eksplosjoner.

Selvsagt føles det som noe mangler i de nyere filmene etter at Paul Walker så tragisk gikk bort for seks år siden, men med fokus på Hobbs og Shaw har de klart å gjøre serien interessant for meg igjen. Jeg er av den klare oppfatning av at dersom du ikke liker Dwayne «The Rock» Johnson så kan jeg ikke ta deg seriøst. Den mannen er gjennomført fantastisk både på og utenfor lerretet. Samspillet mellom The Rock og Jason Statham i denne filmen overgår mange filmduoer jeg har sett tidligere uten at jeg skal påberope meg å være noen filmekspert.

Det er viktig å påpeke at denne filmen må sees med et åpent sinn. Det er ekstremt mange urealistiske scener som er bygd for en ting alene: action! Mange har ment at Fast & Furious-serien er for urealistisk til å være underholdende, men personlig tenker jeg at det handler mer om hvilken inngang du har til filmene. Er du innforstått med at motorsykler ikke endrer fasong for å komme seg under lave objekter i virkeligheten, men at det kan skje på film fordi at det skal se tøft ut har du kommet langt på vei med å godta hendelsene i denne filmen.

Gjennom hele filmen sitter jeg med et smil om munnen enten det er fordi det kommer herlige sarkastiske meldinger fra hovedpersonene, eller det er såpass underholdende actionscener at jeg bare koser meg. Idris Elba gjør også en ålreit jobb som «skurken» Brixton, som er en nymotens Terminator på sett og vis. En cyborg som vel er det eneste som kan matche Hobbs & Shaw i en slåsskamp.

The Lion King (2019)
Bare sånn at det er klart først som sist før du leser videre her. Har du gode minner fra den originale Løvenes Konge fra 1994 så anbefaler jeg sterkt å holde deg unna denne nyskapningen av mesterverket de fleste i min generasjon forelsket seg i.

Forventningene mine var nok unaturlig høye til denne filmen selv om jeg hadde blitt advart på forhånd om at dette ikke var noe særlig bra reproduksjon. Sta som jeg er så ville jeg gjøre opp min egen mening fordi, hvor ille kan det egentlig være? Det får da være grenser for hvor ille man kan ødelegge et mesterverk, ikke sant? Vel - den grensen har de klart å tråkke over med god margin.

At det hele blir litt annerledes ettersom det blir mer ekte med denne versjonen var jeg forberedt på. Jeg forventet ikke at jeg skulle sitte med eksakt samme følelse som jeg fikk av originalen, men jeg forventet absolutt ikke at de skulle fjerne en rekke av replikkene og scenene som gjorde originalen så bra som den var.

Som liten så jeg denne filmen et tresifret antall ganger mest sannsynlig, og den ble alltid sett med norsk tale. Den gang hadde jeg nemlig bestemt meg for at alle filmer er best på engelsk, men animerte filmer skulle sees på norsk. Det var derfor naturlig at jeg også så denne versjonen med norsk tale.

Uten å røpe for mye av innholdet i filmen, merket jeg allerede i de første scenene at det var mye som manglet. Da Mufasa konfronterte Scar om hvorfor han ikke kom på fremvisningen av Simba for eksempel, satt jeg klar til å høre min favorittreplikk i filmen. «Hva skal jeg gjøre med han?» spør Mufasa sin trofaste tjener Zazu. «Han kunne bli en brukbar dørmatte, og tenk hver gang han ble full av skitt kunne du ta han med ut og banke han». Det er responsen fra den munnrappe fuglen i den originale filmen. I den nye utgaven er responsen at de begge vet at han skulle vært utvist fra løveriket for lenge siden. Det er mulig jeg er en bitter gammel mann som savner nostalgien, men for meg blir dette starten på nedturen.

Det er en rekke replikker i filmen som er endret fra originalen, og nærmest samtlige er endret til det dårligere. Ja, filmen ser fantastisk flott ut og det er vel og bra - men det hjelper dessverre ikke. Denne filmen er IKKE for deg som har sett originalen, og jeg tror faktisk de som ser denne før de ser originalen vil tenke at de ikke skjønner hvorfor denne var så «hypet opp» av en hel generasjon. Har du aldri sett Løvenes Konge - gå fortsatt for originalen i 2019.

Grand Theft Auto - Norsk rollespill
Ja dette er virkelig en ny verden for meg. Jeg har sett litt på rollespill før, men aldri helt satt meg inn i det. Dette endret seg da jeg kom over den norske brukeren KongFue på Twitch som er en del av Norsk Rollespill (NRP). Jeg sperret øynene opp i det jeg så politibiler og ambulanser med norsk design, og dette vekket interessen min til å se videre på dette.

Nå er jo sikkert dette godt kjent for dere som leser dette, men for meg er dette en ny verden som jeg blir mektig imponert over. Den måten de som driver med dette setter seg inn i karakterene de velger seg er intet annet enn imponerende. Å klare å holde seg til dialekten som russer, eller som han ene som hørtes identisk ut med Jarle fra Åpen Post får meg til å tro at det finnes veldig mange skuespillertalenter der ute som ikke har fått vist seg frem.

Jeg skal ikke gå for mye inn på dette utover det at jeg anbefaler å sjekke ut disse guttene og jentene som driver med rollespill for Grand Theft Auto V, på norsk. Det er absolutt verdt en titt.