Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 14, 2020

Det er en ny lørdag, og påskeferien nærmer seg med stormskritt selv om den kanskje blir noe annerledes enn de fleste hadde sett for seg.
Hverdagen er snudd på hodet for store deler av verden, men når sant skal sies går min egen hverdag omtrent som normalt. Trening og uteaktiviteter er det riktig nok blitt mindre av, men både jobb og fritid går stort sett som det alltid har gjort, hvilket kanskje tyder på at oss introverte spillinteresserte har større forutsetninger for å takle den nye hverdagen bedre enn mange andre. Selv matvarehandel har blitt mer moro, siden jeg nå kan late som at jeg spiller Pac-Man idet jeg snur med en gang et annet menneske kommer mot meg mellom reolene.
I sittende stund sitter jeg med noe jeg ikke kan si så mye om før neste uke (hint, hint), men jeg har likevel fylt fritiden de siste dagene og ukene med innhold jeg gjerne kan dele noen tanker om. Here we go!

Spilt:

Doom Eternal

20. mars kunne knapt vært en mer kontrastfylt dato når det kom til spillanseringer. Skal man gå for kos, avslapping og vennskapsbygging i Animal Crossing, eller skal man rive demoner i blodige fillebiter i Doom Eternal? Selv om jeg naturligvis gikk til anskaffelse av begge spillene, er det Doom Eternal jeg har prioritert å spille.

Jeg ble blodfan av Doom (pun intended) da jeg fikk somlet meg til å teste det i fjor. Hele spillet er mesterlig designet med tanke på tempo, intensitet og brutal maktfantasi, og ikke minst er musikken til Mick Gordon helt hinsides heftig metal på sitt aller beste. Doom Eternal lover mer av det samme, bare enda mer intenst. Det løftet klarer de absolutt å innfri. Det tar likevel litt tid før man kommer inn i rytmen og Doom-følelsen, noe de første timene i spillet må ta litt av skylden for, men når det virkelig løsner viser det seg at Doom Eternal er akkurat den brutale terapien jeg trenger i disse dager når verden går av hengslene. Det hjelper også at Id Tech 7 kanskje er den beste grafikkmotoren jeg noen gang har sett i et PC-spill.

Det er likevel noen punkt der jeg føler at Doom Eternal ikke helt lever opp til forgjengeren. Denne gangen forsøker de å bygge mer historie, noe som også medfører at man fokuserer mer på Doomguy som menneske(?) og ikke bare et vandrende eksempel på rent raseri. Mer gjennomsiktig visir, bruk av tredjepersons perspektiv og en faktisk stemme gjør at Doomguy mister den mystikken han hadde og som fungerte så godt i forrige spill. Mer fokus på plattformelementer i spillet er også litt blandet drops. Noen ganger fungerer det godt, andre ganger kjennes det bare merkelig.

Jeg har kommet meg gjennom cirka to tredjedeler av spillet, og det er ingen tvil om at mer rip and tear føles veldig godt også i 2020. Selv om spillet nok ikke når helt til topps på min liste over årets spill 2020 kommer det høyst sannsynlig til å være representert.

Ring Fit Adventure

Treningssentre og treningsrom er stengt over hele landet, og ettersom jeg kjører en streng isolasjonsfilosofi i disse dager nekter jeg å gå ut med mindre jeg må, noe som betyr at jogging og skogsturer er utelukket. Løsningen på treningsmangelen har blitt hyppigere bruk av Ring Fit Adventure. Jeg hadde brukt spillet litt tidligere i vinter, men det er først nå at øktene på Switch har blitt mer jevnlige. Ring Fit Adventure fungerer svært godt til sitt formål, og ved å skru opp nivået kan man også øke intensiteten og bli ordentlig svett av en halvtimes økt. Det nye rytmespillinnholdet er kun midt på treet, men det er godt med litt variasjon.

Yakuza 0

Jeg har lenge tenkt at Yakuza-serien til Sega er en serie jeg kommer til å like, og i vinter fikk jeg omsider begynt på Project Yakuza med formål å spille gjennom alle spillene i serien på PS4. Første spill ut er Yakuza 0, som er plassert først i seriens kronologi. Dermed har jeg vandret rundt i Kamurocho og Sotenbori anno 1988, da Japan var på høyden av jappetiden og pengene fløt like mye som champagnen. Vi møter en ung og lovende Kiryu som havner midt i en maktkamp mellom diverse yakuzafamilier som kjemper om en knøttliten eiendomsflekk midt i Kamurocho, og da Kiryu blir anklaget for et mord han ikke har begått begynner mannens kamp for å renvaske sitt navn.

Yakuza-sjangeren slik vi kjenner den fra film og TV er som regel preget av intense følelser, enten det er vold, raseri eller sorg. Dette er absolutt tilfelle også for Yakuza 0, og kontrastene gjør at spillet er en høydare hele veien gjennom. Her går man fra å plukke opp sykler og søppelbøtter for å rundjule pøbler til å gå rett på karaokebar og synge med en seriøs intensitet som bare står i en latterlig kontrast til de kraftfulle knyttnevene dine. Uansett hva man gjør i Yakuza 0 bærer man alltid følelsene på utsiden og skrur dem opp til elleve, og jeg ville ikke hatt det annerledes. Yakuza-serien må oppleves, så enkelt er det. Ja, og dessuten er historien ganske bra og kompleks, selv om den blir litt vel lang i Yakuza 0.

The Legend of Zelda: Skyward Sword

I mange år har jeg hatt en ambisjon om å spille en av favorittene mine i Zelda-serien, Skyward Sword, på nytt. Nå har jeg endelig gått i gang med dette, og dette gjør jeg sammen med en annen gjeng i en gruppe vi kaller for RetroSpelLauget. Konseptet for lauget er omtrent som en bokklubb, der vi har en «leseplan» som alle følger. For hver samling skal hver enkelt ha spilt minst så langt som leseplanen tilsier, og under samlingen utveksler vi erfaringer om historien, musikken, hvilke sideoppdrag vi har fullført og lignende. Denne måten å spille et spill på anbefales på det varmeste, og den er like fullt mulig å gjennomføre selv om man ikke kan møtes fysisk.

Gjensynet med The Legend of Zelda: Skyward Sword er omtrent som forventet. Det er fortsatt et av favorittspillene mine i serien, og jeg elsker virkelig presentasjonen, rollefigurene, den grafiske stilen og de kreative templene. Det er også moro å gå tilbake til den «tradisjonelle» Zelda-formelen igjen etter The Legend of Zelda: Breath of the Wild, selv om sistnevnte har blitt mitt favorittspill gjennom tidene. Bruken av Wii Motion Plus irriterer meg fortsatt langt mindre enn det som er tilfelle for mange andre, men jeg merker nok at det er lit mer knotete å spille denne gangen enn da jeg anmeldte det i 2011, særlig når det kommer til flyving og svømming. Det er likevel et gjensyn jeg storkoser meg med, og Skyward Sword er fortsatt et Zelda-spill som fortjener et kjærlig gjensyn og litt oppmerksomhet.

Hørt:

Studio Ghibli-musikk på Spotify

Min forkjærlighet for Studio Ghibli-filmer er ikke noen hemmelighet, og nå som filmene er ute på Netflix er det bare å minne folk på denne rangeringen av studioets filmer dersom dere trenger filmtips til påsken. Det som derimot ikke har fått like mye oppmerksomhet er at de fleste av lydsporene til studioets filmer nå er tilgjengelige på Spotify, også for oss som bor utenfor Japan. Dermed kan man utforske de nydelige tonene til filmer som Nausicäa, Chihiro og heksene eller Prinsesse Mononoke, men også oppdage noen av de mer ukjente og vakre melodiene fra filmer som Dagen i går, Ocean Waves eller Whisper of the Heart. Skulle noen være interesserte kan dere sjekke ut denne spillelisten, hvor alle lydsporene er sortert i kronologisk rekkefølge.

Sett:

Mary and the Witch's Flower

Etter å ha regissert filmene Arriettas hemmelige verden og Marnie - min hemmelige venninne for Studio Ghibli, takket regissør Hiromasa Yonebayashi for seg i 2015 og ble en del av Studio Ponoc, et studio etablert av tidligere Ghibli-ansatte. To år senere kom studioets første film, Mary and the Witch's Flower, basert på boka The Little Broomstick av Mary Stewart. Her følger vi den engelske jenta Mary som snubler over en mystisk blomst, et magisk kosteskaft og et trolldomsrike i skyene.

Selv om Ponoc er et separat selskap med en egen identitet og stil, er Mary and the Witch's Flower så lik Ghibli i stil at det er vanskelig å ikke sammenligne filmen med konkurrentens filmer. Filmen har en visuell stil som minner sterkt om Studio Ghibli, men den helhetlige kvaliteten er langt svakere enn det man er vant til å se. Rollefigurene resonnerer aldri helt med deg som seer, musikken er noe anonym, og plottet blir raskt forutsigbart. Det er absolutt en film verdt å se for den som er interessert i japansk animasjon, men filmen er raskt glemt i etterkant.

Star Trek

Som om det ikke var nok med ett tidkrevende prosjekt i form av Project Yakuza, har jeg også funnet ut at det er på tide å endelig sette meg skikkelig inn i Star Trek. Heldigvis har Netflix så å si alt av Star Trek, og dermed er det bare å sette i gang med den originale TV-serien fra 60-tallet. Ettersom jeg ikke har problem med å se verken gamle serier eller filmer er det moro å se hvor banebrytende Star Trek er for sin tid. Det er ennå for tidlig å si noe konkret om serien, men jeg liker det jeg har sett så langt og gleder meg til fortsettelsen.

Lest:

Star Wars: Alphabeth Squadron

Etter å ha pløyd gjennom fjorten bøker i The Wheel of Time var tiden endelig moden for å vende tilbake til Star Wars-bøker. Boka Force Collector var en helt grei affære som jeg ikke trenger å si så mye om i denne omgang, men Alphabeth Squadron av Alexander Freed fortjener absolutt oppmerksomhet. Her følger man en nyetablert skvadron under Den nye republikkens spede begynnelse, og teamet består av en rekke personligheter med sine feil og skavanker. Boka går inn for en teknisk fortellerteknikk hvor pilotenes tankemønstre i møte med flyvekunsten står i fokus, og dette kler både boka og universet utrolig godt. Dette er ikke den mest lettleste av nyere Star Wars-bøker, men den er absolutt av de bedre.

Bygget:

Lego Batmobile (1989)

Som barn var Batman-filmen fra 1989 min inngangsport til superheltenes verden, og filmen er fortsatt en av hovedårsakene til at Batman er min soleklare favoritt blant superheltene. Man kan vitse mye om Tim Burton og hans stil i disse dager, men kombinasjonen av Burtons sans for det gotiske og Batmans mørke og dystre univers går svært godt sammen.
En av de mest ikoniske gjenstandene fra 1989-filmen er Batmobile, og fortsatt er dette det beste designet på Batmans kjøretøy etter mitt syn. Dermed var jeg ikke vanskelig å be da Lego lanserte Batmobile nylig, og de siste par ukene har jeg bygget på dette settet med mer enn 3300 legoklosser. Det er også første gang jeg har forsøkt meg på å livestreame noe som helst, ettersom et par bekjente ville se på mens jeg bygget herligheten. Byggeprosjektet er rundt 75% komplett, men du verden så nydelig det blir. Dessuten er det moro med et stort Lego-prosjekt.

Det var det for denne gang. God helg til hver enkelt av dere! Vask hendene, isoler dere, og som de sier i Death Stranding: Keep on keeping on!