Redaksjonens lørdagshjørne: Uke 16, 2021

Det er bestandig litt vanskelig å finne på noe å skrive om i disse lørdagsartiklene, som oftest fordi at jeg ikke har hatt så mye tid til å spille. Denne gangen har jeg i det minste klart å fylle dagene med litt hjernedød tid foran glanekassa med Switch-kontrolleren i hendene.

Foruten én og annen anmeldelse jeg har rotet meg til å skrive, er Bravely Default II omtrent det eneste spillet jeg har brukt tid på siden det ble lansert 26. februar. Slike omfattende RPG-er bruker jeg bestandig altfor lang tid på, og jeg ble ikke ferdig med det før denne uka. Jeg støvsugde spillet for det meste av hemmeligheter og begynte å bli en smule lei da jeg endelig fikk banket sistebossen.

Kanskje er det ikke like bra som første Bravely Default til 3DS, men likevel vil jeg påstå at det er bedre enn oppfølgeren, Bravely Second. Noe mesterverk er det helt klart ikke, men det er et veldig fint spill, og med letthet det beste som har kommet så langt i år. Square Enix har tapt seg kraftig de siste årene i min bok, men denne serien (samt fantastiske Octopath Traveler) er ålreite unntak. Final Fantasy er ikke lenger Final Fantasy, mens Bravely Default egentlig er Final Fantasy. Det fantastiske jobb-systemet fra det femte spillet i serien er utnyttet til det fulle, og er for så vidt den største grunnen til at disse spillene er kule.

Revo leverer naturligvis musikk fra øverste hylle, noe som er gledelig i en tid der spillmusikk har konvergert til en slags avart av filmulyd. Det er helt sikkert mange som liker den utviklingen, men for sånne konservative, bitre gamlinger som meg er ikke det nødvendigvis veien å gå. Nok om det.

Mitt største problem med Bravely Default II er at det var fryktelig enkelt og lite utfordrende, selv på høyeste vanskelighetsgrad. Noen av bossene kunne by på litt trøbbel, men stort sett gikk det litt for radig for min smak. Jeg endte opp med å hoppe over så mye fiender at jeg var underlevlet store deler av spillet. Sånn sett fikk jeg det for så vidt litt som jeg ville likevel, dog ikke helt på det premisset jeg ønsket meg.

Sistebossen var forøvrig en pushover av rang, og muligens den største skuffelsen av alt.

Utover dette, har det blitt noen få runder med artige Pac-Man 99. Et veldig festlig konsept, aldri har vel vår gule venn vært mer avhengighetsskapende. Jeg kunne godt ønske at jeg hadde fått brukt litt mer tid på dette spillet, men enn så lenge har ikke prioriteringene stemt overens.

Det burde vel uansett bli mer tid til denslags framover i påvente av at det skal komme noe nytt jeg bryr meg om. Det kommende spill-markedet er rimelig tørt for min del, foruten Axiom Verge 2 som visstnok skal være relativt like rundt et eller annet hjørne. Eneren var et fantastisk stykke spill og jeg gleder meg stort til å gi oppfølgeren en runde. Mario Golf har jeg tro på at blir et artig tilskudd i det stadig voksende spillbiblioteket her hjemme, og er et spill jeg ser fram til. Pocky & Rocky: Reshrined og TMNT: Shredder's Revenge er også titler etter min smak. Enn så lenge er det dessverre ikke noen konkret dato å glede seg over enda, men vi får håpe at de ikke tar en Hollow Knight: Silksong og lar oss vente. Og vente. Og vente. Og vente...

Med tanke på hvor overordentlig bra Hollow Knight var, skal jeg ikke klage for mye på utsettelsene. Om noe, betyr de neppe annet enn at sluttproduktet bare blir enda bedre. Det er aldri feil.