Redaksjonens Lørdagshjørne: Kristian Greiner Ådnesen

For all min favorisering av indiespill er det fremdeles noen hjørnesteinstitler som ligger urørt. Fast bestemt på å fylle dette hullet i mitt kritiske spektrum, brukte jeg hele forrige uke på så mange spill som timeplanen tillot, og neimen om jeg ikke satt igjen med noen anbefalinger også. Med det sagt, jeg oppdaget senere at flesteparten av disse var utgitt av Devolver Digital, og hvis jeg skal ta noen lærdom fra dette er det at de er svært enkle å sette i bås.

Devolver Digital og annet ræl.

Forretten var bestående av Hotline Miami, en piksellert top-down shooter som kjennetegnes av planlegging, høyt tempo, alvorlige vrangforestillinger og metadonindusert vold mot dine medmennesker satt til dunkende teknomusikk. Dette ble etterfulgt av en hovedrett, Katana Zero, en piksellert 2D sidescroller med høyt tempo, planlegging, narkotiske vrangforestillinger og hemningsløs vold mot dine medmennesker satt til dunkende synthmusikk. Til dessert var 2D-beateamupet Mother Russia Bleeds, og selv om det kanskje ikke gikk like fort ned som de andre, bugnet det av synthmusikk, blytungt dopforbruk, piksellerte drapstokter og hallusinasjoner som definitivt vil skape pirrende debatt over søndagsmiddagen. En god del overlapping her altså, men på ingen måte dårlige spill, og det er en god stund siden jeg har sett et spill i beatemup-sjangeren. Hvis noen av dere lesere vet om flere slike, gi gjerne lyd fra dere.

Mens jeg ventet på at månedens PS Plus-utgivelser Heavy Rain og Detroit: Become Human lastet ned, ga jeg også Last Day of June et forsøk. Dette interaktive narrativet stiller med en lavbudsjettsutgave av Tim Burtons kreasjoner, druknet i evige solnedganger for å tilegne introduksjonen en pervers idyll når livets iboende elendighet kommer løpende som en forbanna rugbyspiller og sparker tennene dine inn. Hadde garantert vært effektiv dersom hverken Heavy Rain eller Up hadde eksistert, og hvis dette er noe du skal la deg inspirere av, så ha for guds skyld stemmeskuespill. Last Day of June er tilsynelatende av den oppfatningen at ord er overflødige, og da blir stemmeskuespillet, eller fraværet av det, slentrende et sted mellom pantomime og slagpasient, som jeg holdt ut i cirka en time før jeg skrudde av.

Det har også blitt en god del skriving i det siste. Mer enn vanlig, faktisk. Et par forsøk på noveller som jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med enda, men som likevel føles viktig å få ut på en rar Kristopher Schau-aktig måte. For de som måtte lure på når neste innslag av Magnaten dukker opp, frykt ei, der ble arbeidet påbegynt for litt siden, og bør komme ut i løpet av denne måneden eller begynnelsen av neste.

Underwing

Dette Arendalsbandet kom meg for øre litt ut av det blå. Facebook-blurben ordlegger seg litt som et presseskriv fra en adjektivfortelling, men musikken deres er et slags amalgam av Alice in Chains seige gitarriff og Tools tendenser til å kødde med stonere gjennom plutselige rytmeskift. For ikke å nevne en enestående vokal som lander et sted mellom Black Sabbath og Audioslave/Soundgarden. I tilfellet singelen «The Hoof» fra tidligere i år er det angivelig noe Gojira oppi der også, men jeg kjenner min Gojira og der aner jeg ikke hva de snakker om.

Dette høres plutselig litt surmaget ut, men misforstå meg rett, for dette er fandemeg bra musikk. Låta som først bergtok meg var «Where Gods Conspire.» Ikke for det, deres nylanserte EP «Spirals» er også en blytung, galopperende og illsint faen, men ikke like faretruende som førnevnte singel, hvor det kan virke som om alle medlemmene får sin plass i sola til å true deg med høylytt vold. De er definitivt verdt å sjekke ut hvis du foretrekker din progrock i stonergroove-veikrysset, og ikke på hjørnet av Dream Theater og djent, takk gud.

Hot Dad - J

Jeg hadde særlig interesse i en av årets mer pussige spillutgivelser, Hypnospace Outlaw, ikke bare på grunn av hvor sært det var, men også fordi en av mine favorittmusikere sto for noe av lydsporet. Hot Dad, hvis egentlige navn er Erik Helwig, er en YouTube-musiker som lager alt fra slagere om Elon Musk til låter konstruert av Shania Twains kommentarfelt. Han er også mesterhjernen bak det fenomenale albumet «Light Sleeper» av Girls Who Care, et superfengende dreampop-underverk bugnende av klisterhjernerefreng som har gått nonstop hos meg i snart åtte måneder.

Nå er han altså ute med ny plate, og hvis du husker noe av South Parks episode om kristenrock og Faith +1 bør dette være kjent territorium. På hans nye album, «J», skal Kristus dyrkes både kroppslig som åndelig, og det er omtrent like morsomt og kleint som det høres. Hvis jeg skulle plukket i noe ville det vært i det stundom slepphendte produksjonsarbeidet, som jo skyldes at noen låter er gammelt rukkel Erik har jobbet med en stund, og det hadde føltes mer aktuelt i sin parodi dersom det hadde vært litt mer Creed og litt mindre gutterom garasjeband. En anbefaling likevel.