Gamereactor Norge. Se de nyeste spilltrailerne, pluss ferske intervjuer fra de største spillmessene i verden. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
artikler

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 2, 2022

Lørdagshjørnet er tilbake. Førstemann ut denne gangen er Ingar, som blant annet har plukket opp både 3DS og Yakuza-serien igjen siden sist.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Da var det på tide med en ny runde med Lørdagshjørnet, spalten der vi i Gamereactor-redaksjonen forteller om hva vi har sett, lest, spilt og kanskje også opplevd i det siste.

Av nylige opplevelser kan det være greit å nevne at jeg tok min tredje vaksinedose i går, og til tross for at jeg aldri har kjent på noen bivirkninger ødela dosen nattesøvnen min på grunn av ømhet rundt stikket. Denne teksten blir med andre ord skrevet i en jetlag-lignende ørske, så dersom jeg ender opp med å bare skrive tullball får dere ha meg unnskyldt. Med deg sagt: Ta vaksinen dere også!

Det å skulle fortelle om alt jeg har puslet med i romjulen og tiden deretter blir litt mye, og siden jeg stort sett bare har lest faglitteratur siden sist dropper jeg bokkategorien denne gangen. Det har derimot blitt noen spill og serier i romjulen og starten av 2022.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 2, 2022
Dette er en annonse:

Spilt

The Legend of Zelda: A Link Between Worlds

I november og desember spilte jeg gjennom klassikeren The Legend of Zelda: A Link to the Past på nytt (dette gjensynet kan dere lese mer om en av de nærmeste dagene). Dette er en tidløs perle jeg trolig aldri kommer til å bli lei av, men denne gangen kjente jeg på en trang til å plukke opp oppfølgeren etter. Det slo meg at jeg ikke hadde spilt The Legend of Zelda: A Link Between Worlds siden det kom ut i 2013, og siden forgjengeren var såpass ferskt i minnet tenkte jeg dette var en gyllen anledning for et gjensyn. Så etter at julematen var inntatt og pakkene var åpnet julaften fyrte jeg opp den gode, gamle 3DS-en og begynte på en ny gjennomgang av A Link Between Worlds.

Å følge opp en såpass høytstående klassiker som A Link to the Past er ikke lett, men Nintendo klarte faktisk oppgaven med glans. A Link Between Worlds er et herlig spill som leverer en fantastisk Zelda-opplevelse, der det gamle møter det nye i skjønn forening. Jeg liker godt spillets åpne struktur som lar deg ta templene i den rekkefølgen du vil, den moderne tolkningen av den klassiske A Link to the Past-settingen og de store variasjonene i templer og våpen. Som vanlig får man også mesterlig musikk og en engasjerende historie. Det som derimot ble en positiv overraskelse, er hvor godt spillet tar i bruk 3D-effekten på konsollen. Jeg husker at jeg tenkte dette da jeg spilte spillet første gang i 2013, men siden den gang har jeg fått en New 3DS XL i hendene med forbedret 3D-effekt, noe som virkelig gjør at grafikken i A Link Between Worlds kommer til sin rett. Zelda-spillene har alltid vært noen av de fremste til å ta i bruk de ulike konsollfunksjonalitetene på en god måte, og A Link Between Worlds er intet unntak. Hvis du som Zelda-fan aldri har spilt dette bør du gjøre noe med dette snarest, for etter mitt syn ligger A Link Between Worlds ganske høyt på Zelda-lista.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 2, 2022

The Mysterious Murasame Castle

Når jeg først fiklet med 3DS-en igjen kjente jeg også trangen til å gjøre noe jeg har tenkt på en stund, nemlig å besøke eShop og kjøpe The Mysterious Murasame Castle. Dette er et Nintendo-spill som opprinnelig kom ut til Famicom Disk System (en diskettstasjon til den japanske utgaven av NES) så tidlig som 1986, og der flere sentrale Nintendo-personligheter var inkludert i utviklingsfasen, inkludert komponist Koji Kondo. Likevel ble spillet aldri lokalisert, og den eneste plattformen der man kan få tak i spillet på lovlig vis her til lands er 3DS, der spillet ble lansert digitalt i 2014.

Dette er en annonse:

The Mysterious Murasame Castle er et samuraispill der du i rollen som Takamaru må kjempe deg gjennom horder av fiendtlige ninjaer, samuraier, monstre og bosser for å få kloa i fire juveler og slå den onde Murasame. Totalt byr spillet på fem slott som skal infiltreres, og spillet byr på en høy vanskelighetsgrad som krever mye av spilleren. Heldigvis er spillet såpass responsivt at man kan klare å overvinne motstanderne om man bare handler raskt nok. Spillet har et perspektiv som minner en hel del om det aller første Zelda-spillet, og som et tidlig spill til Famicom Disk System var dette spillet også kjent for å gi deg muligheten til å lagre progresjonen din underveis (noe som var nytt for NES-spill på den tiden). Spillet har kanskje begrenset underholdningsverdi for en moderne spiller, men det er uansett artig å teste for en retroentusiast som meg.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 2, 2022Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 2, 2022

Yakuza 3 og Yakuza 4 (Remastered)

Juleferien og begynnelsen av januar gir gjerne muligheten til å plukke opp spill man ikke har hatt tid til på en stund, og for meg innebærer det at jeg endelig har plukket opp igjen Yakuza-serien. Jeg spilte Yakuza 0 først i 2020, og ble så begeistret for spillet at jeg har bestemt meg for å komme meg gjennom hele serien (og spin off-serien Judgment) i kronologisk rekkefølge. Prosjektet måtte legges til side etter at jeg ble ferdig med Yakuza Kiwami 2 for nesten ett år siden, men endelig har jeg fått muligheten til å slå meg løs (i dobbel betydning) i Kamurocho igjen.

I motsetning til de to første Yakuza-spillene som opprinnelig kom til PlayStation 2 og fikk nye utgaver bygget fra bunnen av i form av Yakuza Kiwami og Yakuza Kiwami 2, har de tre neste spillene i serien kun fått en oppusset utgave i form av en remaster-pakke. For Yakuza 3 er dette særlig merkbart, og spillet lider dessverre under dette. Yakuza 3 var det første spillet i serien som kom til PlayStation 3 og det første spillet som langt på vei fikk den Yakuza-innpakningen i grafikk og spillestil vi kjenner i dag. Dessverre er det merkbart at dette spillet kom ut i første halvdel av PlayStation 3-perioden, og mange av mekanikkene, menyene og animasjonene føles upolerte og upresise i dag. Dette kunne Sega lett ha løst ved å foreta enkelte justeringer, men dessverre er denne remasteren så skrapt til beinet som det går an å komme. Med unntak av litt bedre fargebalanse, litt skarpere kanter og litt mer innhold er det ikke gjort stort med denne gjenutgivelsen, og når historien i tillegg er den svakeste i serien så langt ble Yakuza 3 dessverre litt skuffende. Fortsatt moro, men samtidig ikke en fest.

Nettopp derfor fremstår Yakuza 4 som en positiv overraskelse. Selv om det bare er ett år som skiller de to spillene fra hverandre i forhold til når de først ble lansert, føles Yakuza 4 som en solid oppgradering sammenlignet med Yakzua 3. Her kan det virke som at Sega tok notater etter forgjengeren og gjorde de forbedringene som måtte til for å skape en bedre opplevelse. Resultatet er et Yakuza-spill som byr på en langt mer solid grunnpakke med flere spennende rollefigurer, bedre aktiviteter og bedre historie, og for min del gir dette den beste Yakuza-opplevelsen siden Yakuza 0. Ikke bare det, men Yakuza 4 Remastered har også fått en mye bedre overhaling enn det Yakuza 3 Remastered kunne stille med. Her har nok kildematerialet litt å si, men det er nesten merkelig at disse to spillene ble lansert i samme remaster-samlepakke til PlayStation 4, for kvaliteten på arbeidet mellom de to titlene er vesensforskjellig.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 2, 2022

Sett

The Witcher (sesong 2)

Jeg har naturligvis spilt alle The Witcher-spillene (det vil si, jeg kom aldri helt til slutten av det første spillet, men jeg så de siste par timene på YouTube), og jeg leste også gjennom alle bøkene i sin tid. Problemet var at det ikke fantes offisielle oversettelser av bøkene den gang, og kvaliteten på fan-oversettelsene var noe variert. Dette har medført at jeg har glemt en del av innholdet i bøkene, og som resultat er jeg ikke i stand til å ta inn over meg alle endringene som er gjort i Netflix-serien sammenlignet med bøkene. Noen ting får jeg naturligvis med meg takket være minnene fra spillene, men helhetlig er det mange endringer som dessverre går meg hus forbi.

Som resultat er The Witcher sesong 2 mindre kontroversiell for meg enn den har vært for noen fans, som jeg forstår har reagert på endringene serien foretar seg. Her i huset har vi fulgt spent med på alle episodene, og takket være en mer tradisjonell fortellerstruktur blir historien lettere å følge. Personlig synes jeg skuespillervalgene virkelig kommer til sin rett i denne sesongen, og jeg liker særlig godt Freya Allan og Kim Bodnias tolkninger av henholdsvis Ciri og Vesemir. Kaer Morhen er godt realisert som lokasjon, og produksjonsverdien i sesongen generelt når det kommer til sett og kostymer er også gledelig. Sesongen har litt å hente når det kommer til den helhetlige fortellingen, og jeg synes kanskje serien smører litt vel tjukt på i å vise hvor undertrykte alver og dverger er uten at de lykkes i å treffe en emosjonell nerve, men alt i alt har The Witcher fortsatt å underholde oss i heimen i sesong 2. Kanskje jeg må få kjøpt de offisielle oversettelsene og lest bøkene på nytt før sesong 3?

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 2, 2022

The Wheel of Time (sesong 1)

Mens The Witcher-bøkene ligger diffust i minnet, er The Wheel of Time en fantasyserie jeg har lest gjennom to ganger og husker forholdsvis godt. Robert Jordans klassiske fantasy-epos har en kjær plass i nerdehjertet mitt, og forventningene til Amazons TV-serie har derfor vært skyhøye, ikke minst fordi Amazon skal prøve seg på mitt kjæreste fantasyunivers i september i form av en serie satt til Tolkiens Midgard i andre tideverv.

The Wheel of Time sesong 1 er nå ferdig, og mine helhetsinntrykk er stort sett positive, om enn med noen ankepunkter her og der. Castingen i serien er fullstendig tipp topp, og som forventet har de virkelig truffet blink her med alle de viktige rollefigurene. Jeg elsker hvordan verdenen er realisert, hvordan de forskjellige landenes særpreg og unike kultur kommer til syne, og ikke minst hvordan vevinger av tråder for å kanalisere saidin og saidar (den maskuline og feminine del av magien i The Wheel of Time) blir presentert på skjermen. At serien gjør noen endringer fra bok til skjerm er jeg fortrolig med, men etter min mening er ikke alle valgene like heldige eller i tråd med Jordans ånd.

Det største ankepunktet mitt er likevel at serien går for fort frem i forhold til historiene den ønsker å fortelle, med den konsekvensen at mange seere vil sitte igjen med mange ubesvarte spørsmål etter første sesong. Noen spørsmål skal man naturligvis ha, men her er det flere detaljer knyttet til steder, hendelser og begreper som ikke har blitt godt nok besvart ut ifra et TV-perspektiv. Et par sentrale rollefigurer har dessuten blitt skrevet helt ut eller blitt kraftig endret, noe sesong 2 bør kompensere for. Siste episode føles dessuten litt antiklimaktisk, og selv om jeg skjønner at de skrev om den opprinnelige slutten fra boka føler jeg ikke serien klarte å lande denne helt i sin nåværende form.

Alt i alt er jeg passelig fornøyd med første sesong. Jeg hadde ikke troen på at de ville få til alt i seriens første sesong, men jeg føler likevel at de fikk til overraskende mye og klarte å komme med noen positive overraskelser underveis. Teaseren til sesong 2 i slutten av siste episode lover uansett svært godt, så jeg har troen på at neste sesong kan levere (ikke minst fordi boka også er bedre). Men de bør virkelig spytte i mer enn bare åtte episoder neste gang, for det blir for lite for et såpass omfattende fantasyunivers.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 2, 2022

Dr. No

Mens noen sliter med å få ektefellene sine interessert i noen som helst av hobbyene sine, er jeg i den heldige situasjonen at kona og jeg ikke får tid til alt det kjekke vi har lyst å se og gjøre sammen. Når fruen imidlertid sier «Skal vi begynne å se James Bond-filmene sammen?» er det bare å droppe alt annet og sette av søndagskveldene til 007s eventyr de neste 25 ukene.

Skal man først se alt av James Bond-filmer kan man like gjerne se dem kronologisk, og da begynner man naturligvis med Dr. No. Personlig har jeg alltid plassert Sean Connery på topp når det kommer til Bond-skuespillere, men Dr. No har aldri vært blant favorittfilmene når det kommer til Connery-epoken. Likevel var det et underholdende gjensyn med den første av Bond-filmene, som for øvrig fyller 60 år i år. Noe av Bond-finessen mangler naturligvis i denne første filmen, men den har samtidig både underholdningsverdi og sjarm, ikke minst takket være den stilfulle 60-tallsestetikken som kommer til syne i filmen og som den moteinteresserte kona lar seg begeistre over. Dessuten er filmen langt mindre kvinnefiendtlig enn en del andre tidligere Bond-filmer, så det trekker også opp.

Det var alt i denne omgang. Måtte lørdagen din by på mange gode og innholdsrike (spill)aktiviteter!



Loading next content