Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 31, 2021

DER var sommeren over. Rutebilstasjonen er tom, og det er tilbake til den kvernende mølla av monoton og virkelig hverdag. Til helga blir det jobb, og etter det starter skolen igjen med hele fire valgemner som skal dominere min allerede forslitte evne til oppmerksomhet. Men det blir nok greit å få startet på noe som ved første øyekast høres stilig ut. Høsten blir preget av allmenn litteraturvitenskap, og dermed innføring i drama, lyrikk og epikk. Det høres jo ut som det kan være rett opp i gata mi, men nok om det. La oss snakke mer om meg.

Om undring

Det slår aldri feil. Hver bidige ferie jeg har hatt siden jeg forelsket meg i FromSoft-spill har gått til minst én av titlene deres. Fordi jeg er en slem gutt som fortjener å straffes. Denne gangen var det Bloodborne sin tur, og noe slo med ved designet til Bloodborne, og FromSoft-spill generelt, som få spill evner å fremkalle i meg lengre. Nemlig undring. Det er vanskelig å sette fingeren på, for ikke å nevne definere. Jeg skal gi det et redelig forsøk, for jeg tror det ligger i skillet mellom to måter å forholde seg til noe fremmed på.

Tone kommuniseres sjelden godt gjennom tekst, så her må fantasien din løfte med knærne, men jeg tror det koker ned til forskjellen mellom «HVA ER DET» og «hva er det.» Jeg simpelthen elsker når monsterdesign får meg til å lure på hva i alle dager jeg ser på og etterlater meg med en del spørsmål. Når The One Reborn kommer veltende ut av en disig måne, i en glefsende masse av farger og lemmer, lurer jeg så veldig på om dette er et vesen med én bevissthet. Eller kanskje går den på rundgang - denne uka styrer du hele kroppen, men neste uke må du være ræva.

Samtidig kan jeg ikke fordra å ikke vite hva det er jeg ser på, men det er jo litt av sjarmen og mystikken også. Anima fra Final Fantasy X er noe jeg klør etter å få oppklaring i, for det er kanskje så nærme spilluniverset kommer å forklare sammenhengen mellom aeons og mennesker. For hvilken del av Anima er det som er Seymours mor? Er det den groteske skapningen som eksisterer i to dimensjoner, eller er det armene som kveiler kvelende rundt halsen dens med kjetting?

I korte trekk: HVA ER DET?!

Musikk

Hva er din favorittalgoritme? Hva slags tjeneste foretrekker du mest dersom din personlighet og alle fargene av vind og regnbue du representerer, skal kokes ned til produkter? Personlig foretrekker jeg Spotify, selv om deres holdning til å betale artister befinner seg på samme nivå som Onkel Skrue.

Spotify har forstått at jeg som oftest bare vil høre på de mest magevrengende tonene menneskekroppen kan rope inn i mikrofonen, men når jeg ikke hører på TIX stikker jeg innom sjangerfavorittene Spotify har samlet for meg i en ryddig liten spilleliste. Denne gangen ble det dreampop, og der ventet et band med musikk som var like frustrerende som det var enkelt og behagelig.

Ruby Haunt er alt annet enn høymælte, men drevne når det kommer til nedstemt og hypnotiserende drømmepop. Dette er jo god omtale for et band jeg bare for noen setninger tilla 'frustrerende' som egenskap. Jeg samler for øyeblikket utstyr til et lite hjemmestudio, et prosjekt som tar tid. Underveis forsøker jeg å komponere så jeg ikke stiller helt uforberedt, også kommer Ruby Haunt, som later til å danne mye av musikken sin rundt enkle gitarpassasjer eller basslinjer.

Jeg KLØR etter å lage musikk som dette, og jeg blir helt rabiat av iver når de får det til å høres så lett ut! Deres nye singel, Roman Candle, er et slags mikrokosmos av hva de er i stand til; korte, avslappende og catchy drømmepop-låter som ofte sneier innom Alex Camerons danserytmer, noe jeg faktisk ikke visste gikk an.

Bare noen dager etter å ha oppdaget Ruby Haunt, slapp Deafheaven sin nye singel, og hvis det navnet ikke sier deg noe kan du prøve å se for deg svartmetall i dur. Deafheaven ble vel kanskje for alvor kjent med plata fra 2013 kalt Sunbather. Det er fort, det er hardt, det er svartmetall som får deg til å sveve.

Etter dette syns jeg derimot at bandet har blitt en tanke monotont. Når man kjører på full guffe hele tiden er det vel bare et spørsmål om tid før det blir kjedsomt, men deres kommende plate, Infinite Granite, ser ut til å bli ganske annerledes. Bandet ser ut til å gå bestemt i retningen shoegaze. Ikke at svartmetall-faktene er helt ute av bildet, i hvert fall hva vokalene angår, men nå føles det langt mer fortjent. Låter som Great Mass of Colors og The Gnashing bygger seg opp for å avslutte med de snerrende vokalene til George Clarke, mens deres seneste singel, In Blur, bare er høymælt, dog vakker, shoegaze. Det hele kommer varmt anbefalt.