Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
artikler

Redaksjonens lørdagshjørne: Ayub

Vi sjekker innom de forskjellige skribentene våre og finner ut av hva de har drevet med i uka som har gått, hva de spiller i helga og om de har noe kult å anbefale. La oss nå se hva Ayub har drevet med i det siste.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Det er lørdag, på tide å slappe av og roe ned litt. Vi sjekker innom de forskjellige skribentene våre og finner ut av hva de har drevet med i uka som har gått, hva de spiller i helga og om de har noe kult å anbefale som ikke nødvendigvis er 100% spillrelatert. Denne gangen skal vi få høre Ayubs unike mål, som er å gjenoppleve tre gamle spill og se på minst en film i løpet av en ukes tid.

Redaksjonens lørdagshjørne: Ayub

Jeg har så mange spill liggende i hylla at det å bestemme seg for hva jeg skal spille først er vanskelig. Skal jeg gå for rollespill eller kanskje et barnespill? For en stund siden satte jeg meg som mål å spille gjennom alle Gears of War-spillene før Gears of War 5 kommer ut i år. Det gikk kjempefint helt fram til jeg startet på Gears of War 3. Det var da jeg plutselig fikk lyst til å spille Mario Kart 8 og dagen etter Plants vs Zombies: Garden Warfare 2. Det har resultert i at jeg har utsatt Gears of War-ferden lenger enn jeg hadde sett for meg.

Juleferien har for mange handlet om familie, tur og mange kveldstunder som mest sannsynlig har gått med til å se på noen av de mest populære julefilmene - Love Actually og Alene Hjemme. For meg har det gått mest i å mimre om gamle spill som jeg pleide å spille mye før i tiden. Jeg bestemte meg derfor for å gjenoppleve et gammelt spill fra Game Boy Advance, PSP og Nintendo Wii før ferien var over. Ettersom jeg aldri har satt meg et slikt mål tidligere så jeg på dette som et gøy oppdrag å utføre. La oss se hvordan det har gått.

Redaksjonens lørdagshjørne: Ayub

Pokémon FireRed (Game Boy Advance)

Etter å ha spilt en rekke med AAA-titler de siste månedene, med spill som blant annet Horizon: Zero Dawn, Middle-Earth: Shadow of War og Gears of War-sagaen, var det på tide å få spilt noe annet. Jeg tenkte derfor på juleferien som den perfekte muligheten til å få tilbrakt litt tid med de gamle Pokémon-spillene igjen. Jeg var mer interessert i å gjenoppleve Kanto igjen, med minneverdige Pokémon som Kangashkan og Chansey fra Safari Zone og den godeste MissingNo. Dessverre satt jeg ikke lenger med originalen til Game Boy i hendene, og det ble heller Pokémon FireRed. Allerede i hovedmenyen fikk jeg gåsehud. De uforglemmelige minnene fra barndommen hvor jeg strevde med å fange de legendariske fuglene, Mewtwo og alt av det rare jeg prøvde på for å få tak i Mew kom med ett tilbake.

Fra å ha spilt Pokémon Sun og Pokémon Y har det å gå tilbake til det gamle bydd på en rekke vansker som har gjort det utfordrende for meg å nyte spillet like mye som jeg gjorde for flere år siden. For eksempel har det tatt enda lenger tid å få trent opp laget mitt, og Lucky Egg og Exp.Share er ikke like lette å få tak i her som det er i de nyere spillene. Ikke nok med det, jeg ble atter en gang stilt ovenfor mitt livs vanskeligste avgjørelse - hvilken starter-Pokémon skulle jeg gå for?

Redaksjonens lørdagshjørne: Ayub

Final Fantasy II (PSP)

Ferden min i Pokémon FireRed ble aldri fullført for jeg begynte med Final Fantasy II på PSP. Jeg har også GBA-utgaven, den første konsollen jeg spilte det på, men tenkte det var greit å få spilt med litt mer moderne grafikk og bedre lydkvalitet enn det GBA-konsollen klarte å levere.

Jeg har i grunn aldri hatt noe sterk tilknytning til de to første i serien, men hadde jeg valgt en av disse to så ville det uten tvil endt opp med toeren. Med en gripende historie med sorg, hat og vennskap er det uten tvil et av de mest underholdende spillene til PSP.

Det har vært gøy å få oppleve historien en gang til. Særlig var ekstrainnholdet "Soul of Rebirth" litt av en kul opplevelse, og som jeg hadde håpet på å få sett mer av i de nyere spillene i serien. Kombinasjonen av å miste figurer man er knyttet til, for så få muligheten til å styre dem i ettertid var rart, men det var også gøy å se hva som foregikk i de dødes verden. Det var da jeg innså hvor mye mer jeg burde ha trent de opp, for den modusen ble en ganske tøff utfordring for meg.

Redaksjonens lørdagshjørne: Ayub

Silent Hill: Shattered Memories (Nintendo Wii)

Som dere kanskje har skjønt har jeg vært en stor fan av Silent Hill-serien siden barndommen; med nummer tre i serien som favoritten. Jeg har siden da prøvd en rekke andre skrekkspill som Alien: Isolation, Slender: The Arrival og Until Dawn, men ingenting har klart å overgå det Konami har fått til.

Jeg klarte aldri å legge fra meg serien, så gjennom årene har jeg med jevne mellomrom fått lyst til å prøve det igjen. Det har nemlig alltid vært fascinerende for meg å se hvordan universet har blitt framstilt. Bisarre omgivelser og skrikende hudløse monstre løpende etter deg som gjør det til å det ultimate skrekkspillet.

Jeg skrudde på WiiU-en, og gikk rett til Wii-menyen (takk og lov for bakoverkompatibiliteten, Nintendo!). Lyset i rommet var slått av, gardinene skjermet for alt lyset fra utsiden og spillet startet for fullt. Musikken til Yamaoka gav meg en følelse av frykt, men hva skal jeg si? Jeg har alltid likt å utfordre meg selv, og det å gi opp før jeg hadde sett slutten ville bare vært flaut. Denne standhaftigheten kom jeg ikke til å angre på.

Du verden så kult det har vært å utforske områdene, finne ulike gjenstander og lytte til musikken i bakgrunnen. Jeg liker hvordan Konami forbedrer atmosfæren ved å gradvis øke musikkvolumet når man nærmer seg viktige steder. Det har definitivt bidratt til en bunnsolid spillopplevelse. Ved siden av det har Wii-remoten bidratt til å få meg mer inkludert i historien enn som kun "en spiller." Et godt eksempel var da jeg ble oppringt av Cheryl, og kunne høre stemmen hennes ut av kontrollens høyttaler.

Det eneste jeg har fryktet siden jeg skrudde på spillet er den fordømte sekvensen i Toluca Mall. Jeg har ikke noe ønske om å røpe det for noen som ikke har fått spilt Silent Hill: Shattered Memories enda, men jeg kan si så mye som at jeg enda ikke har kommet meg dit og har heller ikke så lyst til det...

Redaksjonens lørdagshjørne: Ayub

Johnny English Strikes Again

Med sin relativt tørre humor så kom det mest sannsynlig ikke som noe sjokk at Rowan Atkinson ble valgt til å spille Johnny English. Jeg har vært en fan av Atkinson helt siden jeg var liten, og nylig fikk jeg lyst til å se på de gamle Mr. Bean-episodene fra 90-tallet om igjen, og du verden så morsomme de er. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har ledd til tårene har trillet mens pustebesværet har kommet snikende.
Den tørre humoren til Atkinson har klart å imponere meg, selv om han har blitt litt rusten i feltet siden TV-seriene.

Handlingen i Johnny English Strikes Again tar for seg den topphemmelige gruppen som Johnny English er medlem av, MI7, som er blitt utsatt for et stort dataangrep. English er mannen som har fått i oppdrag å finne ut av hvem som står bak angrepet.

Etter å ha spilt så mye i løpet av 2018 så har jeg bestemt meg for å se flere komedier i 2019. Kanskje ikke filmer som kun handler om Mr. Bean, ellers ville folk virkelig lurt på om jeg har så tørr humor. Ellers er jeg veldig gira på filmen The Mule av selveste Clint Eastwood. Han fyren der lager sinnsykt gode filmer, og for dere som ikke har sett filmen Gran Torino - den anbefales på det sterkeste!

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Hva har du sett, spilt og lest i det siste?



Loading next content