Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 24, 2020

Nå skal du få høre noe du kanskje ikke visste om denne grinebiteren; jeg er bittelitte granne weeb. Ikke hvilken som helst weeb, må vite, men weeb for veldig spesifikke ting. Det er helt tilfeldig hva jeg ender opp med å bli weeb for, men aldri så weeb at jeg hiver forstanden ut av vinduet for å skyte visuelle noveller og fjorten sesonger av Dragon Ball rett i årene. Den siste tiden har gått til mye japansk media, og temaet for dagens spalte vil være hvorvidt jeg er weeb og tingene jeg har weebet over. Kanskje vil teksten ha et nostalgisk preg over seg, for når verden er shait begynner man å mimre.

Death Stranding.

Jeg må innrømme at Death Stranding hverken gjorde seg spesielt fristende når jeg først spilte det i jula. Ikke fordi langtransport gjennom bedriten elendighet har manglende appell, men fordi jeg har en vedvarende angst for tunghendt eksposisjon. Den dag i dag går jeg i terapi for å bearbeide frykten for at Metal Gear Solid skal bryte seg inn i leiligheten min og kjede meg i hjel. Når Death Stranding brukte tjue minutter på å faktisk slippe meg til var jeg allerede lei. Dette er kutyme for Hideo ''munndiare'' Kojima - hvis noe kan sies en gang er det verdt å si fem ganger.

Det er uheldig at spillet er på sitt mest interessante når alle holder kjeft. Jeg kunne gått tre hundre ensomme år på denne jorda, og aldri savnet å bli ringt hvert femte sekund av Die-Hardman for en innføring i ting jeg ikke bruker. Det til side, så er jeg mer på bølgelengde med det spillmekaniske denne gangen. Det er et av disse ''drit i plottet''-spillene. Jeg har brukt mer tid enn nødvendig på å bare tråkke rundt, leke med mekanikkene og generelt oversett alt annet, slik jeg gjør i Shadow of Mordor, Horizon: Zero Dawn eller som handelsreisende i Elite Dangerous, bare med litt mer karakter.

Jeg sier karakter, men rollebesetningen i Death Stranding er generelt ganske kjølig, som kan sies å være passende. Mads Mikkelsens sporadiske innslag er det eneste som har vekket følelse i meg hittil. Norman Reedus er selvsagt i rollen som Norman Reedus, en gryntende murstein her for å promotere AMC-serien «Ride,» sponset av Monster Energy, eller var det omvendt? Lea Seydoux småspiser og kjeder seg, mens Guillermo del Toro bare er glad for å være her.

Det viktigste å huske på er at dette er et spill om isolasjon, ensomhet og samhold med en motorsykkelkjørende og energidrikkende Norman Reedus. Ikke en reklame. Noe annet ville vært veldig lite sexy, en tanke hyklersk og veldig lite weeblig, og det kan vi ikke ha noe av. Vi gir Death Stranding karakteren "avslappet weeb" og går videre.

Pokémon Let's RIOT Pikachu.

Når skallen min er ferdig for dagen trenger jeg virkelig å skru av til noe som krever null hjernekapasitet, og det formålet har Pokémon tjent ypperlig i det siste. Nå har jeg ikke fulgt med på hva som har skjedd med Pokémon utover Silver/Gold/Crystal, mye fordi jeg ikke har mental lagringsplass til flere romvesener basert på hva enn konsepttegneren hadde for hånd på skrivebordet. Let's Go Pikachu opererer i aller høyeste grad på reglene slik jeg husker dem, hvor det eneste taktiske elementet er å bruke et motsigende element mot fienden din. Om dette er tilfellet i Sword/Shield aner jeg ikke, men jeg mistenker at de har tatt i bruk hele periodetabellen i et forsøk på å gjøre det til weeb-sjakk.

Jeg er ikke kjempefan av at slåsskampene bare oppstår mellom trenere. Jeg er ingen paranoid mann, hva enn folk har sagt, men er det urimelig å tro at dette kan ha noe med PETAs titusener av haglende klager mot Nintendo? Jeg spør fordi jeg ikke kan huske at disse spillene var så ubegripelig sterile. Nå er det kanskje søkt å påpeke manglende nyanse i noe så barnevennlig rabiat som Pokémon, men hvert eneste øyeblikk, foruten Lavender Town selvsagt, har et preg av innbydende Disney over seg.

Det er weeb, men barnevennlig weeb, som minner om lørdagsmorgener kranglende med brødrene mine foran fjernsynet om hva vi skulle se av Teletubbiene eller Pokémon. Jeg og Teletubbiene vant, så vi lar det passere med et terningkast w33b ut av w00p.

Taco, pizza og saft med mer.

Når jeg tenker nøye etter husker jeg nøyaktig hva som satt meg på stø kurs med Weebs keiserlige katanapatrulje. Ikke Final Fantasy VII, alle unge gutters inngangsbillett til avstumpet og kul tafatthet, slik man skulle trodd, men Dirge of Cerberus: Final Fantasy VII. Nå er det ingen som har tenkt på den møkka på flere år, men det er én karakter i rollegalleriet til Final Fantasy VII som er mer molefonken enn Cloud; Twilights uoffisielle inspirasjon, smukkas og proto-vampyr, Vincent Valentine. Veldig weebspirerende og veldig tidsriktig for min emo-periode, men ikke det vi leter etter. Den fyren dukker ikke opp før etter rulleteksten.

Gackt, Japans mer talentfulle alternativ til Morten Harket, var min inngang til en hel verden av japansk musikk. I tillegg til å ha det offisielle lydsporet til Dirge of Cerberus, har han hatt en finger med i et utall band gjennom tidene; blant annet Malice Mizer og Moi dix Mois. Men det stopper ikke der! Vi snakker Dir en Grey, vi snakker L'arc en Ciel, X Japan, Asian Kung Fu Generation, Radwimps - jeg gikk fandemeg bananas for alt sammen, og for en vordende trommeslager var dette uten sidestykke. De aller færreste av disse har ikke hatt lydsporet eller introlåta til en eller annen animeserie jeg aldri kommer til å se, men jeg syns det er rått selv den dag i dag. Er det weeb? Veldig. Det er så weeb at jeg føler for å Naruto-løpe gjennom kongeparken. Det er så weeb at jeg vil kvesse tennene mine til hoggtenner og si "rawr" ved upassende anledninger.

Kom tilbake neste uke når Tommy går gjennom svartebørspris på hundenyrer og hvilke strenger som best egner seg til hertug Zzyxthunghs blodharpe.

God helg og på gjensyn.