Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 18, 2021

Det føles som vi nylig har bikket over i 2021, men faktum er at det jaggu snart har gått et halvt år. Likevel har ikke spillåret 2021 vært det helt store, selv om det har vært noen høydepunkter. To av disse har kommet nå nylig, og jeg har også anmeldt begge her på siden. Jeg har også merket at jeg det siste året har kjøpt færre spill, men heller brukt lengre tid per spill. Det skyldes for eksempel at de er lange, eller gjerne også fordi jeg ofte ender i en troféjakt. Dette har jo selvfølgelig ført til at det er flere titler jeg går glipp av, noe jeg kommer tilbake til senere. Uten noe mer rør; her er mine aller ferskeste tanker om videospil i disse dager.

Hva jeg spiller

NieR Replicant ver. 1.22474487139...

Nyversjonen av PS3-klassikeren fra 2010 har et helt absurd navn, men som egentlig har en ganske simpel forklaring. Regissør Yoko Taro har selv sagt at denne utgaven befinner seg i sjiktet mellom en remaster og en remake. Således kan vi si at det er en NieR 1.5. Og kvadratroten av 1.5 er nettopp 1.22474487139. Så ja, mannen har mye rart for seg, men han lager minneverdige spill. Selv ga jeg NieR Replicant mye skryt og selv om det i all hovedsak er et veldig kort spill, er jeg nå oppi 40 timer. Det skyldes mye at spillet har opptil flere slutter, og du må spille gjennom store deler av spillet flere ganger for å oppleve dem. I tillegg er NieR Replicant, i likhet med NieR Automata, et spill jeg ikke ønsker å legge fra meg, og jeg har derfor bestemt meg for å prøve å gjøre alt som er mulig å gjøre i spillet. Platinumtroféet er overkommelig, selv om det krever en del grinding, så jeg har nok en god del timer igjen før jeg sier takk for kaffen til dette særegne rollespillet.

Monster Hunter Rise

Monster Hunter-seriens siste tilskudd er enda et spill jeg hadde mye lovord om, og som jeg fremdeles går tilbake til med jevne mellomrom. Etter å ha lagt ned en 150 timer i World, var jeg rimelig overbevist om at jeg var mett på monsterslakting en god stund, men den gang ei. Monster Hunter Rise er minst like vanedannende som forgjengeren, om ikke mer. Dette skyldes nok at Rise er desto mer brukervennlig og tilgjengelig enn World, både med tanke på selve gameplayet, men også en noe mer sømløs onlinedel. Å felle et monster i Rise er en mye kortere prosess enn tidligere, og derfor frister det mye oftere å ta seg en time eller to i villmarken. Ikke minst har også fleksibiliteten til Switch mye å si. Det er heller ikke på jordet å tenke at Rise vil få stadig mer påfyll i tiden fremover, så muligheten for å bikke tresifret antall timer er nok definitivt til stede i dette spillet også.

Hva jeg burde spille?

Jeg nevnte innledningsvis at jeg nå stadig går glipp av flere titler fordi jeg heller drar ut tiden per enkelt spill. I backloggen min ligger det derfor nå et par titler som noen kanskje vil få bakoversveis av at jeg ikke har spilt. Her kan vi nevne:

Ghost of Tsushima

Et av fjorårets tilsynelatende beste spill har ennå ikke klart å rote seg inn dørene hos Herr. Aarhus. Hvorfor det er tilfellet kan man jo lure på, da jeg er svak for både den japanske settingen og kampsystemet som virker å være svært underholdende. Det faktum at jeg sitter og forteller meg selv at jeg skal vente til det går ned i pris, noe som ikke ser ut til å skje med det første, skal nok ha mesteparten av skylda. Nærmer vi oss en definisjon av å gjøre seg selv en bjørnetjeneste?

Red Dead Redemption 2

Nei kjære leser, du blingset ikke. Rockstars westerngigant har nå blitt nedprioritert i snart tre år, og jeg synes jo selv at det er litt imponerende. Jeg er relativt glad i open-world spill, men de siste årene har de også hatt en tendens til å ta knekken på meg. Etter å ha sagt meg ferdig med et spill i nevnte sjanger, trenger jeg stadig lenger rehabiliteringstid. Og nå som det ikke er så altfor lenge siden jeg la fra meg AC: Valhalla etter 120 timer, må nok dessverre Arthur Morgan smøre seg med tålmodighet litt til.

Cyberpunk 2077

Neiass.

Hva ønsker jeg å spille?

Spillene jeg lengter mest etter ser fremdeles ut til å være over alle hauger, så hva nytt er det jeg faktisk kan vurdere å snuse litt på?

Resident Evil Village

Jeg har aldri vært noen kjempefan av skrekkspill eller Resident Evil-serien generelt, men nyversjonenen av Resident Evil 2 og 3 har likevel gjort meg nysgjerrig på å dykke videre ned i det makabre universet. Det er jo ikke til å stikke under en stol at PlayStation 5-spill har en prislapp som får bankkortet til å låse seg inn i bøttekottet, men det ferske Resident Evil Village er faktisk nede i en pris på rundt 600kr. Og så langt ser det ut til å være verdt det.

Returnal

Da jeg først kikket på Returnal så det ut som et ganske kjedelig spill, med både en setting og et gameplay som langt ifra fikk meg til å hoppe ut av stolen. De nyeste gameplaytrailerne har dog vist spillet fra en annen side og gjort meg stadig mer interessert i å undersøke hva dette spillet dreier seg om. Kanskje gjør jeg nettopp det.

Marvel's Spider-Man: Miles Morales

Jeg digget 2018s utgave av min favorittsuperhelt Spider-Man, og mens vi venter på en konkret oppfølger til det spillet, ser Miles Morales ut til å være en ålreit ventepølse. Mye av det samme, men også enkelte nyvinninger som kan gjøre at spillet føles mer enn en større DLC til originalen. Ikke minst tror jeg nok Demon's Souls begynner å føle seg litt utilpass som foreløpig eneste PS5 spill i hylla.

Nioh 2

Fjorårets Nioh 2 må nesten ha verdensrekord i å få en remastret utgave, for i februar dukket Nioh 2 Remastered opp, fint pakket inn i The Nioh Collection. Det første spillet var en relativt grei Dark Souls-tørsteslukker, så å se hva oppfølgeren har å by på er nok noe jeg fort kan finne på å gjøre i nær fremtid.

Videospill: pandemiens store redning?

Jeg er aldri lei å slå et slag for videospill som hobby og fritidsaktivitet, men denne gangen føler jeg at jeg kan gjøre det med ekstra god samvittighet. 2021 har, i likhet med 2020, vært et krevende år fullt av begrensninger og strenge regler. Sosial distansering, stengte treningssentre og andre arenaer, i tillegg til så godt som umulig å gjennomføre idrettsaktiviteter, har ført til en tøffere hverdag for mangt et individ her på kloden. Selv om videospill stadig har blitt en mer utbredt hobby for Per, Pål og Espen Askeladd, tror jeg desto flere har fått øynene opp for vidunderligheten det siste året. Når det stadig meldes om dårligere psykisk helse blant befolkningen, da særlig yngre, ønsker undertegnede å tro at langt flere har opplevd videospill som en plattform for en sårt tiltrengt virkelighetsflukt, avslapning og ikke minst; sosialt samvær.

Så selv om pandemien stort sett har bragt med seg mye elendighet, er jeg glad for at den sannsynligvis har festet grep om å gjøre gaming til en stadig mer sosialt akseptabel hobby, og noe som er helt legitimt å holde på med uten å, litt satt på spissen, bli sett på som et utskudd fra samfunnet.